–Vi er ekstremt underbemannet. Mange saksbehandlere har ansvar for å følge opp 200 personer. Og når noen blir syke, kan man pålegges ansvar for enda flere uten at andre oppgaver forsvinner.

«Eva», «Anne» og «Marit» treffer Aftenposten i en privatbolig ett sted i Norge. De jobber på ett av mange Nav-kontorer som har flere enn hundre ansatte. For dem er det livsviktig at ingen vet at det er de som snakker, men føler et sterkt stort behov for å si fra om forholdene.

–Tjenestevei er blitt en bomvei hos oss. Vi har ingen fora for å ta opp intern kritikk, sier «Eva».

–Men frustrasjonsnivået er så høyt at vi ikke snakker om annet i korridorene, sier «Anne».

De legger ut om en intern kultur preget av lite diskusjon om hvordan oppgaver best kan løses og stor grad av beordring. Mange sitter på enorm kompetanse og erfaringer, men de føler at ledelsen i liten grad involverer dem i hvordan det lokale Nav-kontoret kan bli drevet bedre.

Forsterker krisen

«Ansatte som sier ifra om tingenes tilstand, blir tiet ihjel. Heller ikke fagforeninger blir hørt. Navs lydighetskultur er streng og sprer frustrasjon og avmakt blant ansatte», skriver fagbladet Velferd i siste nummer.

Det kom ut denne uken. Ifølge det uavhengige bladet, som gis ut av Stiftelsen sosial trygd, forsterker denne lydighetskulturen krisen i etaten.

–Dette er som om jeg skulle sagt det selv, sier «Anne».

–Jeg kjenner igjen lydighetskulturen, sier «Marit», som legger til at den er spesielt utpreget i den statlige delen, mens de kommunalt ansatte sosionomene «bråker mer».

–Når vi forsøker å komme med bekymringsmeldinger, hører vi at vi skal være glad vi har en jobb i Nav, og at dersom vi ikke er fornøyde, så kan vi finne noe annet å gjøre, sier «Anne».

Fokus på måltall

De tre ansatte som Aftenposten treffer, beskriver en etat preget av lojale og utrolig flinke folk. Noe av det som frustrerer dem mest, er at de hele tiden blir målt på hvorvidt kontoret klarer å innfri oppsatte tallmål – ikke på kvalitet.

De videreformidler også en historie fra ett fylke der de ansatte på omgang betjener telefonen som alle Nav-brukerne ringer til.

Der blir de målt på om de klarer å ta telefonen innen et bestemt antall sekunder, ikke om de klarer å svare på det brukerne spør om, forteller de.

På lokalkontoret strømmer det inn telefoner fra brukere som har forespørsler til forvaltningsenheten, fordi forvaltningsenheten ikke har brukerkontakt. De føler et krysspress i forhold til slike samtaler: De føler de må lytte, samtidig som de er opptatt av de må korte ned tiden til å høre på klager for å saksbehandle.

Dårlige ledere

Det er særlig ledersjiktet i Nav de er kritiske til. De fremstiller ledere med manglende vilje til dialog om problemer på jobben.

–Vi blir ledet via e-post. Vi får gjennomsnittlig 20 e-poster fra lederne våre i løpet av en dag. Ofte er det motstridende beskjeder. Vi blir behandlet som produksjonsarbeidere uten vett. Vi blir beordret til å gjøre nye ting. Det kommer bare en beskjed. Vi har ikke ledere, bare sjefer, sier «Marit» oppgitt.

Leder ikke

–Vi har sjelden møte med lederne, og har ingen naturlige møtepunkter hvor vi kan si fra om negative forhold. Når det er kontormøter, er det heller ikke naturlig å ta opp negative ting under «eventuelt», sier «Anne».

–Det er ikke ledelse i det hele tatt. De driver bare med logistikk og styring, sier «Anne».

Hun synes det er spesielt oppsiktsvekkende at de samme lederne i etaten som har ansvar for oppfølging av sykmeldte, ikke klarer å overføre tankegangen til egen etat og egne ansatte.

–Vi har tatt jobb i Nav fordi vi tror på arbeidet Nav gjør. Vi tror også på Nav-reformen. Men arbeidssituasjonen er så håpløst vanskelig at det nesten blir umulig å arbeide der. I tillegg opplever vi at brukerne ikke får den behandlingen de har krav på, sier «Marit».