Hun dreier på melkekartongen. Hun og faren spiser hos bekjente et sted i USA. Da ser hun bildet av en liten jente, «missing child» står det. Det bortførte barnet på fire år ligner henne selv. Navnet er det samme. Bildet på kartongen er henne som fireåring.

Da Sarah Cecilie Finkelstein (39) oppdager bildet av seg selv på melkekartongen, er hun rundt 13 år – på flukt med sin amerikanske far i USA.

Et liv på flukt

Under hele oppveksten levde hun i frykt, på flukt, i fattigdom, i skjul. Hun fikk stadig nye navn, ble utkledd som gutt, gikk sjelden på skole, reiste fra den ene staten til den andre.

Faren bortførte henne fra moren og Norge da hun var fire år. Han fikk henne til å tro at moren ikke ville vite av henne. Hun lærte seg å fornekte, bli redd og «glemme» moren.

Da hun var i ferd med å bli voksen, 14 år senere, oppsøkte hun selv sin norske mor. Siden har de begge brukt mye tid og krefter på å finne hverandre. Finne seg selv. Bygge tillit.

I dag har Sarah Cecilie Finkelstein et godt forhold til moren, og hun har et slags forhold til faren. Hun er blitt 39 år, bor i Oslo, er gift og høygravid med sitt andre barn. Snart fyller sønnen hennes fire år.

Redningsmenn?

Siden 2000 er 425 barn blitt bortført til eller fra Norge, ifølge siste offisielle statistikk. I slutten av november skrev A-magasinet om private aktører som henter bortførte barn hjem til Norge, i noen tilfeller ved bruk av væpnet makt. ABPWorld Group, en av aktørene, har flere ganger har vært i situasjoner der barnet slett ikke ville være med sine redningsmenn.

Selv om Finkelstein forstår foreldres desperasjon og fortvilelse over å bli fratatt et barn, advarer hun mot trenden med private aksjoner i barnebortføringssaker.

Selv om hun ser at det kan være siste utvei i enkelte saker, advarer hun mot konsekvensene for barnet når det på nytt blir bortført, av den andre forelderen. Hun kjenner til saker hvor barn er blitt bortført og rebortført av foreldrene både tre og fire ganger.

Når jeg ser sønnen min, tenker jeg på at jeg var like liten da jeg ble bortført. Jeg tenker på sorgen over at jeg ikke kunne ha begge foreldrene i mitt liv. Sarah Cecilie Finkelstein

Etter at hun opprettet en nettside om barnebortføring, er hun blitt kontaktet av hundrevis av fortvilte foreldre i Norge og utlandet. Hun råder de fleste til å bruke offisielle kanaler før de tar saken i egne hender.

Finkelstein er glad for at moren ikke prøvde å hente henne tilbake.

– Jeg ville blitt vettskremt. Jeg var jo livredd moren min. Kanskje jeg ville prøvd å komme meg tilbake til min far. Skulle jeg se på mor som enda en barnebortfører?

Manipulerer

Psykolog og advokat Grete Nordhelle har i flere år arbeidet som megler og rådgiver mellom foreldre. I høst ga hun ut en bok om manipulasjon. Hun har sett mye av det Finkelstein opplevde, foreldre som prøver å manipulere barn, rettsapparat og fagfolk til å bli negativt innstilt mot den andre.

Nordhelle understreker at vi ikke kan snakke generelt om hvilke konsekvenser rebortføring kan ha for barn, det avhenger av flere forhold.

– I utgangspunktet er det best at barnet kommer tilbake, selv om det innebærer et kortsiktig traume, fordi det på lengre sikt vil det være best å komme tilbake til det man kjenner godt fra før, hvis det er et bra sted for barnet.

Men hvis det er gått lang tid, noen år, kan mye ha skjedd i barnets liv, og det kan bli et nytt sjokk for barnet å bli hentet av noen som fortoner seg som vilt fremmede mennesker. Tidsperspektivet er fundamentalt, sier Nordhelle.

Mammarollen

Bildet på melkekartongen fikk Finkelstein til å tenke «det er en mor som savner meg». Nå er hun selv blitt mor. Snart er sønnen fire år.

– Når jeg ser sønnen min, tenker jeg på at jeg var like liten da jeg ble bortført. Jeg tenker på sorgen over at jeg ikke kunne ha begge foreldrene i mitt liv.

Med struttende mage i et lyseblått kjøkken reflekterer hun over om hun er en god nok mor. Hun føler seg fortsatt utrygg i rollen som mor, men kjenner også at hun vokser i den, at hun stoler mer på seg selv. Hun finner stabilitet i sin amerikanske ektemann. Hun fryder seg over å være gravid, men kjenner samtidig at det er tungt.

– Barnets sårbarhet slår meg så hardt. Det tar nesten pusten fra meg.

Fireåringen kjenner ennå ikke hennes historie. Men han har begynt å stille spørsmål om hennes far, og hun svarer at de ikke er så gode venner, dessverre. Hun kommer ikke til å holde dramaet skjult for sønnen.

– Familiehemmeligheter er ikke bra for barn. Ærlighet lønner seg i det lange løp.