I forfatterens gamle hage står et tørkestativ, og ikke et hvilket som helst tørkestativ. Det er bygget akkurat som det Jette Kaarsbøls mormor hadde i sin hage, og det var barnebarnets uttrykkelige ønske at det skulle være nøyaktig maken.

–Når jeg henger opp tøy på det, får jeg en god fornemmelse av at det har vært noen før meg, og at det vil komme noen etter. En sånn følelse gir de banale hverdagsplikter, som mange har begynt å kjøpe seg vekk fra, mening. For meg er det vesentlig å fortsette å gjøre de praktiske tingene, fordi de minner meg på hvem jeg er, hvor jeg kommer fra, og at jeg skal graves ned i jorden om ikke så lenge, sier Jette Kaarsbøl.

Hun kroer seg i sofaen, heller litt mer te i koppene og ser fornøyd utover de hvite stuene. Det gamle murhuset i Hillerød er bemerkelsesverdig ryddig. Kunst og bøker fyller vegger og hyller.

–Omgivelsene betyr mye for meg. Jeg må ha det ryddig. Det roter helt vilt rundt i hodet mitt, så rundt meg må det være rent og ryddig. Først da kan jeg tenke, sier Jette Kaarsbøl.

Tap av illusjoner

I hennes nye roman kikker arkitekten Uffe forelsket bort på sin nye firehjulstrekker. Den danske suksessforfatteren har skrevet en fortelling om savn av kjærlighet og tap av illusjoner. Det er mye symbolikk og dobbelt klangbunn i Din nestes hus. Her blir det ikke lukket en dør eller tent et lys uten at vi leser noe mellom linjene. Og entydige karakterer interesserer ikke. Historien om Jette Kaarsbøl er historien om barneskolelæreren fra Hillerød, som i en alder av 42 år kom ut med Den lukkede bok, og ble genierklært med det samme.

Boken solgte i 170000 eksemplarer og er oversatt til syv språk. Hun ble hedret med flere høythengende priser, men så ble det stille i seks år. Nå er hun ute med bok nummer to, og kritikkene er mer varierte denne gangen.Hun tegner et portrett av et moderne, søkende menneske – den tilsynelatende vellykkede arkitekten Laus Lindborg, som lever et hektisk ungkarsliv i København med eget arkitektkontor og mange venner. Allikevel opplever han et voksende tomrom i livet, og det kulminerer da hans far plutselig dør av hjertestans. Han beslutter å begrave sin far i en liten jysk by, og der kommer han tett på sognepresten og hans familie. Han forelsker seg ikke bare i prestens kone, men i selve bildet av familieidyll. Når han titter inn i Stig og Almas antatt harmoniske ekteskap, får han for første gang lyst til å slå rot. Men det skal være nøyaktig slik som sognepresten har det med Alma. Så derfor må altså presten ut, og arkitekten inn.

Alltid skrevet

–Når ble det klart for deg at du skulle bli forfatter?

–Jeg har aldri tenkt at jeg skulle bli forfatter, men jeg har alltid skrevet. Mine foreldre er skilt, og da jeg var hos min far som liten, satt jeg ofte og skrev på hans gamle skrivemaskin. Jeg bestemte meg da jeg fylte 40 år og historien i Den lukkede bok var nærmest helt klar i mitt hode. Så jeg tenkte at hvis jeg noen gang skulle skrive en bok, så var det den gang eller aldri, så jeg sa opp jobben som lærer. Og da manus var ferdig, var det virkelig en stor dag.

–Hadde du da en identitet som forfatter?

–Nei, overhodet ikke. Og suksessen har heller ikke gjort noe med måten jeg lever mitt liv på. Jeg husker godt en formiddag like etter utgivelsen, jeg skulle ha besøk av to TV-stasjoner og flere avisjournalister. Det var mye oppstyr, men min datter står på badet og opplever at det er tett i badekaret, så hun vil gjerne at jeg skal ordne det før alle journalistene kommer. Det er da jeg blir minnet om at min primære funksjon er å sørge for at det er mat i kjøleskapet og at badekaret ikke er tett. Det er faktisk vidunderlig med den bakkekontakten, sier hun med et stort smil.Dyrker det nære. Hjemme i det hvite murhuset lever hun et stabilt familieliv med datteren Anna på 16 år og ektemannen Lars. Eldstesønnen Mikkel på 21 har flyttet til København.

–Det er som det skal være, sier hun.

–Du skriver om rotløshet og savn, og jakten på lykke og kjærlighet. Hvorfor handler så mye av litteraturen om vanskelig kjærlighet?

–Ja, men er det noe annet? Jo eldre jeg blir, jo mer blir jeg opptatt av at det er to ting som er viktig i livet: kjærlighet og arbeid. Alt det andre er bløtkakepynt. Men kjærlighet og arbeid må selvfølgelig oppfattes bredt.

–Hva er det med vår tid som gjør at så mange strever med å slå seg til ro?

–Jeg tror ikke to generasjoner er like. Vi lever i et samfunn med enorme krav om at vi skal være lykkelige. Det er helt idiotisk. Slik er jo ikke virkeligheten.

–Tvert imot bærer vi alle på ensomhet, men vi forsøker å gjemme den for hverandre. Ensomhet og lengsel er menneskelige grunnvilkår. Det er vesentlig å spørre om ikke den måten vi lever på gjør det ekstra vanskelig for oss å komme i ekte relasjon til andre mennesker. For våre liv er så omskiftelige, på godt og vondt. Du har alltid muligheten til å forlate det du er i. Døren står alltid åpen, og det tror jeg påvirker den måten vi går inn i forhold på. Både arbeidsforhold og kjærlighetsforhold. Før var folk avhengige av hverandre på en helt annen måte.

–Nå ser jeg rundt meg i vennekretsen at folk er livredde for å kjede seg. Var dette alt? Og er det optimalt? Vi stiller så mange krav til underholdningsverdien av livet. Jeg ser venner på min egen alder som begynner å kjede seg, og forsøker å døyve kjedsomheten ved å skifte partner eller jobb.Som en nyskilt venninne av meg sa: Jeg trodde vi skulle bli gamle sammen, mannen min og jeg. Men han vil jo ikke bli gammel!

–Du skriver om uro. Hvordan takler du din egen uro?

–Jeg skriver! Og så har jeg holdt meg med samme mann i 25 år. Jo eldre jeg blir, jo mer dyrker jeg det nære og det banale. Jeg tror vi er skapt til å grave i jorden. Og jeg elsker de nære ting, jeg virkelig dyrker det. Jeg liker å gjøre det mange i dag setter bort til andre: å stryke klær, vaske sengetøy og holde på ute i hagen. Jeg er inntil det kjedsommelige og sentimentale forankret i begreper som «hjem», «familie» og «fellesskap».

Lykke?

–Du skriver om andres jakt på lykke. Hva gjør deg lykkelig?

–Hvem sier at jeg er lykkelig? Jeg vet jeg er privilegert, men lykkelig? Det er vel noe man er i perioder, man kan kjenne et sus av lykke. Noen har en forestilling om at lykken er en permanent tilstand, men det er den jo ikke. Men jeg kan virkelig ha noen euforiske øyeblikk når jeg skriver. Jeg kommer inn i en flow, og glemmer meg selv fullstendig. Det er dypt tilfredsstillende.

–Lykke er et stort ord, men hva er det gode liv?

Hun tenker seg godt om, og tar sats:

–Det er et liv hvor man blir sett som den man er, av noen omkring en. Og det er et liv hvor man både mottar og gir omsorg. Det verste jeg kan forestille meg, er et liv uten ansvar for andre mennesker. Plikt er et ord som nesten er gått ut av vårt vokabular. Men jeg synes pliktfølelse, alvor og ansvar er viktig. Jeg synes det er viktig i forhold til oppdragelsen av barna – avgir man et løfte, så skal man holde det. Det gjelder også de små avtaler, og jeg er glad for å se hos begge mine barn at de har lært å holde avtaler – små, som store.

–Hvordan har livet endret seg etter at du sluttet som lærer og begynte å skrive på heltid?

–Jeg lever litt mer ensomt. Jeg bruker mye tid alene, og det kan være vanskelig i perioder. Men jeg har en familie som støtter meg fullstendig, og det betyr enormt.