Les også:

En liten jente tar godt tak rundt bena til faren og titter engstelig ut i trappeoppgangen. Hun vet at det ikke er et trygt sted. Der har hun møtt tungt rusede narkomane. Hørt folk skrike og krangle. Kjent stanken av søppel og urin. Før hun ble født lå en knivstukket nabo i en blodpøl rett utenfor døren til leiligheten.

– Hun blir veldig redd. Selvfølgelig er vi glade for å ha tak over hodet. Men det er ikke bra for barn å bo her. Hadde vi hatt råd, ville vi flyttet, sier faren. Han vil ikke ha navn og bilde i avisen. Ønsker ikke enda flere problemer.

Tragisk resultat

Jenta er et av rundt 5000 barn som bor i Oslos ca. 10000 kommunale boliger. I forrige uke var det kommunale botilbudet nok en gang i medienes søkelys etter at en gambisk asylsøker ble regelrett henrettet i en leiegård på Torshov. Det tredje drapet i samme blokk på fire år. Hverken forskere eller sosialarbeidere er spesielt overrasket over slike dramatiske hendelser akkurat her. De frykter tvert imot nye tragiske resultater av en villet politikk.

I en liten leilighet noen hundre meter fra blokken der drapet skjedde, dufter det nystekte vafler og kaffe. Vertskap er tre sosialarbeidere fra bydelen. Gjestene beboere i de svært mange kommunale leilighetene som dominerer strøket. Store kvartaler med romslige gårdsrom og luftige grøntområder. Tilsynelatende en forlengelse av de populære boområdene i resten av bydelen. I virkeligheten en helt annen verden. Ukjent for de fleste.

Romslig og vanskelig

– Rene Big Brother, gliser Lasse, mens han får igjen varmen etter en iskald økt med ølflaskene og kompisene ute. Dagen før bråvåknet han av et brak i leiligheten under. Det lød som om en truck dundret inn. Det var politiet som sprengte døren. –Ikke vet jeg hva somalierne som bodde der drev med. Men de brukte kjellervinduene like mye som inngangsdøren.

De andre nikker gjenkjennende. Politiutrykninger, ambulanser, branntilløp, psykisk syke som «klikker», slåsskamper, dopsalg og rus er dagligdags i dette nabolaget. Her har lik blitt funnet i søppelsekker og beboere har tent bål rett på gulvet. Så sent som i julen ble en mann slått i hodet med en hammer i et oppgjør utenfor en av gårdene. Han døde senere av skadene. –Egentlig er det verre enn hospits, sier en blek kvinne. Hun vet hva hun snakker om. – Der er det i hvert fall noen som følger med.

– Men husk at dette også er et sted med stor takhøyde og romslighet. Mange som bor her kunne ikke klart seg andre steder, sier en av de tre sosialarbeiderne, Lillan Hoffmann. Også hun får bekreftende nikk.

Arbeidsfolk

Arne Ellingsen (67) tømmer kaffekoppen og rusler hjemover mellom blokkene. Snekkeren, som nylig ble arbeidsløs, tilhører en utdøende rase i de kommunale gårdene. Stadig færre forsørger seg selv og lever «normale» liv uten spesielle problemer. –Da jeg flyttet inn for 20 år siden bodde det arbeidsfolk her. Nå er det mye bråk og spetakkel og veldig mange som trenger hjelp. Som ikke får det, konstaterer han og unnskylder stanken av kattepiss som slår imot oss i oppgangen. Og at trappene ikke er vasket på «flere år».

Krever rulleblad

Analysen stemmer nøyaktig med fagfolks forklaring på at forholdene i mange av gårdene er blitt stadig vanskeligere: To politiske beslutninger fra Oslo bystyre har virket sammen og forsterket hverandre. I 2004 ble det innført markedsleie og slutt på all subsidiering av husleien. I stedet skulle de som trengte det få direkte bostøtte. Samtidig kom nye regler for hvem som skal få leie kommunal bolig. De krever ikke såkalt «boevne», men derimot at man skal være sjanseløs på det ordinære boligmarkedet. Løslatte fanger, utskrevne fra institusjoner og flyktninger nevnes eksplisitt. Eller som tittelen på en masteroppgave i samfunnsgeografi om området spissformulerer utviklingen: «Fra vandelsattest til rulleblad».

– Politikerne har oppnådd det de ønsket, at de som har økonomi til det, kommer seg ut. Når de som flytter inn i stor grad ikke kan ta vare på seg selv, blir det verre for alle å bo der. Nå begynner vi å se virkningene for fullt, sier Ide Hultqvist, leder for boligkontoret i bydelen med desidert flest kommunale boliger, Sagene. Hun konstaterer at problemtettheten er blitt så stor at det er blitt vanskelig å finne noen «rolige hjørner» for eldre, barn og andre sårbare. Innslaget av beboere med minoritetsbakgrunn, ofte fattige, øker stadig. Mens «nabokjerringene», de som sørget for en viss orden, plantet i bakgården, vasket oppkast og ringte legevakten, er på vei ut. Penger til hjelp og oppfølging er mangelvare.

– Det flyter av penger til kortvarige prosjekter. Men vi vet hva som virker, og ønsker penger på driftsbudsjettet så vi kan jobbe stabilt over tid, sier Hultqvist. Hun vil ikke bli overrasket over flere drap. –Det kan skje i morgen. I ett av de store kvartalene.

Blir boende

Foran loftsdøren i en bygård litt lenger øst i byen rasler Aase Framdal (72) med et stort nøkkelknippe. Hun er en av «nabokjerringene» som nekter å la seg presse ut av hjemmet sitt gjennom 35 år. Isteden gjør hun jobben som styreleder og prøver å opprettholde en slags stabilitet. Deler ut kakerlakkfeller, følger med på forholdene og ber folk rydde opp etter seg. Men det har holdt hardt å bite seg fast. De fem siste årene har gården vært åsted for drap, knivstikking, voldtekt og brannstiftelse i kjelleren. I tillegg til utallige tilfeller av slåssing. Søppel i oppganger og ut av vinduene. Knuste ruter. Avføring i oppgangen. Innbrudd. Narkodealing. Tidligere på dagen stilte en mann seg opp i tredje etasje og urinerte over gelenderet.

– Og oppe i dette bor det masse barn. Jeg er så utrolig glad for at mine er voksne, sier hun, og skubber opp loftsdøren. Gulvet er dekket med knust servise, gamle brev fra sosialkontoret, ødelagte møbler, sneiper, sengetøy, tomflasker. En pyromans nirvana.

Styrelederen mønstrer skrotskredet. Vet ikke hvor hun skal begynne. –Jeg skjønner jo selvsagt at folk må ha et sted å bo. Men de trenger hjelp og tilsyn. Jeg klarer meg. Men jeg snakker på vegne av dem som ikke kommer seg herfra og blir sittende her.

5000 barn

Høyskolelektor Katrine M. Woll ved Diakonhjemmets høyskole har fulgt utviklingen i boligene tett og er overhodet ikke overrasket over at miljøet forverres.

– Når flere skal ut av fengsler og psykiatri og inn i egne boliger innebærer det mer oppfølging. Og at dramatiske ting som drap kan skje. Mye bra blir nok gjort, men det er veldig ad hoc og ikke tydelig nok prioritert. Politikerne har ikke tatt konsekvensen, sier hun.

Ifølge en rapport fra Helse og velferdsetaten i Oslo kommune bor det anslagsvis 5000 barn i de kommunale boligene. I Dagsavisen i forrige uke fikk Oslo krass kritikk fra Barneombudet for at barn må vokse opp under uverdige forhold. Tre av dem gruer seg hver eneste dag for å gå gjennom trappeoppgangen og inn korridoren til sitt eget hjem.

– Pappa må alltid følge oss. Jeg tør aldri gå alene forbi her, sier Anas (8) og peker på døren til branntrappen. Der inne pleier en gjeng med ungdommer røyke hasj og drikke. Oppgangen er utstyrt med blått antisprøytelys.

– Vi er veldig redde for dem. Vi vet aldri hvor de er, sier Iman (11), mens pappa Chaib El Hammichi geleider dem trygt mot heisen. Storebroren på 16 har bedt tynt om at familien flytter. Vil ikke at småsøsknene skal vokse opp i det samme som ham. –Jeg har søkt om kommunalt lån. Men fikk avslag. Vi må bli, konstaterer El Hammichi. –Jeg har ikke lyst til å bo her. Det er skummelt, sier Siham (7).

Angrer ikke

I Oslo rådhus, forholdsvis fjernt fra hverdagen i de kommunale boligene, sitter byens rykende ferske sosialbyråd, Anniken Hauglie (h). Hun har foreløpig ikke sett noen av gårdene med egne øyne. Men har bedt om å få komme på befaring.

– Og jeg har sagt at jeg tåler å se de verste, sier hun, og erkjenner at konsentrasjonen av mennesker med store problemer er en stor utfordring. Men hun beklager hverken innføringen av markedsleie eller strenge inntaksregler.

– Målet er jo at flest mulig skal kunne klare seg selv i ordinære boliger. Derfor har vi flere virkemidler, for eksempel egne låneordninger til dem som ikke får lån i ordinær bank, sier Anniken Hauglie, og viser til at det i år er bevilget 15 millioner til ekstra booppfølging til dem som blir igjen i de kommunale boligene.

– Vi kan ikke si det er dårlige forhold i alle gårdene, og vi prøver å plassere barnefamilier i boliger i ordinære borettslag. Samtidig vet vi at mange av disse barnas familier sliter på mange plan og trenger oppfølging utover forholdene i nabolaget.

Tilbake hos den lille jenta i en skitten trappeoppgang er ikke byrådens ord til stor trøst. De er for fattige til å kunne skaffe seg et annet sted å bo. Og må leve videre med bråk og utrygghet.

– Blandingen er dårlig, gjentar faren og ser ned på datteren. Så lukker de døren. Og håper på en rolig natt.