Da isen smeltet etter siste istid, lå store mengder metan fanget i frosne myrområder i kalde deler av verden – som Sibir. Så langt har man vært bekymret for at stigende temperatur vil tine landjorden, slik at metangassen unnslipper til atmosfæren. Denne klimagassen er omtrent 25 ganger sterkere enn CO{-2}.

Nå viser en ny rapport i tidsskriftet Science at prosessen allerede er i gang. Det er ikke landjorden gassen siver fra, men den grunne havbunnen utenfor Sibir – områder som ble oversvømt da isen trakk seg tilbake.

Kjempeutslipp

Fra et areal som er to til tre ganger større enn Skandinavia lekker det 8 millioner tonn metan ut i atmosfæren årlig, ifølge russiske og svenske forskere som står bak rapporten.

Én av dem, Örjan Gustafsson ved Universitetet i Stockholm, forteller at utslippet er betraktelig.

– Dette er like mye som man tidligere har trodd har vært de sammenlagte utslippene fra alle verdenshavene.

Den grunne havbunnen utenfor Sibir er en stor kilde til metan-lekkasje - som her ved Okhotsk. FOTO: DENIS SINYAKOV/AFP

FOTO: DENIS SINYAKOV

- Ingen umiddelbar fare

Likevel understreker Gustafsson at et slikt utslipp ikke er betydelig nok til å endre balansen i atmosfæren.

– Det finnes ingen umiddelbar fare her. Men det ligger store mengder metan i denne havbunnen – nesten like mye som det er i den sibirske og panarktiske tundraen og taigaen.

Under ekspedisjonen målte forskerne metaninnholdet i havbunnen, i havet og i overflateluften på 100 ulike steder. I forhold til tidligere målinger hadde metaninnholdet økt i åtti prosent av prøvene fra havbunnen, og i mer enn halvparten av prøvene fra overflateluften.

Enkelte steder boblet metan til overflaten så raskt at gassen ikke rakk å løse seg opp i vann underveis, slik den gjerne gjør.

Raskt varmere

Foreløpig vet ikke forskerne om utslippet er konstant, eller om det er økende. Det vil ta tid å få svar på.

Men de mener tiningen i all hovedsak skyldes naturlige prosesser: Varme fra jordens indre som lekker ut gjennom sprekker i havbunnen.

Menneskelig påvirkning kan også ha betydning, og Øst-Sibir er det området på jordkloden som varmes opp raskest for tiden. Gustafsson mener det uansett er viktig å holde et øye med metanutslippene fra permafrosten, også til havs.

– Akkurat nå innvirker ikke dette på klimaet, men potensialet ligger der. Dersom man tilfører atmosfæren bare en prosent av det metanet som finnes i havbunnen her, så vil det føre til en reell oppvarming, ifølge klimamodeller. Og vi kjenner ingen prosess som vil fryse dette ned igjen.

Mer enn på lenge

- Den undersjøiske permafrosten er ikke lenger en ugjennomtrengelig barrière, sier Natalia Shakhova – medforfatter av studien og forsker ved Fairbanks-universitetet i Alaska.

- Tidligere har man antatt at havbunnen forseglet metangassen. Metankonsentrasjonen i Arktis er nå den høyeste på 400 000 år, ser hun, ifølge nyhetsbyrået Reuters.

Selv om forskerne måler store gassutslipp fra Sibir, er man ikke sikker på hvorfor dette skjer.

- Ingen kan svare på spørsmålet om utslippene skyldes global oppvarming eller naturlige faktorer. Men en ventet temperaturøkning kan sette fart i opptiningen, sier Shakhova.