– Vi er nok en utdøende gruppe. Kanskje den siste generasjonen av misjonskvinner, sier Kari Hesseberg (72) i det hun heller i mer kaffe til venninnene i misjonsforeningen Gnisten i Ålesund.

I over 40 år har de møttes hver 14. dag, til sang, bønn, samtale og hyggelig samvær. Og for å gi til misjonen. I fjor samlet de åtte kvinnene i foreningen inn over 17000 kroner på møtene, og sendte pengene til Det Norske Misjonsselskap (NMS) – en av de fire store misjonsorganisasjonene i Norge. Men det blir færre og færre av slike foreninger.

Nesten 2000 misjonsforeninger – av vel 4200 registrerte – har forsvunnet bare fra denne organisasjonen siden misjonens gullalder på 1950- og 60-tallet. Det får nå konsekvenser. Disse foreningene har nemlig stått for to tredjedeler av inntektene.

– Over tid har det gitt en katastrofal utvikling i gaveinntektene, sier assisterende generalsekretær Leif Hadland i NMS.

Krisemøte

Utviklingen illustreres på følgende måte: De siste 20 årene har gaveinntektene til NMS økt med 7 prosent. I samme periode har lønnsnivået i Norge økt med 130 prosent. Det betyr at pengene på langt nær rekker like langt som før, og konsekvensen har vært store underskudd. I fjor var det på 15,7 millioner kroner.

– Oppsparte midler og finansinntekter har gjort at vi har hatt ryggrad til å bære underskuddene, men vi kan ikke fortsette slik, sier Hadland.

Til dette bakteppet flokker misjonsfolket seg i dag til Bergen, til den første ekstraordinære generalforsamlingen i organisasjonens 160 år lange historie. En ny organisasjonsmodell – der regionleddet kuttes – står på sakskartet. Vedtas modellen, medfører det at antall årsverk i regionene reduseres fra 44 til 26. Totalt 8 millioner skal spares, og målet er å gå i tilnærmet balanse neste år. Hovedkontoret er allerede slanket, og det er færre utsendinger på misjonsmarken.

– Vi er litt overrasket. I fjor ble det samlet inn 87 millioner. Likevel er det krise, sukker misjonskvinnene rundt kaffebordet i Ålesund.

Erkjennelse

Men det er vanskelig å vri seg unna realitetene, ifølge ledelsen i NMS. Ikke bare blir det færre misjonskvinner og foreninger. De som er igjen blir eldre og eldre. For ti år siden avslørte en undersøkelse at giverne til Misjonsselskapet var gjennomsnittlig vel 72 år. Nå anslår organisasjonen selv at snittalderen kanskje er ti år høyere.

– På mange måter er misjonsforeningene en organisasjonsform som er i ferd med å dø ut. Den tilhører en annen tid. Men det er ikke helt slutt ennå, sier Kristin Fjelde Tjelle, stipendiat i kirke- og misjonshistorie ved Misjonshøgskolen.

Det finnes fremdeles misjonsforeninger med 40-åringer, men NMS innser nå at inntektene i større grad må komme gjennom andre aktiviteter, blant annet i form av gaver direkte fra enkeltpersoner og fra menigheter. Nå tar ledelsen selvkritikk for ikke å ha tatt tak i utfordringene tidligere.

– Men det har tatt tid å erkjenne situasjonen. Det er kanskje først nå at vi har fått forståelse for at noe måtte gjøres, sier Hadland.

Motbør

Snuoperasjonen skal gjøres i en tid da misjonsbevegelser, ifølge organisasjonene selv, blir møtt med stadig større skepsis fra stadig større grupper i det norske samfunnet. Leif Hadland har i en spissformulering beskrevet utviklingen på følgende måte: «Fra folkebevegelse til sekt».

– Det å drive misjon og å prøve å omvende andre mennesker til å tro på det en selv tror på, er ikke lenger så akseptert i Norge, sier stipendiat Tjelle.

Misjonskvinnene i Gnisten forteller imidlertid at de opplever lite til denne skepsisen. De innrømmer likevel at det ikke er så lett å få med nye. Det er 20–25 år siden foreningen fikk et nytt medlem.

– Jeg vet nesten ikke hvem jeg skulle ha spurt om å være med, sier Turid Sydow (73).