Mandag kveld benker store deler av det norske folk seg foran TV-en for å følge klasse 10B i mål. Realityserien har vist oss hvordan innleide superlærere i løpet av fem måneder har fått skolelysene til å tenne i en skakkjørt klasse. Med andre ord: Når de vanlige «dårlige» lærerne fjernes, kan flinke pedagoger rette opp skadene elevene er påført.

Mandag får vi svaret på om stjernepedagogene faktisk har nådd sitt svært ambisiøse mål: Å løfte 10B til en av landets tre beste klasser.

Serien går rett inn i den offentlige fortellingen om at norske elever lærer lite og presterer dårlig. Og at en udugelig lærerstand med liten kompetanse har skylden.

Helsvart

I et overfylt klasserom på Apalløkka skole i Groruddalen er det klasse 10D som er i gang med langspurten i den utskjelte norske grunnskolen. De forbereder seg på en prøve om demografi og diskuterer temaer som fødselsrater, urbanisering og migrasjon med stor iver.

Lærerstudentene Torje Murtnes, (26), Thor Ole Øby (26), Håvard Johnsen (26), Mattis Beyer-Olsen (24) og Ingrid Amundsen (22) synes møtet med skolevirkeligheten blir skummelt. All kritikken mot lærerne gjør det vanskeligere å starte i yrket.

FOTO: Bjørge Stein

Engasjementet eksploderer når spørsmålet om gratis barnehage for innvandrere kommer opp. Eva Hermansen (56) må heve stemmen. TV-erfaring har adjunkten ikke. Men 30 års fartstid bak norske katetre. Hun begynner å få nok av å skulle ta ansvar for den visstnok helsvarte situasjonen i norsk skole.

– Vi lærere er blitt satt i et utrolig dårlig lys i media. Selvsagt er det forskjell på folk i alle yrker. Men når bildet blir at vi som er her stort sett ikke duger, og at andre må inn og rydde opp, blir det for mye, sukker hun, og forteller om en hverdag der stadig nye oppgaver er blitt dyttet inn i skolen. Mens kravene og forventningene til læreren har økt voldsomt, og kommer fra alle kanter. Ikke minst ambisiøse foreldre. –De mener alt ligger på læreren og glemmer ofte sitt eget og elevens utgangspunkt.

Skremmes bort

Som lærer for en stadig mer flerkulturell ungdomsgjeng, bruker hun mye tid på elevenes private problemer. Til henne kommer de når de tror de er gravide, når forholdene hjemme er uutholdelige, når de engster seg for livet.

– Det blir flere og flere tunge skjebner. Jeg avviser jo ikke en elev som lever i noe helt grusomt. Lytter jeg ikke til dem, når jeg heller ikke inn med kunnskap. –Jeg tenker på de unge som skal inn i skolen nå. Jeg er redd de aldri vil føle at de strekker til og ikke våge.

Får hun rett i at de unge ikke vil våge seg inn i skolen, har undervisningsminister Kristin Halvorsen et alvorlig problem. Regjeringens medisin er nemlig den storstilte rekrutteringskampanjen Gnist (der spørsmålet til mulige lærerspirer er «Har du det i deg?») og å satse på en ny og bedre lærerutdanning. Fra høsten tilbyr lærerhøyskolene økt fordypning i enkeltfag, spesialisering mot barne- eller ungdomstrinnet og større vekt på pedagogikk og elevkunnskap. En mentorordning for ferske lærere er også foreslått.

Privatisert problem

I fjor økte faktisk antall søkere til allmennlærerutdanningen med 30 prosent. Men Marit Ulvik, førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Bergen, er redd forventningspresset som nå møter den enkelte lærer, kan skremme mange bort.

– Vi får et inntrykk av at enkeltpersoner skal løse komplekse problemer. Samtidig har vi i kjølvannet av internasjonale tester som PISA og nasjonale prøver fått et veldig fokus på hva vi ikke klarer, ikke det som faktisk er bra, sier Ulvik, som mener lærerne ofte ikke blir gitt rammer som lar dem innfri. –Det har skjedd en voldsom byråkratisering, der de hele tiden kontrolleres og blir vist liten tillit. Det kan bety en tristere skole for elevene.

Det er kjent at mange lærere som ikke overlever «praksissjokket» raskt forlater yrket. Hennes bekymring nå er at også lærerne som fikser jobben vil gi seg.

– Vi beroliger foreldre med at det holder å være god nok, ikke topp. Jeg skulle ønske det samme for læreryrket.

Skjelvne debutanter

I kantinen på Høgskolen i Oslo slapper en gjeng vordende lærere av før neste forelesning. Stemningen over snusbokser og kaffekopper blir raskt mindre avslappet når temaet blir deres snarlige møte med yrkeslivet.

– Jeg er ikke beredt til å ta på meg rollen i det hele tatt. Kravene er så utrolig høye. Det er dritskummelt. Jeg tisser i buksa ved tanken, innrømmer Håvard Johnsen etter fire år på studiet. –Men du må jo bare kaste deg ut i det, tilføyer han.

– Det er så ufattelig mange oppgaver utover akkurat det å undervise. Du skal oppdra unger, integrere dem. Og absolutt alle har en mening om det du gjør, sier Mattis Beyer-Olsen.

Studentene har i høyeste grad fått med seg debatten om tilstanden i norsk skole de siste årene.

– Ingen snakker om hvordan legene må forbedre seg på samme måte som lærerne. Troverdigheten vår blir undergravet når alle snakker om hvordan vi skal gjøre jobben vår, sier Ingrid Amundsen, som likevel, i likhet med guttene, nikker bekreftende på at hun er lærer om ti år.

– Hvis vi ikke er knekt, da, oppsummerer Thor-Ole Øby, til lett nervøs latter.

Mystisk ideal

Den dyktige læreren er altså nøkkelfaktoren for å gjøre norsk skole bedre. Bortsett fra foreldrenes sosiale bakgrunn, betyr ingen enkeltfaktorer mer enn læreren. Hva en god lærer er, og kanskje særlig ikke er, fins det svar på rundt ethvert middagsbord. Men forskerne har betydelig større problemer med å sirkle inn den etterspurte superkandidaten.

Det er stor enighet om at en god lærer skal være en tydelig leder, beherske varierte metoder, mestre fagene og kunne skape gode relasjoner til elevene og mellom elevene. Men hva dette faktisk betyr for en lærer av kjøtt og blod, er verre å si.

– Lærere er ulike. Alle har eksempler på flinke lærere som har vært helt annerledes, fastslår Peder Haug, professor i pedagogikk ved Høgskulen i Volda og en av Norges fremste klasseromsforskere. Han minner om hvordan trendbølgene har skyllet inn over lærerne: Prosjektarbeid, utstrakt krav om samarbeid, ut med kateterundervisning (nå på vei inn igjen), individuelt arbeid, ansvar for egen læring.

– Nå skal klassen igjen bli den samlende enheten. Og ikke minst, i tråd med go’fot-filosofien til Nils Arne Eggen, at kollegene skal gjøre hverandre gode, sier han, og påpeker at budskapet i serien om 10B er det stikk motsatte: Kompetansen blir hentet utenfra i stedet for å utvikle kollegiet sammen.

Haug er skeptisk til den internasjonale trenden der lærerens dyktighet forklarer stadig mer av kvaliteten i skolen. –Det er en forenkling. Foreldrenes evne til å motivere elevene og holde god kontakt med skolen er minst like viktig og betyr stadig mer for prestasjonene, sier Haug, og sender lærerstanden følgende hilsen: –Det er en fare for at vi forventer for mye av dem. Veldig få blir gamle som lærere. Det er tøft å stå i vinden.

Svake krav

At for tøffe krav til lærerne er problemet i norsk skole, blir derimot blankt avvist av Yngve Lindvig i Læringslaben. Firmaet har i flere år analysert skoleresultater og veiledet skolene om forbedring. –Selvsagt opplever enkeltlærere en tøff hverdag. Men medisinen er ikke å senke kravene. Tvert imot er problemet at det har manglet systematikk og vært stilt for svake og uklare krav, noe som har skapt utrygghet og usikkerhet, sier han og minner om at 60 prosent av norske ungdomsskolelærere i en OECD-rapport fra i fjor mente at dårlig arbeid over tid blir akseptert. – Vi har tusenvis av supergode lærere. Men vi mangler en kultur for resultatorientering og konsekvens. Det både elevene og lærerne vil ha er struktur, klare krav og mål og en tydelig ledelse.

Har det i seg

Lindvig ville trolig frydet seg, hadde han sett hvordan Norun Harvik-Bjaberg (40) og teamkollegene på Bogstad skole vest i Oslo praktiserte lærergjerningen. Hver enkelt elev blir håndhilst velkommen inn til den åpne basen der 5. og 6. trinn kamperer sammen. Beskjedene om hva som skal skje er tydelige, og blir respektert. Ved starten på engelskøkten minner læreren om at målet de skal jobbe mot er å gjenfortelle en tekst skriftlig på engelsk.

– Nå vil jeg at dere skal åpne tekstboka og skriveboka. Alt annet kan dere skyve bort, fastslår hun.

– Lovely! Very good! Flott, dere har fått med dere masse, roser hun hvert svar fra ivrige elever. Et klapp på kinnet og en oppmuntrende hånd. En gutt som plutselig begynner å gråte får en god klem. De andre lar seg ikke merke. De er oppslukt av sine engelske setninger. Viser noen det minste tegn til å miste konsentrasjonen, blir han hentet inn med et blikk eller et knips. Læreren ligger hele tiden i forkant.

Ordentlige lærere

Når en elev foreslår at «great grandparents» betyr veldig greie besteforeldre, ler lærer og klasse hjertelig. Sammen. Stemningen er trygg og varm.

– Jeg tuller litt, men ikke med en gang. De må være trygge på hvordan vi skal ha det. Det tar tid, selv om superlærerne på TV fikser det i en fei, fastslår hun over matboksen etter de tre første timene. Også hun er lei av gnålet om elendige norske lærere.

– Hadde samfunnet begynt å snakke om hvilke kvaliteter den gode læreren har, så ville vi fått et helt annet fokus. Vi får skylda for mye og ansvaret for mye. Jeg tror mange kunne trengt å møte noen ordentlige lærere, se hvordan vi utgjør en forskjell. Og mange foreldre burde være mer bevisst på sin egen rolle. Vi merker at det blir krøll når de har snakket negativt om skolen hjemme.

Til trøst

Hun kommer plutselig på noe en kollega sa til trøst i forkant av et foreldremøte: Husk, foreldrene gruer seg et helt år til et fødselsdagsselskap med 15 gutter. – Det må jo gi en viss respekt for oss!