Les mer:

– Jeg velger å være optimist. Men realistisk sett kan gjerningspersonene si nei til at vi får innsyn i straffesaksdokumentene i de saker der de er dømt. Dermed kan vi risikere at forskningen skrinlegges eller utsettes, sier Solveig Karin Bø Vatnar, spesialist i klinisk voksenpsykologi ved Kompetansesenetret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Oslo Universitetssykehus.

Hun er, sammen med jurist Øyvind Holst i gang med en gjennomgang av partnerdrapssaker begått i Norge de siste årene. Forskningen gjøres på oppdrag fra Politidirektoratet og er et av de mest omtalte tiltakene i «Vendepunkt» – Regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

I halvparten av tilfellene med kvinnelige drapsofre er gjerningspersonen nåværende eller tidligere partner. Formålet med forskningen er å identifisere risikofaktorer og utvikle forebyggende tiltak.

Men nå viser det seg at de dømte gjerningspersonene i sakene kan stoppe arbeidet. Domfelte kan la være å gi samtykke til innsyn i straffesaksdokumentene som er helt avgjørende for at forskerne skal få gjennomført arbeidet.

– I utgangspunktet er straffesakssdokumentene taushetsbelagt. Riksadvokaten svarte imidlertid på vår søknad at de aktuelle opplysningene kunne innhentes til dette forskningsprosjektet med den betingelsen at De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) godkjente det, sier Bø Vatnar.

Samtykke

REKs godkjenning var imidlertid under forutsetning av samtykke fra domfelte.

– Vi får anledning til å hente ut navn og personnummer i hver enkelt drapssak vi ønsker å inkludere i studien. Deretter må vi gjennom godkjente instanser i politiet og kriminalomsorgen kontakte hver enkelt domfelt for å rette en forespørsel om samtykke. Vi har i utgangspunktet 8–12 drapssaker vi ønsker å studere, og vi har ingen indikasjoner på om domfelte vil samtykke eller ikke, sier Bø Vatnar.

Dermed hviler forskningen som i fremtiden kan forebygge partnerdrap på de drapsdømte.

– Er straffesaksdokumentene avgjørende for deres forskningsarbeid?

– Ja, vi trenger disse dokumentene for å ha mulighet til å lese om gjerningsmannens forhold til offeret, eventuell tidligere voldshistorie, innslag av psykiatri, rus, intervensjoner fra hjelpe- og behandlingsapparatet og andre relevante opplysninger som gir unik informasjon. Å bare bruke dommene, som er offentlige dokumenter, gir ikke tilstrekkelig informasjon, sier Bø Vatnar.

Dispensasjon fra taushetsplikt i helsepersonelloven skal vurderes av REK for all type forskning. Forskerne mener det er viktig å diskutere om straffesaksdokumenter er av samme karakter som helseopplysninger.

– Hva er egentlig helserelaterte opplysninger, og hvor begynner og slutter REK i forhold til Riksadvokat? spør Bø Vatnar.

Press

REK har i denne saken hatt korrespondanse med både forskere, påtalemyndighet og justisdepartementet.

– Jeg er overrasket over deres reaksjoner og forsøk på et visst press. Drap og vold er svært alvorlige forbrytelser, men personer som har sonet eller soner sin straff har akkurat de samme rettighetene som andre borgere i dette landet, sier REK-leder Stein A. Evensen, professor i medisin.

– Vi ønsker ikke å blokkere for forskere eller være sand i maskineriet. Enkelte straffesaksdokumenter og rettspsykiatriske vurderinger inneholder svært sensitive helseopplysninger, og må behandles med særlig varsomhet. I alt lovverk er det presisert at et samtykke gitt av kompetente personer skal være informert, frivillig og skriftlig. Vedkommende som gir samtykke skal vise at han har forstått hvilke konsekvenser et samtykke kan få, fortsetter han.

Full tilgang

Evensen peker på at forskerne har full tilgang til annen dokumentasjon, for eksempel dommer.

– Når det gjelder de rettspsykiatriske vurderinger, må forskeren i dette tilfellet be den enkelte drapsmann om samtykke, og det er greit.

Justisdepartementet har ikke ønsket å kommentere denne saken.