Les også:

EN VANLIG dag på sykehjemmet mitt i år 2035.

Våkner når jeg er utsovet, ca. kl. 08.00. Skrur på kulturnytt. Kunstnerne - som alle er på statsstipend - klager. Igjen. Hva er egentlig nytt her i verden? Forbereder meg til frokosten, som blir to stekte egg, en skive brød.

Bena er skrøpelige, men gjør noen qui gong-øvelser på treningssenteret på hjemmet.

Lunsj. Cæsarsalat med ciabattabrød og en Coca Zero. Blir bare nødt til å ha den Zero’en, altså. Stresser overfor kokken at det alltid skal være romanosalat i en ekte Cæsar. Han har fusket litt de siste dagene.

Ettermiddag. Musikkaktiviteter. I en slags dugnadsånd blant gammelrockerne på hjemmet lager vi til en mimrestund. Dagens tema: Bob Marley og The Doors. Vi gauler: «I shot the sheriff», men nekter å ha skutt deputy’en, og avslutter med Doors’: «Break on through» (to the other side), noe som jo vil ha en viss aktualitet for de fleste av oss snart.

Tar en latte i kaffebaren i kantinen.

Litt avslapning på rommet hvor jeg har proppet ipod’en med gamle musikkfavoritter. På ipad’en får jeg de oppdaterte nyhetsinnslagene i Aftenpostens web–versjon. Som vanlig er det strid i Midtøsten. Papiraviser selges det ikke så mye av lenger.

Kvelds. Middag. 2034-årgangen av Chablis er riktig god, og jeg har kjøpt inn en til å gå sammen med sashimi- og sushimiddagen på hjemmet. Statsminister Torbjørn Røe Isaksen har ikke nok penger til å betale for vinen, trass i at oljefondet fortsetter å kaste av seg noe renter, så den må jeg betale av egen pung. Har egen konto til det formålet. Arvingene får nok allikevel.

Ser på holografi-TV-en, før jeg legger meg.

God natt, god natt.

God bless oss alle.