«Aldri mer 9. april» ble et motto blant de nordmenn som hadde opplevd den tyske invasjonen i 1940. At landet og dets regjering var så uforberedt, ble oppfattet som en bitter lærepenge og var bestemmende for politikken og utbyggingen av forsvaret gjennom årtier etterpå.
Da krigen brøt ut mellom de to nærmeste stormakter i Norges omgivelser, Storbritannia og Tyskland, ble kontrollen over den lange norske kyst av høy verdi for begge parter.
Tomrom
Fordi Norges egen militære beredskap var så svak, utviklet det seg til et kappløp mellom tyskere og briter om å få kontroll over det de oppfattet som noe nær et militært tomrom, av frykt for at motparten skulle komme først.
Dermed ble Norges skjebne bekreftelse på en gammel lærdom fra krigshistorien: Hva som ligner på et tomrom vil by seg frem som et bytte.
Forsvaret trengte ikke ha vært umulig. Tross sin uforberedthet var Norge med sin kronglete geografi ikke noe lett land å erobre, og det tok to måneder for den tyske krigsmaskinen å vinne seier.
Norske illusjoner
De norske holdninger hadde særlig bygget på tre forutsetninger: At landets stilling som nøytral makt ville bli respektert, som under første verdenskrig. At den mektige britiske marine ville beskytte de norske farvann. Og at Tyskland ikke hadde tilstrekkelig interesse av å erobre Norge.
Alle disse forutsetningene viste seg å være feil, men de kunne kanskje holdt stikk dersom det nøytrale Norges forsvarsberedskap hadde vært like solid under den andre verdenskrigen som den hadde vært under den første.
Pasifisme
I mellomkrigstiden vant pasifistiske synspunkter grobunn, særlig fordi den første verdenskrigens menneskenedslakting uten historisk sidestykke hadde gjort sterke inntrykk. Et slikt sinnelag var ikke minst sterkt innen Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten fra 1935. Etter a Hitler-Tysklands aggressive hensikter var avslørt for fullt mot slutten av 1930-tallet, økte røstene for å styrke forsvaret, men det som ble gjort var for lite og for sent.
Lureri
Siste forsøk på å bevare freden var forliket i München om Tsjekkoslovakia mellom vestmaktene og Hitler september 1938, da den britiske statsminister Neville Chamberlain uttrykte troen på at han hadde sikret «fred i vår tid».
Bare noen måneder senere, i mars 1939, brøt Hitler avtalen og okkuperte hele den tsjekkiske delen av Tsjekkoslovakia. I august sikret den tyske diktator seg ryggen fri gjennom å inngå ikkeangrepspakt med Sovjetunionen.
Da Hitler 1. september angrep Polen, var begeret fullt, og Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig. Hitler-Tyskland og Sovjetunionen delte Polen mellom seg, mens Sovjet i tillegg okkuperte de baltiske land og angrep Finland i det som ble vinterkrigen mellom de to land og som endte med at finnene måtte avstå store områder.
Varsler
Den siste tiden før 9. april 1940 dukket flere signaler opp om truslene mot Norge, ikke minst ved at både britiske og tyske fartøyer opererte i våre farvann. Det som synes så klart sett med ettertidens øyne ble ikke fanget opp da det skjedde, hverken av myndigheter eller befolkning her hjemme.
I ettertid ble det stri debatt om hvorvidt den norske regjeringen, ledet av Johan Nygaardsvold, burde ha forstått at en tysk invasjon var i anmarsj. Hva som uansett var en alvorlig forsømmelse, var at de med hovedansvaret for landets sikkerhet i utilstrekkelig grad tok initiativ for å styrke forsvaret.
Forsvarsministeren Birger Ljungberg viste seg ikke handlekraftig, tross sterkt press fra forsvarsledelsen om å treffe tiltak i tide.
Toppet seg
8. april kom melding om at britene gikk til minelegging i norske farvann, og flere meldinger om at tyske krigsskip og troppetransportskip var på vei med nordlig kurs i Nordsjøen, Storebælt og Skagerak. Sent på kvelden samlet regjeringen seg til krisemøte. Da var tyske krigsskip på vei inn Oslofjorden.
