Den tidligste interessen for folkedrakter fikk man i Norge på midten av 1700-tallet. Man begynte da å dokumentere draktene i forbindelse med kartlegging av næringsveiene innen bondestanden. Folkedraktene gikk mange steder ut av bruk på midten av 1800-tallet. Men med nasjonalromantikken på 1840-tallet, ble bondekulturen sett på som verdifull, og dermed også draktene deres. Folkedraktene ble en populær motivasjonskilde for kunstnere, og etter hvert uttrykte folk også sin nasjonalfølelse ved å bruke disse draktene. Fra midten av 1800-tallet fikk de også betegnelsen ”nasjonaldrakter”. Klær fra ulike deler av Noreg blei brukt som nasjonaldrakt, men Hardangerdrakten ble spesielt populær. Rundt 1900 kom det reaksjoner på dette. Norskbevegelsen, som ivret for det norske og som var i mot unionen med Sverige, ville gjenskape den gamle bondekulturen som var i ferd med å forsvinne. Med Hulda Garborg i spissen ble folkedraktene et viktig element i den kulturpolitiske kampen. Gamle folkedrakter ble tatt opp igjen, men det ble også laget nye som bare hadde elementer fra de gamle folkedraktene i seg. Det er nå folkedraktene blir ”bunader”: Fest- og høytidsdrakter som i større eller mindre grad er en gjenopptagelse av lokale folkedrakttradisjoner. Fram til første verdenskrig var det gjerne nylig avlagte plagg som ble tatt i bruk som bunad, eller var bakgrunn for bunadsarbeidet. Dette skulle snart endre seg, og bunadsbegrepet ble brukt om det meste som ble laget. Det er dette som senere har blitt stridens eple i bunadsagaen: Om bunadene helst skal føre folkedrakttradisjonen vidare, eller om en fritt komponert drakt er like god. I dag er bunadene fest- og høytidsplagg for folk over hele landet, som blir verdsatt høyt av brukerne, uansett type og opphav. Kilde: Bunad- og folkedraktrådet