Jens er best på bortebane

På tomannshånd med Barack Obama er Jens Stoltenberg regnskogenes beste venn. Men på hjemmebane mener kritikerne at han ikke ser skogen for bare trær.

2008: Isende kulde i storslagne Antarktis.

– Fantastisk, helt ufattelig, sier han.

2008: Smeltende breer i Himalaya.

– Dette må stanses, nærmest roper statsminister Jens Stoltenberg (Ap) mot fjellmassivene.

2010: 30 grader varmt. Mexicansk regnskog.

– Her ligger løsningen på klimaproblemet!

Utskjelt foregangsfigur

Fjellene i Himalaya, breene i Antarktis, britenes prins Charles, USAs president Barack Obama og den mexicanske presidenten Felipe Calderon har hvert fall én ting felles. De har nylig hatt Jens Stoltenberg på besøk i klimaets ærend. «Klima-Jens» har siden 2007 tilbakelagt 39 reiser til 25 land med klima på agendaen.

Aftenposten har fulgt statsministeren verden rundt. Og vi har snakket med mange av hans kritikere. Med mange av dem som mener statsministeren bedriver dobbeltmoral når han reiser kloden rundt for å redde verden fra en klimakrise han, ifølge en unison miljøbevegelse, gjør lite på hjemmebane for å møte.

Mye gått galt

For mye har gått galt i klimapolitikken på hjemmebane for Stoltenberg siden 2007 da han under klimaforhandlingene på Bali rykket opp i eliteserien av statsledere på klimaområdet etter å ha lagt opp mot tre årlige milliarder på bordet for å stoppe avskoging. Månelandingen på Mongstad er blitt utsatt. Ny klimamelding er utsatt. Togene står. Statsministeren er mindre synlig. Bare finanskrisen har klart å redusere norske utslipp av klimagasser. Og noen ny klimaavtale har det ikke blitt.

Desember 2009, København.

En kveld, en hel natt og en lang dag sitter Stoltenberg sammen med verdens fremste ledere i et lite møterom. De diskuterer ny klimaavtale. Den norske statsministeren er dødssliten. Og skuffet. Men han har aldri vært tettere på verdenseliten.

– Det er vel ingen tvil om at kontrasten er stor mellom mitt miljøry internasjonalt og kritikken på hjemmebane, erkjenner Stoltenberg på en rusletur på Fifth Avenue i New York noen måneder senere. Han er på vei for å avlegge rapport til FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Og for å legge frem et norsk forslag om å følge opp København-avtalen ved å pålegge internasjonal shipping klimakvoter. Milliardene som kan forløses skal gå til klimatiltak i u-land. Forslaget er typisk for Stoltenberg. Stort tenkt. Globalt. Med økonomiske incentiver og u-land i fokus.

«Mr. Jens Stoltenberg viser sant lederskap i klimaspørsmålet», sier Ban når møtet starter.

Dagen etter, Oslo, Riksrevisjonens lokaler.

Tonen er en annen. Riksrevisjonens karakterbok for Regjeringens nasjonale klimapolitikk er klar. Tidligere Ap-statsråd Jørgen Kosmos konklusjon er lite hyggelig lesning for en internasjonal foregangsfigur på klima. «Etter Riksrevisjonens vurdering er det en betydelig risiko for at målet om å redusere nasjonale utslipp av klimagasser innen 2020 ikke vil bli nådd», skriver Kosmo. «Reduksjoner må gis høyere prioritet».

Mongstad-saken sprekker

Tre uker senere sprekker nyheten om at Regjeringen må utsette fullskalaanlegget for rensing av gasskraftverket på Mongstad. En samlet miljøbevegelse mener Stoltenbergs klimapolitikk har spilt fallitt.

September 2008, Amazonasfloden:

– Tenk hvor effektivt det er å bruke penger her, sier statsministeren. Han støtter hendene på rekkverket til elvebåten som stille siger oppover elven. Solen har akkurat støtt opp. Han har sovet i en hengekøye. Tatt morgenbad sammen med kona.

– Bare de pengene vi bidrar med til å redusere avskoging her, gir like store CO{-2}-kutt som 25 fangstanlegg på Mongstad, sier pragmatikeren. For med en global krise i emning, er vel det viktigste å kutte utslipp fort og mye – ikke i hvilke land kuttene tas?

Å være best på bortebane er altså en ønsket utvikling. Ønsket av SSB. Ønsket av Finansdepartementet. Og ønsket av statsminister Jens Stoltenberg.

– Norge er relativt sett blant de landene i verden som satser mest på kutt i utlandet, sier Pål Prestrud, leder av klimasenteret Cicero.

Når miljøbevegelsen, SV, KrF, Venstre og deler av Sp fortviler over Stoltenberg, er det den manglende viljen til kraftfulle, men dyre, grep på hjemmebane som er kjernen.

Dette er kanskje det viktigste vannskillet i klimadebatten. Det er et vannskille Stoltenberg kjenner godt. Så godt at han helst skygger unna kritikken som kommer med det å ta klart standpunkt. «Vi skal kutte mye både hjemme og ute», er derfor blitt en del av hans faste repertoar av ferdigtygde svar.

Men når Nili Eslah kommer for å få en klem, må det faste repertoaret vike. Hun har møtt opp for å høre statsministerens 1. mai-tale i sludd på Lillehammer. Hun lurer på hvorfor Stoltenberg ikke vil kutte enda mer i utlandet. Det er jo mye billigere enn innenlandske kutt?

Stoltenberg lyser opp. «Du er en klok kvinne», sier han. Nili, som studerer sosialøkonomi, får sin klem.

Sosialøkonomiens skyld

I Bellona, i Regnskogfondet, på Cicero er det ingen som tviler på at statsministerens miljøengasjement er ekte. Og få tviler på mannens klimakunnskaper. Bare Gordon Brown, Barack Obama og Felipe Calderon kan måle seg med Stoltenberg i detaljkunnskap om klimaforhandlingene, sier tidligere forhandlingsleder Hanne Bjurstrøm.

Men forakten for sosialøkonomien flyter raskt til overflaten blant Stoltenbergs kritikere. Det er ikke mannens engasjement og kunnskaper det er noe galt med. Det er faget hans.

– Stoltenberg er veldig bundet opp i den sosialøkonomiske tankegangen. Derfor satser han mest på billige kutt i utlandet, sier Pål Prestrud.

– Skal du vinne en krig, spør du hva som skal til for å vinne krigen, ikke hvordan løse den billigst mulig, sukker Bellona-leder Frederic Hauge.

Stoltenberg selv nøyer seg med å si at han har hatt «stor glede av økonomifaget, også i klimapolitikken». Det står til troende.

– Jeg tror vi kraftig undervurderer den kreativiteten og teknologiutviklingen som vil utløses bare vi får de økonomiske virkemidlene på plass internasjonalt, mener Stoltenberg.

Obama på laget

April 2010, Washington D.C.

Det er dagen etter at Stoltenberg og Obama har sneket seg til noen ord om avskoging på tomannshånd under toppmøte om atomsikkerhet. Stoltenberg sier Obama er den som står ham nærmest i synet på klimapolitikk.

– Obama er like opptatt som meg av kvoter og klimaavgifter fordi de treffer bredt og stimulerer til nyskaping og omstilling, sier Stoltenberg.

Det skinner igjennom at han ikke har noe imot å dele ståsted med nobelprisvinneren.

Til sine egne forteller han gjerne om igjen historien om da han og Obama møttes første gang.

– Gratulerer med valgseieren, sa Stoltenberg.

– Pøh. Du er jo blitt gjenvalgt. Det er mye mer imponerende, svarte Obama.

Men langt fra alle er like skråsikre som Stoltenberg og Obama. Det er svært usikkert om norske kvotekjøp i u-land overhodet bidrar til utslippskutt, slår riksrevisoren fast. The Economist og New York Times konkluderte nylig med at verden utenfor EU er i ferd med å vrake kvoter som bærebjelke i klimaarbeidet.

Ciceros Prestrud mener Stoltenberg mangler politisk mot.

– Å kutte ute og avvente den internasjonale teknologiutviklingen, er jo bekvemt. Det gjør at vi i Norge slipper å gå gjennom en smertefull omstilling, sier Prestrud.

Ingen skam

April 2010, Mexico City.

Stoltenberg er på statsbesøk hos vertslandet for de neste klimaforhandlingene i november.

– Jeg er her av to grunner. Vi skal drøfte klimaproblemet og utveksle erfaringer for å kunne utvinne mer olje og gass fra nye og eksisterende felt, sier Stoltenberg fra podiet foran presidentpalasset Los Pinos.

Klimaverdensmester Norge er blitt søkkrike på å varme opp kloden.

Men hos Stoltenberg er det ingen skam å spore.

– Vi kan ikke stille oss slik at vi må velge mellom å bekjempe fattigdom og møte klimakrisen. Verden trenger både mer energi og lavere utslipp, sier Stoltenberg.

Derfor vil han rense gass på Mongstad, ikke skru av kranen.

Derfor er det ikke norsk vindkraft eller biodieselfabrikker i Østfold som opptar ham mest.

Derfor er det internasjonale tiltak mot avskoging som står aller høyest i kurs hos Stoltenberg.

Fordi noen skarve milliarder gir store utslippskutt uten å legge beslag på den veksten og det energiforbruket som land som Brasil og Sør-Afrika, trenger for å vokse ut av fattigdom.

Noen ulempe er det kanskje ikke at den ferden gjør Norge enda rikere og at den skyver en grønn og smertefull omstilling av norsk hverdag fremover i tid.

Nye kontraster

Ifølge den mexicanske presidenten kan redusert avskoging bli det aller viktigste område i en ny, internasjonal klimaenighet. I førersete sitter Jens Stoltenberg. I morgen ankommer ledere fra over 60 land i Oslo for å komme nærmere en bred skogavtale i Cancun i november.

Samtidig fortsetter Stortinget ferden mot et mistillitsforslag mot Regjeringen og dens klimapolitikk etter utsettelsen av fullskalaanlegget for rensing av CO{-2} på Mongstad.

Igjen er det duket for noen kontrastfylte dager for en utskjelt og miljøengasjert statsminister som har valgt å være best på bortebane.

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon

Klimakutt ute og hjemme

Norge skal innen 2020 redusere de globale utslippene med 30 % av Norges utslipp i 1990. Målet er at 2/3 skal tas gjennom kutt i Norge. Regjeringen er åpne for å øke til 40 % innen 2020. Norge overoppfyller i dag sine internasjonale Kyoto-forpliktelser gjennom kjøp av kvoter. Klimagassutslippene i Norge har siden 1990 steget med 2,2 %. Har falt siste to år pga. finanskrisen. Opp mot 3 milliarder kroner årlig har Norge lovet å satse på tiltak mot avskoging. Avskoging står globalt for ca. 17 % av klimagassutslippene. Norske skogtiltak i bl.a. Brasil, Tanzania og Guyana kommer i tillegg til kutt i Norge og norske kvotekjøp. Kvotene som staten kjøper i utlandet utgjør ca. 10 % av innenlandske utslipp. Kjøpes stort sett fra u-land. Globalt er tre fjerdedeler av veksten i CO{-2}-utslipp frem mot 2030 forventet å komme fra u-land. Kilder: SSB, OECD, Riksrevisjonen, Regjeringen.no

Flere bilder

Statsminister Jens Stoltenberg i Antarktis i 2008. Her ankommer han den norske forskningsstasjonen Troll i Dronning Maud Land. FOTO: OLE MATHISMOEN

Siste nytt