Les også: Savner helhet og samarbeid

Byens mest utslåtte rusmiddelmisbrukere tilbys en jungel av omsorgstiltak, som omfatter alt fra utdeling av rosinboller og klær til behandling av sår og byller. Lars Bele (40) og byens rusmisbrukere har tilgang til et hjelpeapparat som teller 1100 årsverk, 700 frivillige og én milliard kommunale kroner årlig.

Lars Bele mistet både jobb og bolig da rusmidlene tok overhånd for 13 år siden. Nå har han et håp om å komme seg ut av rusen, men det er vanskelig å orientere seg i rusomsorgsjungelen. (ALLE FOTO: ROLF ØHMAN)

FOTO: Øhman Rolf

Så langt har ingen hatt oversikt over hvor mange hjelpere som finnes i rusomsorgen. Aften har kartlagt den omfattende rusomsorgen i Oslo, og oversikten viser at det absolutt ikke skorter på hjelpende hender: I hvert fall 1100 årsverk er avsatt til forebyggende arbeid og rent omsorgsarbeid, flest av dem på omsorgssiden. I tillegg jobber minst 700 personer frivillig på fritiden med å hjelpe rusmiddelmisbrukere.

Ved siden av det kommunale omsorgsapparatet er alle årsverkene som går til den statlige rusbehandlingen. Bare ved Senter for rus og avhengighetsbehandling ved Oslo Universitetssykehus er det satt av 431 årsverk og 345 millioner kroner.

Les også: Savner helhet og samarbeid

En jungel av tilbud

– Den ene hjelpende hånden vet ikke hva den andre driver med. Det virker som de famler i blinde, mener Lars Bele.

Han har vært del av byens tunge rusmiljø siden amfetaminbruken tok overhånd for 13 år siden, og han mistet både jobb og bolig. Først noen år senere ( «Jeg husker ikke helt når, amfetaminet gjør noe med skallen din») oppsøkte han hjelpeapparatet for å få kontroll over livet.

Det ble en lang runddans mellom ulike omsorgstiltak; Bele har vært bruker av alt fra væresteder og feltpleie til hybelhus og jobbtiltak. Han mener hjelpeapparatet fungerer dårlig:

– Det er umulig å orientere seg i det tungvinte systemet, det virker som om de ulike hjelpetiltakene ikke har oversikt over hva som finnes av tilbud, og det er lite samarbeid mellom tiltakene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Lars har vært igennom en lang runddans mellom ulike omsorgstiltak. Her er habn i møte med Wanja Tukun hos Nav. (ALLE FOTO: ROLF ØHMAN)

FOTO: Øhman Rolf

Liten helhet

Bele får støtte av kommunens samarbeidspartnere på rusfeltet, som mener det er lite helhet i omsorgstilbudet. Noen av tilbudene er en del av kommunens tiltaksapparat, andre er drevet av frivillige eller ideelle organisasjoner.

Flere av tilbudene virker tilfeldige. Aftens kartlegging viser også at tilbudene som finnes i stor grad er overlappende og lite samkjørte.

For eksempel finnes det ti væresteder som drives av seks ulike aktører. Disse har i stor grad samme åpningstid, og ingen av dem er åpne lørdager.

Et annet eksempel er feltpleietilbudet: Tre ulike aktører har feltpleie, men pasientjournalene er ikke samkjørte av personvernhensyn. Dermed er det i utgangspunktet umulig for behandlerne å vite hvilken type hjelp brukerne har fått andre steder.

– Selv jeg som har jobbet i dette systemet i 28 år oppdager stadig tilbud jeg ikke visste om. Jeg har tro på at det skal være ulike aktører og et mangfold av tjenester, men jeg tror at de må tilpasses og samordnes bedre. Man kunne fått en del gevinster om man hadde sett rusomsorgen i helhet, man kunne for eksempel sørget for at værestedene hadde døgnåpent, sier Frelsesarmeens leder på rusfeltet, Frode Woldsund.

Artikkelen fortsetter under bildet.

1171 personer i Oslo får nå legemiddelassistert behandling for rusavhengighet. Lars Bele må på apoteket for å få metadon. (ALLE FOTO: ROLF ØHMAN)

FOTO: Øhman Rolf

Slå sammen tiltakene

Aftens kartlegging overrasker Arild Knutsen, leder av Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN).

–Jeg har hele tiden sagt at det er sløsing av penger i rusomsorgen. Vi trenger mindre penger til rusomsorg, og heller mer samhandling og samlokalisering, sier han.

FHN ønsker at flere av tiltakene skal slås sammen slik at det blir lettere å finne frem i systemet.

– I dag må du gå et sted for å få mat, et sted for å sove, et sted for å gå på do, et sted for å få hjelp til å søke jobb. Det ville vært mye bedre om man fikk flere tilbud på et sted. Det viktigste er at myndighetene sikrer at tilbudene er lett tilgjengelige og at de henger sammen. Man trenger ikke seks aktører som driver væresteder.

Han peker på et problem med at omsorgsapparatet er så oppstykket:

– Det er ingen felles strategi eller samarbeid om brukerne. En dag stiller kanskje Bymisjonen strenge krav til en bruker, så går han heller til kommunens tilbud. Neste dagen kan han bruke Frelsesarmeens tilbud. På den måten blir han parkert i rusen, og kommer seg ikke videre. Dermed er det bortkastede penger, mener han.