En kolonne på fem biler har tatt av fra hovedveien utenfor Rena og svingt oppover Osdalen. Vi har kjørt på grusvei, gjennom skogdekt landskap, og de siste kilometerne har det dukket opp gjerder på begge sider av veien. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøverndepartementet, Høgskolen i Hedmark avdeling Evenstad, det lokale SV-laget, avisen Østlendingen og Aftenposten er representert.

– Endelig! utbryter sauebonde Reidar Hansen og omfavner statssekretær Heidi Sørensen.

Han har gledet seg til å få vise frem sin stolthet: Rundt 14 kilometer gjerde som beskytter sau, geit og gris fra ulv og bjørn. Selv om han aldri har sett ulven i hvitøyet selv, vet han at den har vært faretruende nær.

– En lillejulaften klokken 20.03 sto ulven rett utpå kjøkkentrappen her. Vi så ham ikke da. Det var folkene på Evenstad (Høgskolen i Hedmark) som viste oss det på et plottingskart etterpå, forteller sauebonden.

Les mer:

Siste sauebonde i ulveland.

Eiendommen til Reidar Hansen berører ikke mindre enn tre ulverevir. Det er ikke mange som tør å drive med sau midt i ulveland.

– Du må reise fire mil nord- eller sørover for å finne nærmeste sauebonde, sier Reidar Hansen.

– Nedover i Osdalen her var det to sauebruk før, men de siste sluttet for to år siden, legger kona, Randi Hansen, til.

Ulven, gaupen, jerven og bjørnen har stortingsflertallet bak seg. I 2004 fikk vi rovdyrforliket der flertallet av stortingspolitikerne sa ja til rovvilt og ja til dyr på utmarksbeite. Men Senterpartiet ønsker ikke ynglende ulv i Norge. I 2004 gikk de sammen med FrP og kjempet for å få ned bestandsmålene på rovdyr. Situasjonen i dag: Bestandsmålene for jerv og gaupe er nådd, med henholdsvis 39 og 65 ungekull. Bjørnen hadde i fjor bare seks ungekull, mot målet på 15. I år kan bli første året bestandsmålet for ulv oppfylles med tre ungekull i helnorske revir i den såkalte ulvesonen.

Mest til erstatning.

Etter mye eksperimentering har Reidar Hansen funnet frem til et gjerde som har skånet ham fra sauetap siden 2002.

– Dette er det jeg kaller et rovviltgjerde: 140–150 centimeter netting og så 30 centimeter med én strømtråd på toppen, sier Hansen.

Statssekretær i Miljøverndepartementet, Heidi Sørensen, nikker interessert. Gjennom fylkesmannen har hun vært med på å betale for noen kilometer av gjerdet til Hansen.

– Jeg ønsker en situasjon der vi bruker mer penger på forebygging enn på erstatningsutbetalinger til sauebønder. Et gjerde er en investering. Det står i 20–30 år, påpeker Sørensen som ikke legger skjul på at det har vært, og fremdeles er, stor gjerdemotstand blant flere grupper i rovdyrdebatten.

I dag har sauebonden i Osdalen gjerdet inn 400 mål, fordelt på rundt 300 mål innmark og 100 mål utmark. Men ekteparet Hansen har møtt en del motstand:

– Vi er ikke lenger med i sau- og geitavlslaget. Vi meldte oss ut for 12–13 år siden. Vi følte at vår driftsform ikke passet inn der, sier Randi Hansen.

Over 40 på to timer.

Da Reidar Hansen startet opp med sau i 1980 var det fordi det var så mye utmark tilgjengelig i Osdalen. Det gikk veldig bra i mange år. I 1985–86 kom de første bjørneangrepene, og på starten av 90-tallet kom ulven luskende. Og den var sulten.

– På to ettermiddagstimer klarte én enslig ulv å kverke over 40 sau, av en flokk på rundt 100.

Etter det bestemte han seg for gjerder. Oppfinnsomhet, støtte fra staten, en pen sum penger fra Verdens naturfond og mange arbeidstimer har resultert i 14 kilometer gjerde. Siden 2002 har ingen av de firbente på gården måttet bøte med livet. Heidi Sørensen kan trenge slike eksempler når Stortinget til høsten skal diskutere bestandsmålet for ulv og bjørn.

– Dette er en av de mest krevende debattene vi har internt i Regjeringen. Jeg tror det er viktig å avmystifisere ulven, få tall på bordet slik at debatten blir så kunnskapsbasert som mulig, sier Sørensen.

Hun vil ikke gå ut med noe tall på hvor Regjeringen vil legge seg, men utfordrer opposisjonen til å tenke på et tall. I mellomtiden reiser hun på møter i rovviltregionene, og snart drar hun til Sverige der de for første gang på 45 år har gjennomført ulvejakt.

En drøm.

Både Heidi Sørensen og ekteparet Hansen vedgår at den tradisjonelle beitenæringen i utmark er historie. Men sauebonden vil likevel ikke gi slipp på drømmen om å gjøre et siste forsøk med en liten gruppe dyr ut i utmark sammen med et par gjetere. Han lener seg tilbake i stolen og ser drømmende forbi miljøverndirektøren hos Fylkesmannen.

– Tenk for et liv de dyra kunne levd, både matmessig og miljømessig, hvis de kunne vært trygge i utmark!

Kona Randi lar et sukk av realisme bryte idyllen:

– Rovdyrene er kommet for å bli. Vi må bare innrette oss etter dem.