Han ble tvangsreturnert til Konya. Byen er blitt utpekt som proformabyen fremfor noen. Kaplan går først opp steintrappen, vi følger hakk i hæl. Opp til storfamilien med kone, svigerforeldre og barn i den tyrkiske byen Konya med rundt en million innbyggere i Konyaprovinsen i sentrale Tyrkia. Yunus Kaplans tyrkiske kone, og mor til hans tre barn, tar smilende imot oss i stuen.

- Jeg planla aldri å gifte meg med henne, sier Kaplan.

Men det var nettopp det norske utlendingsmyndigheter mener at han gjorde. De mener kona Latife inngikk i hans langsiktige strategi for å få permanent opphold for seg og sin familie i Norge. Proformaekteskap med en norsk kvinne var en annen del av strategien.

Konya, Tyrkias mest religiøse by, er av norske utlendingsmyndigheter utpekt som proformabyen fremfor noen. Herfra kommer mennene som gifter seg med norske kvinner for å få opphold i Norge. Hvorfor akkurat Konya? Trolig fordi det var fra disse områdene de første tyrkerne til Norge kom fra.

Norske utlendingsmyndigheter ser et mønster hvor unge tyrkiske menn gifter seg med 10–30 år eldre norske kvinner. Det er ikke vanlig i Tyrkia. Tyrkere vi snakker med i Konya himler med øynene og ler sarkastisk; slike ekteskap har ikke noe med ekte kjærlighet å gjøre.

Etter 12 år i Norge ble Yunus Kaplan (47) for noen måneder siden tvangsreturnert til Tyrkia, strippet for oppholdstillatelse og norsk statsborgerskap. Rundt 100 andre tyrkiske menn risikerer det samme. Alarmen i Utlendingsdirektoratet (UDI) gikk da de søkte om familiegjenforening med barn og sin tyrkiske kone – ikke lenge etter at de ble skilt fra sine norske koner.

Aftenposten møtte Yunus Kaplan i Tyrkia:

Ingen fredagspils

Svetten siler. Solen baker. Folk lunter gjennom gatene. At Konya er Tyrkias mest religiøse by, merkes under ramadan. Mange butikker, restauranter og cafeer holder stengt. Men så fort solen slipper taket, strømmer sultne og tørste til restauranter, fortauer og stuegulv for å innta kveldsmåltidet. Stekeosen ligger som en tåke over plastduker og pledd i parkene hvor måltidet tilberedes i kjeler og gryter. I trærne henger duften av nybrent, tyrkisk kaffe. For første gang i sitt liv faster også Yunus Kaplan. Livet i Konya er fjernt fra rødvinskvelder, arbeidskolleger, fredagspils og fisketurer i Norge.

På en benk i en av byens mange frodige parker, sitter han ofte og tenker. Den lette dusjstrålen fra fontenen minner ham om å stå ute ved havet der han bodde i Norge.

- Fra å tjene rundt 400000 kroner i året, betalt skatt, tjent opp pensjonspoeng, aldri gått på trygd, aldri vært arbeidsledig, aldri skrevet egenmeldinger, har jeg nå ikke en tyrkisk lire i inntekt. Jeg lever på kona mi.

Etter at han ble utvist har han vært så deprimert at han dro på ferie for seg selv, til en kamerat som driver restaurant i badebyen Alanya på Tyrkias sørkyst.

- Der har jeg slappet av. Jeg er fremdeles sjokkert over at jeg ble utvist.

De kom midt på dagen. Han sto i sin blå kokkejakke og laget lunsj til ansatte i statsbedriften. Han elsket jobben som kokk, likte å lage lapskaus, ertestuing, raspeballer. Gledet seg til hver dag med arbeidskollegene. Plutselig sto tre sivile politibetjenter i kantinen og ba ham bli med.

- Kollegene mine ble jo sjokkert. Hva hadde jeg gjort? De så at jeg ble leid bort som et dyr.

Hvite, lette gardiner er trukket for vinduene for å stenge den stekende solen ute. Yunus Kaplan sitter med bena trukket oppunder seg i lenestolen. Bønnekjedet glir mellom hendene. Stuen er full av storfamilie, deriblant slektninger på ferie fra Norge. Han har to brødre som har bodd i Norge i en årrekke.

Kaplan vokste opp i en landsby i Konyaprovinsen. Her så han den ti år yngre kusinen i nabohuset, Latife, vokse opp. Foreldrene mente hun var en passende kone for ham. Slik ble det. Latife og Yunus Kaplan fikk to barn, det er nå 18 og 21 år siden. Nå sitter de rundt ham mens han forteller at ekteskapet med moren aldri ble registrert, bare velsignet av en imam, at han og kona kranglet så mye at han til slutt dro sin vei. Da var eldstemann fem år.

Avtalt skilsmisse

Såkalte religiøse ekteskap er ikke uvanlig, særlig på landsbygda i Tyrkia, selv om det er påbudt å registrere alle ekteskap. Uvanlig er det heller ikke, ifølge en rapport fra den norske ambassaden i Ankara i 2001 og en rapport fra 2009 om ekteskapstradisjoner i Tyrkia fra Landinfo (Utlendingforvaltningens fagenhet for landinformasjon), at tyrkiske ektepar inngår avtaler om at mannen skiller seg fra kona for å inngå ekteskap med en vestlig kvinne for å oppnå opphold i Europa.

Yunus Kaplan avviser blankt at han har gjort det. –Jeg er ikke sånn. Det er galt å gifte seg med noen bare for å få opphold. Det er dårlig gjort.

Etter samlivsbruddet med Latife mente foreldrene hans at han måtte finne seg en ny kone. De hadde en kandidat. Denne gangen ble ekteskapet registrert, men etter få år ble det skilsmisse. Så dro han i 1998 til Norge for å søke asyl.

Han fikk avslag, men inngikk ekteskap med en 12 år eldre norsk kvinne som han møtte mens han bodde på asylmottaket. Rundt syv år senere ble de skilt, da hadde han fått permanent opphold og statsborgerskap. Aftenposten har snakket med Yunus Kaplans fraskilte norske kone, men hun ønsker ikke å uttale seg om saken.

- UDI og UNE mener din historie passer godt med et mønster hvor menn inngår proformaekteskap for å få opphold i Norge?

- Det kan godt hende at andre har gjort dette, men ikke jeg. Jeg var ikke gift da jeg giftet meg med min norske kone. Jeg giftet meg av kjærlighet. Jeg elsket henne.

- Hvorfor ble dere skilt?

- Vi var gift i syv år. Jeg planla ikke å skille meg. Vi var et hyggelig par før vi begynte å få problemer. Og hvorfor er det jeg som får all skylden for at vi ble skilt?

- Men det gikk ikke lenge før du registrerte ekteskap med moren til dine barn og søkte om å få dem til Norge?

- Det var heller ikke planlagt. Jeg så ikke henne ansikt til ansikt på nesten 15 år. Jeg hadde ikke kontakt med barna etter at jeg reiste fra dem i 1994.

Han forteller at det var først etter at han begynte å tjene godt i Norge at tanken på barna i Tyrkia meldte seg. Mens han fremdeles var gift i Norge begynte han å sende penger til dem.

- Barna mine kjenner ikke meg godt, jeg kjenner ikke dem godt. Det har ikke vært lett.

Kjære pappa

Brevet kom i postkassen da han bodde i Utkant-Norge. Det var fra Tyrkia. Han åpnet det og så at datteren hadde tegnet til ham, datteren som han ikke hadde sett på mange år. Hun hadde tegnet et hjerte, inni hjertet sto det to navn: Hans eget og navnet på barnas mor.

«Kjære pappa, kan ikke du og mamma prøve å leve sammen igjen? Jeg vil også ha en pappa som bor sammen med oss, slik som andre barn har.»

- Men jeg tenkte ikke da på at jeg skulle gifte meg med henne. Det var presset fra barna som gjorde at jeg prøvde på nytt.

Kona Latife (38) setter frem en flaske kaldt vann og et stort fruktfat.

- Jeg trodde ikke at han skulle komme tilbake. Men nå prøver vi en gang til, han og jeg og barna, sier hun.

For to og et halvt år siden fikk de et nytt barn sammen, datteren Edanur.

- Vi fikk et barn som jeg kunne se vokse opp, forteller han.

Arild Humlen er advokat for 25–30 tyrkere som er varslet om at de er fratatt alle rettigheter i Norge, 15–20 av dem er fra Konyaprovinsen, deriblant Kaplan. Mange av mennene har bodd både 10 og 15 år i Norge. Humlen er bekymret for rettssikkerheten deres, ikke minst fordi myndighetene bruker anonymiserte verifikasjonsrapporter laget av en lokal advokat.

- Hvis det blir en vane å rebehandle saker i utlendingsforvaltningen ut fra ny saksbehandlingspolitikk og nye instrukser, vil det skape utrygghet blant mange utlendinger. I tre tilfeller døde den norske ektefellen, likevel blir mannen beskyldt for proformaekteskap, sier Humlen.

Dyrt ekteskap

Tyrkere som Aftenposten snakker med både i Norge og i Tyrkia er godt kjent med at tyrkiske menn bruker ekteskap med utenlandsk kvinne som inngangsbillett til Europa. Alle fnyser foraktelig av det. De forteller at en del tyrkere selger biler, husdyr og jord for å finansiere proformaekteskap. En rekke kilder oppgir, uavhengig av hverandre, beløp mellom 50000 og 300000 kroner. Betaling for proformaekteskap fremgår også av flere norske dommer, i tillegg til at politi og advokater har hørt ulike beløp bli nevnt.

Politiinspektør Bjørn Vandvik i Oslo politidistrikt sier at det er velkjent at norske borgere, særlig kvinner, gifter seg mot betaling. Han har hørt at det er betalt opptil flere hundre tusen kroner.

På en lunsjrestaurant i Konya sentrum ler tre kolleger i bygningsbransjen godt av at unge tyrkiske menn gifter seg med eldre utenlandske kvinner.

- Smarte menn, humrer Okan ironisk, de gifter seg på papiret.

- Jo da, det er vanlig, særlig i landsbyer som Cihanbeyli, sier Ahmet Cicik.

- De gifter seg ikke med en utlending på grunn av den store kjærligheten. Mange vil dra til Europa, særlig Skandinavia, sier Tanver Saner.

To andre unge menn lar faste være faste når de spiser en solid lunsj i Konyas store kjøpesenter.

- Ekteskapet er hellig. Unge tyrkiske menn som gifter seg med eldre utenlandske kvinner, gjør det bare for å skaffe seg en billett til Europa. Det er forkastelig, fnyser Suat Odabasi.

Siste sjanse

Han og kameraten Ali Yücel er begge 25 år, utdannet farmasøyter og driver hvert sitt apotek. De forteller at de har et godt liv i Konya. De mener byen har gode jobbmuligheter innen bilindustrien, sukkerfabrikkene, eller bygningsbransjen hvor det er stor aktivitet.

- Men folk uten utdannelse i landsbyene sliter sikkert mer. For dem er slike ekteskap siste sjanse, tror Yücel.

- Jeg tror ikke livet i Europa er så lett som mange tror. Det er lettere her, sier Odabasi.

Fra minaretene kalles det nå til ettermiddagsbønn. Mange blir slappe og irritable etter en hel dag uten vått og tørt. I basaren orker ingen å prakke på oss varer, men Gülhan Güngör (19) smiler imøtekommende, før hun vantro utbryter.

- Hva? Det er ikke mulig! Hvis unge tyrkiske menn gifter seg med eldre kvinner, er det bare for å komme seg til Europa. Det er helt forkastelig.

På en benk er kjæresteparet Rukiye Akcay og Adam Ferit Ulu oppslukt av hverandre. Snart skal de gifte seg. Men de vet at det skjer, at noen betaler masse penger for å gifte seg til opphold.

- Det er patetisk og tragikomisk. Jeg skammer meg over at de gjør det. Hva tenker nordmenn om dette? spør Rukiye Akcay.

Norske myndighetene har de siste årene skjerpet kontrollen med proformaekteskap, blant annet med en ny instruks i 2006. UDI fikk pålegg om å stramme inn.

- Har UDI vært naiv til denne måten å få opphold på?

- Det er en veldig vanskelig bevissituasjon. Staten har bevisbyrde. Vi er også selvfølgelig innforstått med at ekteskap oppstår på mange ulike måter, så jeg vet ikke om jeg vil si at vi har vært naive. Men at systemet med familiegjenforening kan utnyttes, er vi fullstendig klar over, sier Snorre Sæther, områdeleder i oppholdsavdelingen i UDI.

- Hvorfor graver dere i gamle saker til folk som har bodd her i 10–15 år?

- Det er ingen generell foreldelsesfrist. Så lenge tillatelsen eller statsborgerskapet er gitt på feilaktig grunnlag, og vi får opplysninger om det, er det noe vi må vurdere, sier Sæther.

Klippet vekk

Smilende mimrer Yunus Kaplan over bilder fra Norge. De viser ham sammen med venner og kolleger. På fest, jobb, skitur, fisketur. Mange av bildene er klippet i stykker, den ene halvdelen mangler. Han forteller at det er ekskona som har klippet vekk seg selv.

Han er glad for å fortelle sin historie fordi han har behov for å forklare seg for venner, bekjente og kolleger i Norge.

- De skal vite at jeg ikke er noen kriminell. Jeg har aldri vært gift med to, eller tre, kvinner samtidig.

Men på strendene i tyrkiske badebyer har han selv sett unge tyrkiske menn gå etter kvinner i 50-60-årsalderen.

- Kvinnene går etter yngre menn, de skal kose seg.

- Gjorde du det selv da du slappet av i Alanya nå i sommer?

Han ler: - Nei, jeg er gift. Men jeg er ferdig med å skille meg.