«Hver gang det banker på døren, skjelver barna. De frykter det er politiet.»

– Vi er alene, sier Shahin (14).

– Helt alene

Sammen med moren, broren og søsteren bor han på et rom på 19 kvadratmeter på Vestby flyktningemottak, faren lever i skjul et annet sted.

Hvor lenge de får være der, vet de ikke.

Selv om det er mer enn syv år siden de kom til Norge, har de – bokstavelig talt – ingen papirer på at de får være her. De kan når som helst risikere å bli tatt av politiet og sendt tilbake til Syria, som de opprinnelig rømte fra.

– Jeg er norsk

– Hver gang det banker på døren, skjelver barna. De frykter det er politiet, sier mamma Gula Mousa.

– Vi har ikke noe å reise tilbake til, som kurdere er vi statsløse og uten fremtid i Syria. Jeg skjønner ikke hvordan Norge kan behandle oss sånn.

– Jeg kan ikke arabisk og er dårlig i kurdisk. Jeg er norsk, sier hennes sønn, Hezel Hossain. Halvparten av sitt 15-årige liv har han bodd i Norge. Han føler ingen tilhørighet til Syria, hvor kurdere diskrimineres og trakasseres.

Men for norske myndigheter er han en syrisk kurder som ikke har noe beskyttelsesbehov.

Torturert

Det mente de om Abdulkarim Hossain også. Derfor ble han sendt tilbake til Damaskus i august. På flyplassen overrakte norsk politi ham til syrisk politi.

De satte ham i fengsel hvor han ble torturert, før han slapp ut mot kausjon. Han stakk til Tyrkia. Der har FNs høykommissær for flyktninger gitt mannen, som ifølge norske myndigheter ikke hadde noe beskyttelsesbehov, status som flyktning. En flyktning Norge foreløpig har nektet å ta imot.

Sükrü Osman Kahveci FOTO: INGAR STORFJELL

FOTO: Storfjell Ingar

– Jeg skjønner ikke hvordan Norge kunne skille oss. Det er veldig, veldig urettferdig. Og det har ikke bare gått ut over min mann og meg, også vår familie i Syria blir trakassert, flere har rømt fra landet, sier Amal Hamzah. Hun er gift med Abdulkarim. Hun aner ikke når hun får se ham igjen. Og ikke hvor.

– Jeg skjønner ikke at dette kan skje i Norge, landet som deler ut Fredsprisen, sier hun stille.

– Vi blir ikke individuelt behandlet. Det virker som om norske myndigheter har bestemt seg for at syriske kurdere ikke har beskyttelsesbehov, og derfor avslår alle asylsøknader, sier Omar, som viser til at 44 søknader er avvist i løpet av to uker.

Det hjelper ikke at han kan vise til tre konkrete eksempler på personer som er sendt hjem, og satt direkte i fengsel og torturert i Syria.

Sjekker godt

Tone Loge Tveter, assisterende avdelingsdirektør i asylavdelingen i Utlendingsdirektoratet (UDI) viser til at asylsøkere som blir returnert har fått sakene sine grundig undersøkt, og at norske myndigheter derfor føler seg trygge på at de ikke risikerer politisk forfølgelse i hjemlandet.

– Hadde vi ikke vært det, ville de ikke blitt returnert, sier hun til Bergens Tidende.

– Men det finnes eksempel på at hjemsendte asylsøkere er blitt arrestert?

– Det kan være flere grunner til at personer blir arrestert. Det kan være ting de har gjort etter at de kom hjem, eller at forholdene har endret seg etter returen, sier hun. Hun vil ikke kommentere enkeltsaker.

Norge kan følge opp sine FN-forpliktelser og ta vare på de som er kommet hit. Hossain Sheiko (24), papirløs syrisk kurder i Norge

– Generelt er ikke kurdere i Syria spesielt utsatte. Men dersom de er aktive i forbudte partier, kan de ha krav på beskyttelse. Det kommer an på den politiske aktiviteten deres.

– Hvordan har det seg at asylsøkere som har fått avslag i Norge senere får komme tilbake etter at FN har gitt dem status som kvoteflyktninger?

– Det kan ha skjedd ting etter at de er kommet hjem som gjør at de får behov for beskyttelse. Det er heller ikke slik at status som kvoteflyktning automatisk betyr at Norge er villig til å ta imot vedkommende. Avslagsprosenten for FN-kvoteflyktninger er ganske stor, sier Tveter.

Psykisk terror

– Norge er ikke bedre enn Syria, sier en annen papirløs syrisk kurder, Hossain Sheiko. Fem av sine 24 år har han levd i skjul i Norge. Alltid på flukt, alltid redd for å møte politiet. Han kan ikke planlegge noen fremtid.

– I Syria bruker de fysisk vold, her bruker de psykisk. Det er ikke bedre.

– Men hva skal vi gjøre, Norge kan ikke ta ansvar for alle som har det vondt i verden?

– Nei, men Norge kan følge opp sine FN-forpliktelser og ta vare på de som er kommet hit. Men politikerne er ikke opptatt av å hjelpe mennesker som trenger beskyttelse fordi de blir diskriminert og forfulgt hjemme. De tenker på å vinne stemmer ved neste valg. Asylsøknader blir ikke behandlet individuelt, syriske kurdere får avslag fordi noen mener vi ikke forfølges hjemme. Selv om vi kan dokumentere at tre som er hjemsendt de siste årene er blitt sendt hjem til fengsel og tortur, sier Omar.

Alle de syv vi møter på flyktningemottaket er enige om en ting; det er bare en vei ut av floken; de som er i landet og har vært her i årevis må få amnesti. De må få sjansen til å bli en del av samfunnet, til å leve som mennesker. De går inn i en seig kamp med myndighetene.

– Og den kampen skal vi vinne. Vi gir oss aldri, sier Omar.

Samtidig som de kjemper sin seige kamp i skjul, ser de at Maria Amelie erobrer det offentlige rom. Hun har deres støtte i sin kamp:

– Hun er blitt et ansikt for oss. Hennes kamp er vår kamp, sier Omar.