- På vei ned fjellet flyr jeg

- Kan du hjelpe meg med knuten, sier Gunvor Holmøy og ser mot klatreinstruktøren sin.

Hendene til 25-åringen skjelver kraftig. Og det er utfordrende å tre tauet gjennom løkken. De fleste oppgaver er vanskelig å gjennomføre på grunn av manglende muskelkontroll. Likevel gjør hun seg klar til å klatre opp en loddrett fjellvegg på flere titalls meter.

Mamma Gudrun bøyer sed ned og fester knebeskyttere på datteren. Hun forteller at klatringen har vært avgjørende for Gunvors utvikling.

- Hun var som alle niåringer frem til en bilulykke snudde livet på hodet. Da hun våknet opp av koma to måneder senere kunne hun ikke røre seg.

Ble heist opp i veggen

Hjernestammen som koordinerer kroppens bevegelser var alvorlig skadet. Dessuten var både talen og den kognitive forståelsen satt langt tilbake. Familien valgte etter hvert å søke plass til henne på Beitostølen helsesportsenter. Det viste seg å være av avgjørende betydning.

- På denne tiden hadde hun ingen muligheter for å gå selv. Da helsepersonellet ville heise henne opp i klatreveggen ble jeg svært overrasket. Tanken hadde aldri slått meg engang.

Beitostølen helsesportsenter tilbyr trening og rehabilitering for personer med funksjonsnedsettelser. En av virksomhetens kjerneverdier er mestring og mening.

- At man verken kan gå eller sitte betyr ikke at man ikke kan gjøre andre ting. Det er viktig å finne tilbake til grunnleggende bevegelsesesmønstre, og når man er heist oppe i en klatrevegg så minner det faktisk om krabbing, sier Martin Sælbu som er leder for klinisk virksomhet på senteret.

Sælbu mener det er viktig å sprenge grenser.

- Tenk deg hvilken mestringsfølelse det er å være heist syv meter opp i en vegg, og se ned på rullestolen man vanligvis er lenket til, sier han.

Her hjelpes Gunvor opp til fjellet av mamma Gudrun og ledsager Lise. FOTO: ØYVIND TVETER

Etter oppholdet på Beitostølen begynte Gunvor sakte men sikkert å komme seg. Klatringen åpnet opp for uante bevegelser.

- Hun fikk trent både styrke, koordinasjon og smidighet. Gunvor var kjempedårlig, men dette gjorde at hun etter hvert ble klar for andre aktiviteter også. Klatringen ble den forløsende faktoren, og fikk henne på bena igjen, sier mamma Gudrun.

I dag er Gunvor aktiv på flere arenaer. Ikke bare klatrer hun ukentlig med Kolsås klatreklubb, hesteridning har også blitt en del av den hverdagslige rutinen.

Tre prosent er aktive i idretten

I løpet av 2007 ble Norges funksjonshemmedes idrettsforbund fullstendig integrert i Norges idrettsforbund. Målet var å få flere handikappede aktive. I dag anslås det likevel at kun tre prosent funksjonshemmede driver idrett. I et idrettspolitisk dokument for tingperioden 2011 til 2015 uttales det at Norges idrettsforbund skal jobbe aktivt for å få flere funksjonshemmede inn i idretten. For at reformen skal bli vellykket, mener utviklingssjef Arnfinn Vik at mye av arbeidet må gjøres i skolene.

- Typisk ordinær rekruttering treffer ikke nødvendigvis funksjonshemmede. Vi vet at mange ikke får en tilrettelagt gymnastikkundervisning i skolen, og at kroppsøvingslærere generelt kan for lite om tilrettelegging for funksjonshemmede, sier assisterende utviklingssjef i Norges idrettsforbund, Arnfinn Vik.

I følge Norges idrettsforbund har omlag 10.000 funksjonshemmede registrert seg innenfor organisert idrett. Forbundet skulle helst sett at langt flere handikappede gjorde som Gunvor Holmøy.

- Ved å være i fysisk aktivitet får de hjelp til å håndtere hverdagen på en bedre måte. Funksjonshemmede får bygd opp fysikken, og kan enklere lykkes på egne premisser. Dessuten tilbyr idretten en viktig sosial arena og gode verdier, sier Arnfinn Vik.

Klatrerne godt i gang med å forsere klatrefeltet på Hvalsberget i Gjerdrum. FOTO: ØYVIND TVETER

Utelatt fra gymtimene

I rapporten « Idrett for alle?» har Ingrid Elnan ved NTNU oppsummert flere forskningsarbeider gjort omkring handikappede i Norden de siste årene. Forskningsrapporten underbygger Arnfinn Viks teorier, og konkluderer med at funksjonshemmede får for dårlig fysisk oppfølging på skolen og ofte blir tatt ut av gymtimene.

I rapporten oppsummeres det: Når skolen under disse forutsetningene ikke klarer å integrere funksjonshemmede elever i fysisk aktivitet, kan det ses som et paradoks at det forventes at idretten som frivillig organisasjon skal kunne klare denne oppgaven.

Denne virkeligheten kjenner mamma Gudrun Holmøy seg igjen i.

- Gunvor kunne ikke være med i gymnastikktimen fordi den ikke var tilpasset for henne. Det var først etter at en engasjert lærer på skolen tok kontakt med Beitostølen helsesenter, at det ble funnet aktiviteter som hun kunne være med på. Utenom skolen har vi som foreldre hatt et stort ansvar for å holde henne aktiv.

Klatreinstruktør Irene Andersen mener fjellklatring gir en enorm mestringsfølelse. FOTO: Øyvind Tveter

- Pushe egne grenser

Klatreinstruktøren strammer tauet mens Gunvor sakte men sikkert forserer fjellveggen. Hun henger trygt dersom hun mister taket, men hun må selv klatre til topps. Her blir ingen heist opp.

- Noen kan bruke en hel ettermiddag bare på noen få meter, sier Irene Andersen i Kolsås klatreklubb.

Hun mener imidlertid at mestringsfølelsen er enorm når de til slutt når sitt eget mål.

- Her klatrer alle mot seg selv. Det handler om å pushe grenser, forteller hun.

Etter en halv time er Gunvor helt oppe. Hun får heiarop fra mamma Gudrun på bakken.

- Gunvor har en fantastisk evne til å ikke gi seg. Samtidig har hele familien også brukt masse energi på å støtte henne, sier hun.

Sekunder senere er Gunvor nede på bakken igjen. Hele ansiktet er et stort smil.

- Jeg liker å fire meg ned fra fjellet. Da føles det som om jeg flyr.

Se Gunvor i fjellveggen i vinduet øverst på siden.