• Norske Anders Behring Breivik er blitt Eurabia-ideologiens første terrorist.

    FOTO: JON-ARE BERG-JACOBSEN

De er den tredje bølgen

De hater ikke raser. De har ingen hakekors. De går i dress. De synes islam er den største trusselen mot vår sivilisasjon.

Les også:

Samleside: Alt om tragedien

Høyreekstreme pleide å være kortklipte unge menn med militærstøvler. Gjerne på en kornete hjemmevideo fra en stue på ukjent sted i Oslo, med ølflasker, hard musikk og slitte hakekorsflagg på veggen. Eller litt pløsete middelaldrende menn i litt for trange hvite skjorter, med en eggeplomme sildrende ned fra de høye vikene, på en talerstol et sted på Sørlandet.

Den tiden er over i Norge.

Det klassiske nynazistmiljøet ble totalt utradert av politi og opinion etter drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen i januar 2001.

De høyreekstreme politiske partiene, som Folkeaksjonen Mot Innvandring, Hvit Valgallianse og til sist Vigrid, har alle visnet og dødd.

I stedet er det kommet noe nytt. Det kalles «den tredje bølgen».

Rase er ut

Trekvart år etter drapet på Hermansen, mens Oslos nynazistmiljø lå i ruiner, skjedde nemlig noe som forandret ekstremistens fiendebilde: 11. september 2001. Terrorangrepet på USA og de påfølgende krigene i Midtøsten har flyttet de høyreradikale ideene bort fra det tradisjonelle rasehatet. I stedet er det grodd frem et kulturelt hat, et hat som binder høyreradikale mennesker sammen på tvers av religioner, seksuell legning og hudfarge, forteller de som har fulgt med.

En av dem er den nederlandske professoren Cas Mudde, i dag en av verdens fremste eksperter på moderne høyreekstremisme. På telefon fra Janet Prindle Institute of Ethics, i Indiana, USA, der Mudde for tiden er gjesteprofessor, forteller han hva som er skjedd:

- Om man tar de siste 10 årene, så er dette skiftet en av de mest bemerkelsesverdige endringene. På 80- og 90-tallet rettet de høyreekstreme sin motstand mot den minoriteten som tilfeldigvis var sterkest representert i det aktuelle landet. I Nederland var det marokkanere. I Tyskland tyrkere. Nå er motstanden redefinert etter en kulturell linje, nærmere bestemt mot muslimer generelt, sier Mudde. Han mener dette har gitt høyreekstremismen mye bredere appell enn tidligere.

- I mange land har det vært helt tabu å si at man var motstander av en bestemt etnisk gruppe. Men det har vært langt mer akseptert å være motstander av muslimer – blant annet på grunn av kvinnesynet. Jeg tror ikke fremmedfrykten er blitt større. Men tabuet er borte, sier Mudde.

Nye kontaktflater

Omtrent samtidig med New York-angrepet ble bredbåndet allemannseie. Også dette har fått voldsom betydning. På nettet er det oppstått en arena for meningsfellesskap som de høyreradikale forgjengerne bare kunne drømme om.

Mens Erik Blücher og hans åndsfrender i Blood & Honour-miljøet måtte leie lokaler under dekknavn og møtes i hemmelige kjellere, kan man nå bare vente til barna er i seng før man setter seg ned for å zappe mellom nettavisene, værmeldingen og ekstreme, konspirasjonsteoretiske nettfora med hundrevis av likesinnede.

Behovet for hierarkisk oppbygde organisasjoner er dermed også borte. Nå kan ekstremister sitte på hver sin tue i hvert sitt land, og kanskje ikke kjenne annet enn kallenavnet til sine nærmeste medsammensvorne.

Lite fokus

Svært få i Norge har brukt mye krefter på å følge med på den endringen Mudde beskriver. På Forsvarets forskningsinstitutt jobber alle med islamistisk terror, høyreekstreme har ikke stått på dagsordenen. Betegnende er det kanskje at på de snaut ti årene mellom 11. september 2001 og 22. juli 2011 er ordet «høyreekstrem» eller «nynazist» brukt i 1480 artikler i Aftenposten. I de ti årene forut for det igjen var antallet 2945.

Men noen holder oversikten. En av dem er frilansjournalist og forfatter Øyvind Strømmen.

- Det vi ser nå, er det vi kaller den tredje høyreekstremismen. Tidligere hadde man nynazister og politiske partier som for eksempel Hvit valgallianse. Men i etterkant av 11. september er det vokst frem konspirasjonsteorier knyttet til en islamisering av Europa, det såkalte Eurabia, som det kalles. Den er uten direkte bånd til nynazismen, det er faktisk ikke uvanlig at disse tar direkte avstand fra nazisme, sier Strømmen.

Ingen mener at den vestlige frykten for islam først oppsto med terrorangrepene i New York. Men det fikk en boost, mener Strømmen. Det nye er at man har fått en rekke, til dels fremtredende, ideologiske målbærere av et verdensbilde der muslimer, gjennom en langsiktig og svært gjennomtenkt konspirasjon, har som mål å underlegge seg Europa, utrydde den europeiske kulturarv og fjerne grunnleggende menneskerettigheter. Mange av de fremste frontfigurene er dessuten mer eller mindre velansette, intellektuelle skikkelser.

Ekstreme muslimer sto bak terrorangrepet mot World Trade Center i New York 11. september 2001. Det endret høyreekstremismen. FOTO: REUTERS

FOTO: STR

Ikke rasistisk

«Jeg frykter at legitim kritikk av islam, som fortsatt representerer en svært reell trussel mot friheten i Norge og Vesten, i mange norske øyne er blitt grunnleggende diskreditert».

Sitatet er hentet fra en kommentar skrevet av den Oslo-baserte amerikanske skribenten Bruce Bawer. Bawer har i en årrekke vært skribent for New York Times, blant annet som litteraturanmelder. Han inngikk homofilt partnerskap da han flyttet til Oslo i 1999, og har etter alt å dømme ingen fordommer mot spesifikke minoriteter. Men han er overbevist om at den islamske verden er ute etter å tvinge oss i kne.

Bawer er en av flere som på punkt etter punkt er brukt som inspirasjonskilde i det såkalte manifestet til Anders Behring Breivik. Selv skriver Bawer at han opplever dette som fortvilende og sjokkerende, han har aldri hverken ønsket eller oppfordret til vold, forsikrer han. I så måte er han i godt selskap, for ingen av de fremtredende ideologene innen denne fremvoksende tankegangen tar til ordet for væpnet motstand. Tvert imot. De vil ha demokratisk kamp, der lovverket gjennom forbud og påbud rustes til et slags kulturelt forsvar.

Kjernen

Bawer er i dette selskapet som relativt moderat å regne. De desidert mest sentrale ideologene i Breiviks verden virker å være den anonyme bloggeren Fjordman fra Trøndelag, grunnleggeren av det amerikanske nettstedet Jihad Watch, Robert Spencer, og den ultraortodokse og egyptiskfødte jøden Bat Ye’or, som egentlig heter Gisele Littman.

Sistnevnte regnes som en av grunnleggerne av ideen om det forestående Eurabia, et Europa overvunnet og underkuet av islamister med høye fødselsrater. Ye’or, som har foredratt både i FN og på en rekke prestisjeuniversiteter om dette temaet, er sitert talløse ganger i Breiviks såkalte manifest.

For riktig å understreke hvor vanskelig det er å skille mellom frontene i den nye høyrebølgen, så er også den somaliskfødte nederlenderen Ayaan Hirsi Ali et forbilde for den høyreekstreme Breivik. Som drapstruet islamkritiker og kvinnesaksforkjemper hylles hun som en helt av både feminister, liberalister og antirasister. Breivik mener den somaliske kvinnen fortjener Nobels fredspris for sitt oppgjør med islam.

Andre fremtredende Eurabia-ideologer er den amerikanske forfatteren Daniel Pipes og den engelske journalisten Melanie Phillips. Begge siteres av Breivik.

Breiviks inspirasjonskilder fremmer ikke direkte voldelige eller fascistiske verdier, selv om den anonyme Fjordman tidvis beveger seg i grenselandet. Når de den siste uken er blitt konfrontert med Breiviks henvisninger, peker de, som sant er, på at Breivik også siterer navn som Gandhi, Churchill og John Stuart Mill. At de sistnevnte uten noen overdrivelse må sies å ha svært, svært annet fokus for sine ideologier, er en annen sak.

Fiksert på Wien

- Det kalles gjerne «The Vienna school», forteller Daniel Poohl, redaktør i det svenske tidsskriftet Expo. Han har i en årrekke jobbet med å avdekke høyreekstremisme i Sverige og Europa.

- Selv nynazistene har forstått at det de har gjort til nå, ikke har vært veien til suksess. Det vi har sett siden 11. september, er at Eurabia-ideen i stedet er blitt det dominerende tankegodset. Og Breivik er blitt denne bevegelsens første terrorist. Han kommer til å inspirere en hel del mennesker, sier Poohl. Han trekker frem nettstedet Gates of Vienna, «Wiens porter», som ett av de mest sentrale møtepunktene for den nye, høyreradikale tenkningen. Det er her blant andre norske Fjordman har sin arena og sitt publikum.

Fokuseringen på Wien stammer fra tyrkernes beleiring av denne byen i 1683. De ble senere slått tilbake, og hendelsen trekkes nå frem som et symbol på Europas kamp mot islam. Hendelsen har også gitt navn til dokumentet Breivik utarbeidet, «2083». Han er av den oppfatning at krigen mot islam i Europa skal vinnes innen 400-årsjubileet for slaget om Wien – i 2083.

Anti-islamisten Anders Behring Breivik sto bak terrorangrepet mot Regjeringskvartalet i Oslo forrige fredag. Det endret Norge for alltid. FOTO: PAAL AUDESTAD

FOTO: Paal Audestad

Uklar grense

Et utslag av at den høyreekstreme retorikken er flyttet fra rase til kultur, er at det er blitt vanskeligere å se skillet mellom rasistisk høyreekstremisme og legitime politiske standpunkter på den ytterste høyre fløy.

Professor Cas Mudde peker på at mange av inspiratorene til Breivik er helt «mainstream» i USA. Det går også en rød tråd fra Eurabia-ideologene og rett inn i det etter hvert ganske dominerende neokonservative miljøet i USA.

Eurabia-ideolog Daniel Pipes ble for eksempel av president Bush satt inn i styret til Det amerikanske fredsinstituttet, til voldsomme protester fra demokratene og diverse organisasjoner. Senere ble han rådgiver for republikanske Rudolph Giulianis presidentkampanje i 2008.

I 2007 skrev Pipes blant annet: «Europa er en åpen dør, og muslimene vandrer gjennom den. Eller vil de få døren slengt i ansiktet?»

- Men hvor skal man dra linjen? Når flytter man seg fra legitim kritikk av verdier man ikke sympatiserer med, og over til islamofobi?

- Man krysser grensen når det blir irrasjonelt. Når alle problemer du ser, kokes ned til et utspring i islam. Som for eksempel striden om kjønnslemlestelse av kvinner, som har lite med islam å gjøre. Det er først og fremst et kulturelt fenomen i enkelte områder. Og når man, som i Nederland, gir islam skylden for alle problemene i det marokkanske miljøet, når islam i svært liten grad har innflytelse på de ungdommene det er snakk om, sier Mudde.

Doktorgradsstipendiat Anders R. Jupskås ved institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, som har hatt Cas Mudde som en slags veileder i sitt arbeid med høyreekstremisme, mener det er avgjørende at man drar et skille mellom høyreradikale og høyreekstreme.

- De høyreradikale partiene finner man nå i mange europeiske nasjonalforsamlinger. På en måte skal vi være glade for at disse strømningene finner sin kanal innen demokratiske rammer. Når man får store, innvandringsskeptiske partier, så kan det fungere som en sikkerhetsventil mot mer ikke-demokratiske elementer, sier Jupskås. Han trekker frem England og Tyskland som to land der man har store problemer med rasistisk motivert vold, samtidig som valglovgivningen der gjør det utenkelig for de ekstreme å få sete i nasjonalforsamlingene.

- De høyreekstreme partiene, derimot, de kjennetegnes ved at de er kritiske til demokratiet og av at vold regnes som et nødvendig middel, sier Jupskås.

Det siste er strømninger man primært finner i anonyme blogger og kommentarfelter.

Mindre i Norge

I Sverige var man 80- og 90-tallet forferdet over den veksten Fremskrittspartiet hadde i Norge. Men i dag er den norske høyrefløyen på Stortinget langt, langt mindre radikal i program og retorikk enn høyrepartiene i nabolandene. Jupskås mener dette ikke er tilfeldig.

- Man kan nok si at Frp har fungert som en ventil som har hindret fremveksten av partier med mer radikale profiler, sier Jupskås.

- Den nye eurabiske ideologien oppfattes av mange velgere som demokratisk og ikke-rasistisk. Det betyr at den har betydelig større gjennomslagskraft enn den gamle høyreekstremismen hadde, sier Jupskås.

Les også:

Les også

Siste fra Innenriks

Ordbok

Eurabia: En politisk teori om at den muslimske befolkningen, som en følge av immigrasjon og høye fødselsrater, kommer til å bli majoriteten i Europas befolkning. Et relativt utbredt perspektiv er at de europeiske regjeringene har «solgt» Europa til arabiske land, i bytte mot tilgang på olje, i et slags konspiratorisk forræderi mot egen kultur. Høyreradikalisme: Har vært brukt om mange forskjellige arter av ultrakonservativ og rasistisk tenkning, men domineres nå av tanken om å forsvare europeisk kultur mot å bli skjøvet til siden av arabisk kultur. Høyreekstremisme: Blant høyreradikale finnes grupper og individer som mener forsvaret mot en arabiske kulturinvasjonen bare kan løses med vold, og at regjeringene som tillater multikulturalisme, er forrædere som ikke lar seg fjerne med demokratiske midler. Multikulturalisme: Tanken om et samfunn der flere forskjellige kulturer eksisterer side om side innenfor det samme politiske system.

Flere bilder

Robert Spencer (49), amerikansk forfatter, grunnleggeren av nettstedet Jihad Watch og organisasjonen «Stopp islamiseringen av Amerika». FOTO: EXPO

Siste nytt