Maratonmannen

Søndag 19. mai 1996: Sovesalen på Ekeberg utenfor Oslo sentrum er tom, men lukten av voksne menns søvn henger igjen. Gulvet er fullt av madrasser. Mennene har allerede løpeklærne sine på. De skal løpe maraton fra Vestby til Oslo, og sitter i bussen på vei til start.

Ordensvakten Kjell Jensvold går en runde i salen. Har noen glemt noe viktig? Er noe blitt ødelagt?

Da ser Jensvold et hode som stikker frem fra et teppe. Nå, med så kort tid igjen til start? Vakten kjenner igjen mannen. Det er en av landets mest kjente maratonløpere. Jensvold ringer til løpslederen Kjell Vigestad, og sier:

- Torleif Rekkebo ligger og sover.

- Sover han fortsatt?! Du må vekke ham. Han rekker jo ikke starten, svarer Vigestad.

- Jeg skal vekke ham, sier Jensvold. Han går tilbake til Torleif Rekkebo, og rister i ham. Noen minutter senere ringer telefonen hos Kjell Vigestad igjen.

Et nøkternt liv

Søndag slet 1645 mennesker seg gjennom 42.195 meter i Oslo-gatene. Noen løper Oslo maraton fordi de er med på et veddemål. Andre fordi de vil bryte en barrière. Torleif Rekkebo løp fordi det var det han levde for.

Da han mistet regnskapsjobben sin 57 år gammel, søkte han ikke en ny. Han hadde oppsparte midler, og nå fikk han tid til å løpe enda mer.

Dessuten levde han nøkternt. Han kunne handle brød som var gått ut på dato. Det var godt nok. Han rådet venner: «Hvis du ønsker deg noe, tenk deg om både én, to og tre ganger om du virkelig trenger det.»

Han overtalte arrangører til å la ham få påmeldingen gratis. Utstyrsleverandører ga ham sko og treningstøy. Til slutt var leiligheten hans i Klæbuveien i Trondheim som et Rekkebo-museum, fylt av diplomer, medaljer, startnumre og gamle, brukte joggesko.

– Du har tuberkulose

Den lange, tynne, senete mannen startet løperkarrièren sent, altfor sent til å kjempe om internasjonale titler. Da han var 19 år, sa legene til ham: «Du skal ta det med ro. Du har tuberkulose.» Han adlød til en viss grad, selv om han gikk på ski i bymarka. Langløperen i ham kom først ut da han nærmet seg 40-årsalderen.

Fra Aftenpostens arkiv, juni 1989: Torleif Rekkebo (56) sjanglet inn på Bislett i natt klokken 03.10 etter å ha løpt fra Trondheim. Rekkebo løp distansen Trondheim-Oslo på tre døgn, åtte timer og 15 minutter. Her i nedoverbakkene til Sinsen-krysset. FOTO. ERIK HANEMANN

FOTO: Hannemann, Erik

I 1977 løp han tre maraton, og satte den personlige rekorden han aldri skulle slå, 2.41,25 i Gjøvik. Vennene snakket om at han hadde et 2.40-kompleks.

Joggebølgen tok Norge. Det ble lettere å finne løp. Rekkebo, som var skilt, økte til 6 i 1982, 11 i 1986, 17 i 1989. «Jeg vil bli den i Norge som har løpt flest maraton,» tenkte han oftere og oftere.

To turer hver dag

Han løp ikke vakkert, som Haile Gebreselassie, men han kastet heller ikke bort krefter på unødvendige bevegelser. Selv da han nærmet seg 60, kom han seg gang etter gang under den magiske tretimersgrensen.

Om det er raskt? Still inn tredemøllen på 14 kilometer i timen-fart, og prøv selv. «Venstrearmen lett utoverbøyd og svingende, høyra henger mer rett ned,» beskrev Adresseavisen flere år etter at Rekkebo var blitt en naturlig del av bygatene i trønderhovedstaden. Han løp morgen og kveld. Tilsammen løp han mellom 45 og 50 kilometer hver eneste dag, og stort sett alltid i singlet og shorts, uansett vær. Han frøs ikke, sa han.

Han gjennomførte 266 maraton fra 1972 til 1996. Bare fire nordmenn har flere. Torleif Rekkebo brøt aldri. Mens andre slet med vonde knær og leggbetennelser, var han aldri skadet.

I tyske Köln ramlet han og slo seg så stygt at arrangørene ville ha ham ut av konkurransen. Trønderen nektet. «Jernmannen fra Norge,» ropte de etter ham.

Han hadde en høy smerteterskel. Vondt eller syk, han brydde seg ikke. Sykdom var noe man kunne springe av seg. Arnulf Rekkebo, fetter

I New York Marathon kollapset han noen hundre meter fra mål. Han ble støttet inn i en ambulanse for å få hjelp. Der drakk han en slurk Pepsi, og kranglet seg ut. Deretter vaklet han inn til annenplass i sin klasse.

Fetteren Arnulf Rekkebo, som også løp maraton, forteller:

- Han hadde en høy smerteterskel. Vondt eller syk, han brydde seg ikke. Sykdom var noe man kunne springe av seg.

Til Oslo!

Torleif Rekkebo ble lett kjent med folk. I løpermiljøet visste alle hvem han var. Han var omgjengelig og pratsom, og ekstra fornøyd når han kunne vri samtalen over til favorittemaet: Seg selv og sine bragder. Han elsket oppmerksomheten. Han fortjente den. For hvor vanskelig er det ikke å løpe to maraton på én helg og komme under tre timer i begge løpene?

Om 15-20 menn sto sammen i fellesdusjen, var det Rekkebos stemme som dominerte. Der kunne han fortelle at han hadde ringt lokalavisen etter at skattetallene kom, for å presisere at formuen hans var på 1,3 millioner kroner, ikke 1,1.

Virkelig stor ble han i juni 1989:

Mens 12.000 tilskuere på Lerkendal stadion ventet på 2. omgang av eliteseriekampen mellom Rosenborg og Viking, sto to menn i joggesko klar på indre bane. De skulle løpe om kapp fra Trondheim til Oslo. De kunne hvile så mye de ville underveis, men klokken gikk.

Rekkebo hadde lenge hatt den mytiske strekningen – 550 kilometer, 13 maratonløp på rad – i tankene. Han hadde prøvd seg på den to ganger før: I 1986 brukte han seks døgn, men var nesten to døgn bak en rekord som hadde stått siden 1937. To år senere forsøkte han igjen.

En drøy mil utenfor hovedstaden, flere timer foran rekordskjema, maktet ikke kroppen hans mer. «Æ vart klar (jeg ble sliten),» sa han. Han fikk en muskelstrekk i låret, forteller legen som fulgte ham.

Men nå. Nå skulle det gå.

Loff og velling

Publikum på Lerkendal jublet da de to løp ut av stadion. Motstanderen Jan Erik Lehne ble tidlig parkert. De neste 24 timene er norsk løpehistorie: Torleif Rekkebo løp over 24 mil på ett døgn. På en blanding av loff med sirup, velling og sportsdrikk som han inntok løpende, løp 56-åringen fem maraton på rad, på 3.26, 3.45, 4.05, 5.00 (bakkene mot Dovre sugde krefter) og 3.45.

Han hadde lovet hjelperne i følgebilen sin, en journalist og en fotograf fra Arbeider-Avisa, at de skulle sove etter 24 timer. De la seg ned.

- Etter en halvtime spratt Torleif opp av sengen. Han fikk ikke sove, og ville heller ikke sove. Han ville løpe. Han slet oss helt ut, forteller journalist Ørnulf Johansen.

Det neste døgnet løp Torleif Rekkebo 14 nye mil, fortsatt uten søvn. Arbeider-Avisas menn måtte hente inn to nye medarbeidere for å holde følge.

Etter en halvtime spratt Torleif opp av sengen. Han fikk ikke sove, og ville heller ikke sove. Han ville løpe. Journalist Ørnulf Johansen

Til slutt gikk Rekkebo tom. De ti siste milene inn mot hovedstaden måtte han ha noen ved siden av seg.

Johansen og de andre i følgebilen snakket med ham for å holde ham våken, og de styrte ham i riktig retning når han begynte å løpe i sikksakk over veien.

Torleif Rekkebo kom til et nattestengt Bislett etter tre døgn, åtte timer og 15 minutter på veien. Han var tilnærmet bevisstløs, ble lagt på en båre og kjørt til hotellet sitt på Holmenkollen.

Om natten sto han opp for å tisse. Han klarte ikke å stå. Han slo hodet i doskålen, og blødde fælt. Men han levde. Dagen etter fikk hjelperne hans ham opp i badekaret. Der lirket de sokkene av føttene hans. De hadde grodd fast i huden.

Ti maraton på ti dager

Ekstremsportsutøvere, enten det er ultraløperen eller basehopperen, har én ting til felles: Når noe er gjort, søker de enda mer ekstreme utfordringer. Torleif Rekkebo var blitt 63 år. Han hadde løpt maraton over hele kloden, men kroppen ble eldre og eldre, og tidene ble dårligere og dårligere. Det holdt ikke lenger for ham å løpe to 42-kilometere på en helg.

Da en kreativ svenske arrangerte ti maraton på ti dager i Trollhättan, bet han selvsagt på. Det var som skapt for den voksende besettelsen: Én ny utfordring, og ti nye løp til listen. Alt i løpet av bare ti dager!

Han tenkte ikke på det som noe farlig. I flere tiår hadde jo treningsopplegget hans vært som dette: Ett maraton hver dag.

Planen var å løpe alle løpene i Trollhättan, mellom 10. og 19. mai i 1996. Men: Den 19. mai var det 100 år siden det første maratonløpet i Norge. Det skulle markeres med et jubileumsløp mellom Vestby og Oslo. Rekkebo måtte være med der.

Blødde neseblod

Han løp ni maraton i Sverige på tider mellom 3.27 og 3.47. Underveis i det åttende eller niende løpet begynte han å blø kraftig neseblod. Han tørket blodet vekk og løp videre. Hvis det var et signal om at noe var galt, så tok han det ikke.

Om kvelden den 18. mai kom han til Oslo. På en lånt madrass la han seg for å sove i klubbhuset til KFUM på Ekeberg. Rundt ham lå flere titalls menn som ham selv; tynne, magre, senete maratonløpere.

Da de begynte å løpe dagen etter, manglet det én mann i feltet.

(Kilder: Adresseavisen, Kondis, Aftenposten, Arbeider-Avisa og slektninger og løpervenner av Torleif Rekkebo.)