Overlege Torkild Aas ser bare snill og god ut, Norunn Vetlesand som en personifisering av Mor Godhjerta. Sammen med dokkehuset og kosedyrene i sofaen gjør de det de kan for å flytte oppmerksomheten vekk fra undersøkelsesapparatet nærmest døren. Men det er her, på rom 1428, i enden av en korridor på barnesenteret ved Ullevål sykehus, at de to gjør den samme jobben som overlegene Helge Michalsen og Erik Kreyberg Normann gjorde ved Akerklinikken på 1980- og 90-tallet. Det var på dett første norske mottakssenteret for seksuelt misbrukt barn, ved Aker sykehus, at det ifølge advokat Trygve Lange-Nielsen ble gjort feilvurderinger for 10 til 15 år siden. Feilvurderinger som ifølge den tidligere dommeren bidro til at uskyldige fedre, bestefedre og andre menn ble dømt for overgrep mot barn. Denne ettermiddagen, noen timer før NRK sender et dokumentarprogram om Lange-Nielsens kamp for å få gjenopptatt en serie overgrepssaker, avslutter to barn og flere voksne sitt besøk på rom 1428 på Ullevål. I mer enn tre timer har de sittet og snakket om sin bekymring for at et overgrep kan ha funnet sted. Blir det færre slike besøk, i fremtiden? For pendelen svinger igjen nå. Den som beveger vår holdning til incest. Med frifinnelsene som Lange-Nielsen har bidratt til, er vi tilbake på de urettferdig domfelte side. Hos de ansiktløse som på 1980- og 1990-tallet ble dømt for seksuelle overgrep mot egne barn, barnebarn eller andre barn. Lange-Nielsen, som selv satt i retten og dømte menn for incest, vil rydde opp i det han kaller en hekseprosess, som han anslår at kan ha resultert i et tresifret antall justismord. Mandag prosederte advokaten på NRKs Dok1 om hvordan menn som bare hadde hjulpet til med å tørke en nabojente i skrittet etter et toalettbesøk, og andre som holdt barnet sitt på en spesiell måte når de skiftet bleier, nærmest summarisk ble dømt for incest. Godt hjulpet av medisinsk dokumentasjon fra overleger som fant spor etter overgrep i barns kjønnsorganer, spor man i dag mener ikke nødvendigvis tydet på noe som helst, og avhør av barn der psykologer plantet forklaringer om de medisinske sporene.Dette er Lange-Nielsen, den angrende dommerens sannhet. Blir den også vår sannhet nå? I tilfelle for hvor lenge? Denne uken slapp et av ofrene fra en av Lange-Nielsens saker til i Aftenposten. Hun holdt fast ved sin historie fra den gang, og undret seg over at hun ikke har kommet til orde under gjenopptakelsen. En dom fra Kristiansand, der en omsorgsperson ble dømt for sex med et barn, sto på trykk i VG tirsdag. Det var midt på 1980-tallet pendelen startet sin ferd, med åpenhet rundt incest og filmer som "Det er noe med Amelia" og "Ingen rom var trygge". Den skjebnesvangre Bjugn-saken resulterte i massiv skepsis mot et økende antall incestsaker. De første frikjennelser fra tidligere dommer styrket skepsisen ytterligere. Så kom barnehjemsbarna med fortellinger om opplevelser fra flere tiår tilbake, teaterstykker som "Festen", og dronning Sonjas engasjement for incest-ofre. Holdt vi med ofrene igjen da? Nå er det Lange-Nielsens saker som roper høyest.- Vi får se om det samme skjer nå som skjedde etter Bjugn-saken. At folk lar være å komme. At enda flere kompetente leger kvier seg for å foreta undersøkelser av barn som kan være misbrukt. Men overgrep vil skje uansett. Folk med pedofil legning vil fortsette uavhengig av i hvilken retning medievinden blåser, sier Torkild Aas.Dette skjer på rom 1428 på Ullevål sykehus i 2003, fem år etter at stafettpinnen ble overtatt fra Akerklinikken:- De voksne og barna kommer fra politiet, fra barnevernet men oftest på eget initiativ. Vi forsøker å bli kjent med hverandre og med rommet. Så hører vi på de voksnes bekymring, om hva barna kan være utsatt for, uten at barna er til stede. Barn bør i minst mulig grad bli en del av voksnes bekymring. Det er en enveissamtale der vi lytter og noterer, nøster forsiktig, prøver å danne oss et bilde av det de forteller. Etterpå er det barnas tur. Vi hører på, og prøver å være like avslappet om de forteller om en blåbærtur som et grovt overgrep. Det var en stund man trodde at barn alltid fortalte en objektiv sannhet. Nå vet vi at barns gjenfortelling av opplevelser gjerne er farget av indre bilder, kanskje fra tidligere opplevelser. Vi vil at barn skal være nøyaktige og huske detaljer, men slik er ikke barn. En vesentlig andel av barna vi undersøker er dessuten under tre år gamle, sier Aas.- Til slutt er det den medisinske undersøkelsen. Vi kaster oss ikke over kjønnsorganene. Vi gjør en legeundersøkelse fra topp til tå. De får selv være med å sjekke hjertet, følge undersøkelsen på skjermen. Så ser vi på tissen og rompa. - Vi gjør sikre funn i de aller færreste tilfellene. Sikre funn er rester av sæd, graviditet, kjønnssykdommer og helt eller nesten avrevne jomfruhinner. De aller fleste barna ser helt normale ut. Selv kjønnsorganene hos et barn som ti minutter i forveien har vært gjennom et fullbyrdet overgrep, kan se fullkomment normale ut. Å være overbevist om at barnet er utsatt for et overgrep er en like stor fallgruve som å avvise at noe har skjedd. - Det dummeste man gjør, er å skape et skremselsbilde, hausse opp muligheten av at noe er skjedd, overføre utrygghet og frykt til barna. Det går ut over ungene. Det er om å gjøre å få et rasjonelt forhold til det som er skjedd, uansett hva. Forteller foreldre eller barn om helt klare overgrep, eller det foreligger en stor sannsynlighet for dette, går de videre til politiet med vår støtte. Der foreldre har en vag mistanke, og vi ser tegn til for eksempel en infeksjon, ber vi foreldrene følge godt med framover. I langt de fleste tilfellene kan vi berolige med at alt ser fint ut, både med hensyn til det fysiske og at det neppe har funnet sted noe overgrep. At det fysiske er i orden er uansett viktig. Det har hendt at 9 år gamle jenter har hatt forestillinger om at de er gravide eller blitt ødelagt nedentil, sier Aas.- Kunnskapen om tegn på misbruk har endret seg som annen medisinsk kunnskap. For ikke lenge siden ble mavesår behandlet kirurgisk. Så var tabletter løsningen, mot syre. Nå har bakterier skylden, og botemidlet er antibiotika. Legene som begynte med undersøkelser av mulig misbrukte barn, var pionerer. Plutselig sto et voldtatt barn på døren. Det kunne de ikke avvise. De brukte den litteraturen som fantes, ikke minst fra utlandet. Nå er de plassert i giljotinen. Men undersøkelsen vi gjør er stort sett uforandret siden den gang. Forskjellen er at vi er bedre forberedt, kan dokumentere bedre med nyere utstyr, og har samlet mye erfaring, sier Aas.- Med det omfang av mulige justismord som skisseres, hvordan skal vi nå forholde oss til incest?- Jeg tror vi skal møte de familiene som er bekymret og som har et behov for å sjekke saken med åpenhet. Vi må tørre å høre på. Hvis det er noe i saken gjelder det å hjelpe videre i en terapeutisk prosess, eller til politiet. Samtidig må barn få vite hva som er rett og galt, at ingen skal fingre med dem. Det skal alltid være lov å fortelle voksne om det de har opplevd, sier Aas.De siste årene har det vært drøyt 100 undersøkelser årlig hos Aas og Vetlesand. Før Bjugn-saken var man oppe i 315. - Dette tallet, og anslag over hvor mange som misbrukes, er ikke så viktig for meg. Jeg er sikker på en ting. Fremdeles er det de færreste overgrep blir kjent, sier Aas.