Ønsker debatt
Fra et annet perspektiv forsøkte Ole-Martin Ihle i Samtiden 4.03 å vise at svart R&B-musikk i dag lett misforstås hvis den ses med "hvite" rocke-øyne. Og i Dagbladet 5. desember under tittelen "Den hvite manns historie", går Afrikan Youth in Norway (AYN) til angrep på norske skolebøkers fremstilling av afrikanere, kvinner og minoriteter. Lamishi Gurah, Haddy Njie og Asta Busingye Lydersen viser at det vi tror er ugjendrivelige sannheter, snarere "har vært gjenstand for nøye utvelgelse av hva som anses som viktig å formidle".AYNs utspill om "en prinsipiell debatt om presentasjonen av verdenshistorien i norsk skolepensum" kom som en oppfølging av undertegnedes kritikk av norske skolebøker. I boken "Frykten for Amerika" betoner vi noen av de mange historiene som forties hvis man ikke tar minoritetene på alvor (irokeser-indianerne påvirket det amerikanske demokratiet, jødene skapte Hollywood, cowboyene var ikke hvite, men fargede).En av årsakene til at slike kanonbrytende historiebeskrivelser har kommet opp internasjonalt og i Norge nylig, kan ligge i at vi nå kan se mer udogmatisk på fortiden. Mye av dagens grunnleggende verdensforståelse i vestlige samfunn er farget av å være unnfanget under kolonitiden, nasjonsoppbyggingen eller den kalde krigen. Etter "ideologienes død" på begynnelsen av 1990-tallet, og det postmoderne oppgjøret med troen på én historisk Sannhet, er det blitt lettere å vurdere historien på nytt - og da er de overraskende forskningsresultatene fra "The Culture Wars" viktige kilder. På 1970-tallet startet kampen for å få kvinners innsats vurdert i bøker skrevet av menn. Nå er kampen kommet til minoritetene, eller rettere sagt majoriteten: De som ikke er hvite menn.Men det står mye på spill - både ære, prestisje, penger og selvforståelse. Høstens reaksjoner på ny kanonbrytende informasjon kan deles opp i syv kategorier:1. KLASSISK MOTANGREP:
I kontrast til det Søbye dokumenterer i sin bok, reagerte forfatteren Ragnar Ulstein med kronikken "Det var fiendens politi, ikkje vårt, som svikta jødane" (Aft.p. 12.12.03). Debatten viser at det er hele forståelsen av den andre verdenskrig i Norge som står på spill.
2. HYLDEST:
Både Kjelstadlis og Søbyes bøker er heldigvis blitt hyldet for evnen til å få frem ukjent informasjon. Men denne rosen kan også fortolkes som en kritikk av tidligere historikere, siden et ubehagelig spørsmål presser seg på: Hvorfor har ikke norske innvandreres og jøders liv blitt presentert slik tidligere, det være seg for 20 eller 50 år siden?
3. TAUSHET:
Afrikan Youth (AYN) beskriver hvordan det er for titusener av nordmenn å leve med dagens vedtatte, men høyst diskutable, verdensbilder: "Å fortsatt se historien gjennom øynene til den hvite mann er en forlengelse av den undertrykkingen europeere har drevet gjennom generasjoner, og som bidrar til å skape mindreverdighetsfølelse hos noen, og tro på egen overlegenhet hos andre. Å skrive folk ut av historien er en sofistikert form for rasisme, egnet til å opprettholde et undertrykkende system." Til tross for denne brannfakkelen mot norske historikere, har ikke én eneste tatt opp hansken. Slik ydmykes kvinnene i AYN nok en gang ved at deres meninger blir oversett. Men dermed får de også rett i sin analyse: "I Norge vil man enda ikke vedkjenne seg at måten å fremstille historien på, bidrar til å sementere maktforhold mellom minoritet og majoritet."
4. MISTENKELIGGJØRING:
En annen reaksjon er å latterliggjøre nye fakta om ikke-hvites verdenshistoriske betydning. USA-professor Ole O. Moen er skeptisk til at det rokkes ved den eurosentriske kanon: "Aktivistenes historieskrivning er ofte mer psykologisk fundert enn faktabasert når det gjelder rekkevidden av minoritetenes påvirkning" (Gudbrandsdølen Dagningen 13.11.). Slik underbygges de afrikansk-norske kvinnenes påstand om at de blir "beskyldt for å være ekstremister, eller hårsåre og overfølsomme når vi påpeker slike ting som en skjev historiefremstilling". Trøsten får være at de i den internasjonale debatten har omfattende støtte, selv om de mistenkeliggjøres her hjemme.
5. UVESENTLIGGJØRING:
Selv hvis man anerkjenner fakta, som at et flertall av cowboyene faktisk ikke var hvite Bush-menn, er det ikke lett å akseptere at denne delen av historien bør skrives om. Thomas Hylland Eriksen konkluderer: "At det utgis akademiske bøker i USA som dokumenterer at mange cowboys var svarte er utmerket, men det opplyser ikke den jevne amerikaner, og det hjelper heller ikke fattige svarte i Bronx" (Aft.p. 5.11.). I "Frykten for Amerika" er det barnebøker, filmer og populærbøker om svarte cowboyer som omtales. Gruppens egne representanter mener nettopp at fattige svarte i Bronx trenger å få lære om de fakta som hvite akademikere ikke har vært interessert i. "Afrikan Youth in Norway ser at ungdommene blir inspirert og oppglødd over å få vite om at personer av afrikansk avstamning bidro til utviklingen av alt fra pyramidene i Egypt, til lyspæra og trafikklyset."
6. TABUBELEGGING:
En annen reaksjon er å avvise fortellinger som problematiserer offerbildet av fargede. Trond Berg Eriksen mener at en slik fremstilling blir en "idyllisering av de hvite innvandrernes forhold til amerikanere av indiansk og afrikansk avstamning" (Morgenbl. 13. november). I tilfelle er det merkelig at bl.a. Schomburg Center for Research in Black Culture, i likhet med afrikansk-norske, vektlegger at svarte ikke bare har vært ofre. Også professorer som Yamasee-indianeren Donald A. Grinde forteller de historiene som hvite historikere ikke får frem. Hvis oppgjøret med fremstillingen av minoriteter bare som ofre for hvite menn er så på jordet, må man uvegerlig spørre seg hvorfor minoritetene selv står i fremste rekke i dette oppgjøret.
7. PLASSMANGEL:
Selv om man aksepterer riktigheten av nyoppdagede historiske kjensgjerninger, betyr ikke dét at minoritetsperspektivet lett vil vinne innpass. Cappelens lærebokforfattere mener slike fakta kan gjøre en "lærebok fragmentarisk og uoversiktlig og dermed ubrukelig for elevene" (Dagbl. 3. november).Den viktigste kritikken vil fremover komme fra hvite europeiske menn selv, siden akademikere med definisjonsmakt åpenbart ikke tar nok på alvor den perspektivkritikk som i mange år har kommet fra minoritetene. Med dette ønsker i det minste vi, som hvite menn, å vise at vi står på samme side som Afrikan Youth og andre undertrykte stemmer i kampen om hva som skal defineres som "sannhet" om vår fortid og nåtid.Er storsamfunnet og dets selvforståelse mottagelig for den perspektivkritikk som kommer fra minoritetene? Dag Herbjørnsrud (t.v.) og Stian Bromark griper fatt i Tor Edvin Dahls artikkel om behandlingen av samene og muslimene i Aftenposten 5. januar og
kommenterer noen av høstens kulturdebatter i et samlende perspektiv. Herbjørnsrud er utdannet idéhistoriker og er journalist i
Aftenposten, Bromark er journalist og
bokanmelder i Dagbladet, og sammen utga de i høst boken "Frykten for Amerika".
