Stand up'er Janne Rønningen og Melonas-skuespiller Kristin Skogheim har valgt å stå frem. Byens skapstrikkere skal få et ansikt. Opp av Nille-poser og heklede bager trekker venninnene på trendy Evita Espressobar i Brugata på Grønland halvferdige lilla skjerf, en grønn sokk, grytekluter uten hemper, barnejakker uten knapphull og nydelige lapper med innviklet mønster. Janne er strikkespesialisten. Kristin er arvelig belastet hekler. - Strikkekafé er genialt, mener Janne, som gjerne stiller seg i spissen for en "Strikking mot røyk"-kampanje. I produktive strikkeperioder klarer hun å kutte røykingen fra godt over 30 til mellom fem og ti om dagen. - Men jeg røyker uhemmet når jeg drikker og er mer usikker på om jeg kommer til å ta med håndarbeid når jeg skal ut på byen. Det er veldig lite strikking i norsk rockemiljø.- Og jeg vil nødig bli tatt for fyllehekling, kommenterer Kristin, nedsunket over en liten rosa

Perfekt for
nervøse hender
når røykeforbudet
skjerpes

Janne Rønningen

blomst som hun tryller frem ved kafébordet. Hun kastet seg over et dobbeltseng-lappeteppe da hun sluttet å røyke. Teppet ble vel å merke avsluttet som babyteppe. Men røykesuget slapp taket.- Tenk så kontaktskapende offentlig strikking er. I stedet for "hei, har du fyr"-innledningen, kan du beundre en gryteklut og kanskje foreslå at dere skal strikke litt sammen. Og så kunne vi ha fast kafé-strikketøy og henge håndarbeidsposene våre på knagger her. Det ville bli veldig koselig. En cappuccino og to pinner, takk.Jentene har ikke kastet seg på noen ny trend. De har strikket og heklet i alle år. Men altså mest privat. - I perioder kan jeg få helt dilla. Strikking er yoga, det gir ro i sjelen. Og så er det fantastisk å skape noe konkret, sier Kristin. - Kanskje særlig for oss som ellers har det mest i kjeften, mener Janne. Stand up-komikeren holder imidlertid et skarpt skille mellom strikk og komikk. Over strikkepinnene synker tankene inn i høyst ordinære tankebaner.- Skal jeg forsøke perlemønster på neste klut, for eksempel. Kaféstrikking må derfor ikke bli for innviklet. Jeg anbefaler grytekluter og skjerf fremfor sengetepper. Men kanskje kafeen kunne ha en felles håndarbeidspose for uferdig strikketøy? Jeg er veldig god på å starte prosjekter. Og vil bli fryktelig glad for kontakt med noen mer orientert mot montering.Den amerikanske samstrikkbølgen slår nå inn over norske byer. Kristiansand har hatt offentlige strikkekvelder i halvannet år allerede. Arendal, Kristiansund, Surnadal, Voss, Mosjøen, Ålesund er i gang. Oslo henger etter.Innehaver Elisabeth Toth på Evita stikker nesen beundrende opp i skjerfet til Janne og tenner umiddelbart på idéen. Kanskje særlig for filialen i Smalgangen. Der er det røykfritt, plass nok til barnevogner og stadig garnnøster fremme allerede. - Da jeg startet for syv år siden, så jeg aldri et håndarbeid på kafé. Nå dukker de opp stadig oftere.I USA er strikkekafeene et storbyfenomen. Folk med strevsomme jobber tar turen innom kafeen på vei hjem for å roe ned med et par pinner. Her finnes også egne lesbiske strikkekafeer og bokhandler med håndarbeidskrok. I oktober i fjor samlet 12- 14 000 mennesker seg i en New York-park for å strikke sammen. Antallet strikkere under 35 år skal ha steget med 400 prosent i USA bare i fjor.Annemor Sundbø fra Ose i Setesdalen har surfet på strikkepinnene "over there" i flere omganger.- I hver eneste stat finnes strikkelaug som arrangerer lokale strikkekafeer. Årlig arrangeres internasjonale strikkesamlinger med store verdensnavn. Folk strømmet til så snart jeg tok opp håndtein eller strikketøy på offentlig sted. På en restaurant satte kokken seg sammen med oss i en pause i serveringen og tok frem strikketøyet sitt, han også. Amerikanerne er ville etter skandinavisk strikk. De går vitenskapelig til verks for å gjøre alt riktig. Mønstervalg, border og monteringsteknikker, alt skal være pinlig nøyaktig. Sundbø, spesialist på norsk strikkehistorie, forteller at amerikanske strikkesamlinger har noe de kaller "stay and say", altså en slags "stand up". Deltagerne reiser seg og forteller om strikketøyet sitt. Etterpå klapper alle, for eksempel når strikkere erklærer at sokken endelig er ferdig etter 17 år.- Amerikanerne gjør ingenting uten å heve armene. Entusiasmen er enorm.Det har blant annet ført til lange ventelister på strømpestrikkepinner. Særlig etter at man fikk gjennomsiktige "boots", er det nesten blitt en bevegelse. Sokkene skal være kreative, hjemmelagede og godt synlige. 11. september satte imidlertid en stopper for luftstrikking.Terrorfrykten er fortsatt så utbredt at geskjeftige damer på farten ikke engang får ha korte, tykke trepinner mellom hendene i kabinen.Også i Danmark samles stadig flere strikkere på kafé. Vivian Høxbo, kjent designstrikker og også nylig hjemvendt fra strikketurné i USA, forteller om en boom for strikkekafeene.- På strikkekveldene er det bare plass til halvparten av dem som kommer. Det er helt vilt. For et år siden ville forlagene ledd av ideen om å utgi strikkebøker. I år kommer de alle sammen med strikkelitteratur.Ekspertene ser et tydelig mønster. Syklubb er ut - det inkluderer jo ikke nye bekjentskaper og alltid blir noen stående igjen med oppvasken. På kafé, derimot, kan man alltid droppe innom alene og spleises i felles syn på vrangbordens lengde. Kaféstrikking er så langt fri for klasseskiller. Elitestrikkere og de som fortsatt er litt løse på tråden, finner hverandre over nøstene. Både Annemor Sundbø og Torill Bakke fra Rauma Ullvarefabrikk flyr landet rundt med garnkurven og har vært trekkplaster på strikkekafeer i en rekke byer. De er enig om at det først og fremst er godt voksne damer som tiltrekkes av offentlig samstrikk. Men stadig flere ungdommer oppdager nå pinnenes gleder. På Husfliden i Lille Grensen i Oslo har garnsalget økt 10- 15 prosent siste året. Stadig flere av dem som tar pinnene fatt, er ungdom. Og i garnbutikken Tjorven på Majorstuen velter det inn med kule hiphopere med brettet under armen. Butikken har måttet holde strikkekurs for de ivrigste nybegynnerne etter stengetid.