Det var en reportasje i min egen avis, i aftennummeret, og den var ikke stor. Den sto på trykk 29. mars. Tittelen lød "Torpedo takket politiet". Fire menn var avbildet i en fullsatt Filadelfiamenighet. Det var justisminister Odd Einar Dørum, politimester Anstein Gjengedal og en politioverkonstabel. Den fjerde var en kraftig fyr i brun skinnjakke med lange frynser. Var det noe kjent med ham? "I går takket Hans Petter politiet foran 1400 mennesker i Filadelfiamenigheten i Oslo", sto det i reportasjen. "Hans Petter var gatens skrekk. En av byens verste før Oslo-politiet og troen ga ham en ny retning". "I dag arbeider han blant narkomane på Plata".Tankene for tilbake til 1981, til et slitent treningslokale i Strøget ved Storgaten i Oslo, til "Main Street Gym" og bokseklubben Vika. Jeg hadde såvidt begynt å trene med klubbens kampboksere. Én pekte seg ut. Han var nordlending fra Hammerfest, varmet alltid opp borte i et hjørne. På dagtid jobbet han som blikkenslager. Han var et stortalent, men holdt en uendelig mye lavere profil enn de glamorøse proffene på plakatene i "Main Street Gym". Hans Petter Martinsen kom bare med oppmuntrende smil og lavmælte råd. Han var et forbilde. Tanken på at han senere har gått løs på folk, vært en versting selv blant samfunnets verste, er ubegripelig. Jeg bestemmer meg for å finne ut hva som skjedde, hvor mye det er igjen av treningskompisen jeg likte så godt.Det er en vakker aprildag når jeg treffer Hans Petter utenfor Oslo S. Han er uhyre lett å få øye på, i svarte boots, svart bukse, svart, åpen skjorte og svart skinnjakke med frynser. Han har djevelsk kule solbriller, bleket hår, små korketrekkere i nakken og et skinnende kors i venstre øre. Hans råe fremtoning vekker almen oppsikt i mitt avislokale. Men selv fremtoningen blekner mot det han setter seg ned og forteller. Men først et øyeblikk tilbake til 1980-tallet. Til syv gyldne år der HP, som han ble kalt, raste oppover rankinglistene.Fra 1984 til 1986 vinner han tre NM på rad, to i 75 kg, ett i 81 kg-klassen. Han vinner kongepokal og bokser landskamper, i EM og VM. Han bokser i den typiske Vika-stilen, teknisk boksing med mye fokus på det defensive. Han er råsterk og utholdende, men er den samme lune nordlendingen, høflig og respektfull. I 1988 er han med i nordisk mesterskap i Roskilde, i 81 kg-klassen. Det danske OL-håpet Niels H. Madsen er storfavoritt. Både den svenske og den finske kandidaten har trukket seg. Begge er tidligere slått knockout av Madsen. Etter 37 sekunder i finalen får Hans Petter inn en voldsom høyresving. Det er kampens første, skikkelige slag. Og det eneste. Madsen går i bakken, reiser seg, men telles ut. Hans Petter vinner Norges eneste gull. Svingslaget blir det siste i idrettskarrièren. Til avisene sier han at han skal prioritere jobb og familie. Jeg får høre at han jobber litt som dørvakt. Det skal gå 16 år før jeg ser ham igjen.- Det begynte med at en restaurant i Oslo ikke ville gjøre opp etter en blikkenslagerjobb, forteller Hans Petter. - Jeg hadde en bekjent som var pengeinnkrever. Vi oppsøkte restauranteieren hjemme på Oslo vest og tok oss inn i leiligheten. Jeg oppdaget at jeg hadde et "talent" for pengeinnkreving. I flere miljøer var jeg allerede kjent som en person som slo hardt, takket være boksekarrièren. Ryktet bygget seg nesten opp av seg selv. Så forteller han hvordan han i syv år spredte frykt og elendighet, hvordan han ble en reisende i vold, hvordan alt bare ble verre og verre.Med anabole steroider trener HP kroppen opp til 112 kilo. Han sper på med kokain og amfetamin, rohypnol og valium. Oppdragene får han i et lite, ledende torpedomiljø, fra kriminelle topper, fra rikfolk, fra firmaer i det grå pengemarkedet. På byen om natten er han "konge", ustyrlig og uovervinnelig. Ute på oppdrag er han en maskin, stinn av stoff, avsindig, uten følelser eller bakkekontakt. Han utstråler ondskap, konfronterer Oslos verste gjenger, spritmiljøer og mafia i utlandet. Han bærer sjelden våpen, men på en Oslo-restaurant der han forhandler med tunge kriminelle, har han et våpenskap i bakhånd. Det er et under at han overlever. På en restaurant på Karl Johan får han skåret over pulsåren i lysken, med en kniv under bordet, av en mann tilhørende utenlandsk mafia. Han reiser seg opp og slår ned knivmannen. Går ut på paradegaten midt på formiddagen og brøler mens blodet fosser, reddes mirakuløst på legevakten.- Gud holdt sin hånd over meg, smiler Hans Petter. Det er smilet fra "Main Street Gym" 1981, i litt amerikansk, flashy utgave.Vi har ruslet ned på Plata der han jobber for Oslo Kristne Senters street aid. Flere narkomane samler seg om HP. Ronny, som manøvrerer rundt i en elektrisk firehjulsscooter, nekter å slippe hånden som rekkes frem. Den pjuskete forteller om metadonkuren, uopprettelige skader etter et stygt fall, og en håpløs økonomi. Hans Petter lover ham flere samtaler. Nå leter han etter en hjemmehørende på Plata han har skaffet plass til på det kristne avrusningssentret P22. Men vedkommende er ikke å finne. Hans Petter går videre, skyggebokser og utveksler sterke meldinger med en kraftig kar med strikkelue på snei og lepper blå av rohypnol. - Hvorfor er det at kristne har et glimt i øynene, spør Per Åge.- Det er fordi de har gleden inne i seg, svarer HP. Halleluja!, føyer han til. - Kan du be for meg, Hans Petter?HP tar Per Åge med bak kiosken på Plata. Med nevene tungt på den narkomanes hode og skulder ber han så det knaker i kioskveggen. - Det er vondt å se denne nøden blant mennesker, sier eks-torpedoen omsorgsfullt når vi forlater Plata.Dagen etter er vi hjemme hos ham i huset på Strømmen. HP sitter i sofaen i annen etasje, fremdeles i gymtøy, rød i ansiktet og på overkroppen etter en økt i treningsrommet. Bak ham, i vinduskarmen, står en modell av krybben med Jesusbarnet, Josef, Maria og gjeterne. På hver side står bilder av HPs to barn. På veggen midt imot henger et digert maleri med Jesus på korset, med påkostet og gyllen ramme. Maleriet ledsages av teksten "This blood is for you". - Dette er mitt budskap: Det finnes bare én gud. Jeg skiller mellom det å være kristen og det å være religiøs. Religiøse har laget seg så mange lover og regler. Gjør ditt, gjør datt. Forbudt å gjøre det og det. Jeg vil skape enighet blant de kristne. Vi skal elske hverandre, ikke gjøre alt komplisert med regler og tolkninger, sier Hans Petter. Han ser på maleriet.- Mange har gjort Jesus til en from liten engel. Det var han ikke. Han var en person med stor makt og innflytelse. Hadde myndighet som fariseerne ikke forsto noe av. Romerne torde ikke å dømme ham til døden. Det overlot de til folkemassen. Han var ingen hvem som helst.Selv ble Hans Petter en tikkende bombe. Mot slutten av torpedotilværelsen utsetter han sin egen familie for episoder han ber om at blir utelatt i denne artikkelen. De skal slippe påminnelsen. Han er nabolagets skrekk. Politiet plasserer en sender i bilen hans. Fotfølger ham. Gang på gang settes han på glattcelle. En gang kommer mannskaper fra tre politikamre med hunder og våpen, for å arrestere ham. Men anmeldelser uteblir. Dem han konfronterer i sitt "yrke" er selv kriminelle. Ved en anledning går han en formiddag splitter naken ut på en veranda på Aker Brygge. Han skriker ut at alle skal være stille. - Jeg var så forrykt at jeg trodde jeg kunne tvinge hele brygga, alle rundt meg, til å respektere meg. Jeg var ufattelig selvsentrert. Alle andre var bare i veien. Til slutt gikk jeg rundt og gryntet og knurret, kunne ikke snakke, sier Hans Petter.Han må smile av alt vanviddet. Men det er kort vei til skammen, sorgen over familien som ikke holdt ut og vissheten om andre som ble utsatt for ham.- Likevel kan jeg si at jeg aldri har skadet andre mennesker - noe særlig. Jeg drev heller ikke med utpressing, og var aldri på døren hos vanlige familier. Jeg krevde aldri inn narkogjeld. Jeg fiket til noen, og slepte andre etter ørene, men de fikk ikke varige mén. Det er kanskje vanskelig å forstå dette. Men i de aller fleste tilfellene holdt det for meg å varsle at jeg var på vei, at jeg dukket opp. HPs rykte gjorde jobben. Det er også slik at jeg ikke skapte meg fiender. I dette miljøet gjorde vi opp og var ferdige. Derfor er jeg i live, og går rundt uten skuddsikker vest. Jeg har ikke noe utestående med noen, sier Hans Petter.Det høres utrolig ut. Jeg sjekker fremstillingen med folk i politiet som gjennom flere år hadde med torpedoen HP å gjøre. Også med folk i boksemiljøet som holdt kontakten med ham. De bekrefter fremstillingen. Dette med våpen. Og at Hans Petter er blitt en dypt troende.I sofaen kommer minnene fra torpedolivet om hverandre med takksigelser til Gud.- Det er ingen lek når Gud tar tak. Jeg er et levende bevis på hva Gud kan gjøre. Så godt som alle mine bekjente fra min gamle verden er enten skutt eller sitter på lange fengselsstraffer. Flere er døde for egen hånd. - Det var Nytestamentet, mitt gamle fra konfirmasjonen i Hammerfest, som reddet meg. Politiet skal ha takk, og terapeuter i Alternativ til vold, som jeg ble dømt til å oppsøke. Men det var studier av Bibelen under en tre måneder lang soning i fengsel som ga meg livsgnisten tilbake. Det var som å følge instruksjonsboken til et avansert stereoanlegg. Jeg begynte å leve etter Bibelen, uten å trekke fra, tolke eller legge til. Jeg følte at Gud hadde kallet på meg, at han kunne bruke meg til noe. I tre måneder stengte jeg meg inne hjemme og holdt ut til jeg var rusfri. Jeg trodde det var noe jeg selv klarte. Men det var Gud som gjorde det. - Jeg begynte å be, ofte midt på dagen. Hver gang jeg ba utendørs så jeg Jesus langt borte på himmelen. Mens jeg sto og trente hjemme kom han opp bak meg. Jeg så i speilet at han nærmet seg, gikk gjennom meg og forsvant. Han hadde en enorm utstråling. Jeg vet det høres sprøtt ut, men slik var det. Jeg sto og skar brød hjemme på kjøkkenet da jeg plutselig begynte å tale i tunger. Jeg trodde jeg snakket russisk eller finsk.- En vinterkveld gikk jeg tur med bikkja. Jeg oppsøkte frikirken på Løvenstad. Jeg, med min torpedobakgrunn og i den tiden innestengt i eget hus, opplevde menneskene som satt der inne som utrolig normale. Mange kjente til meg, og så på meg med frykt. I kirken ble det vist et julespill med barn. Der og da skjønte jeg at jeg var blitt kristen. Jeg fortalte det til folk. De trodde jeg hadde tippet helt over. Jeg deler Hans Petters voksne liv i syvårssykluser. Jeg synes det kler hans nye overbevisning. Først var det de gylne syv som toppidrettsmann. Så de vonde syv som torpedo. Siden syv der han langsomt vant tilbake sitt gamle jeg. I dag går HP på lederlinjen ved Oslo Kristne Senter, lever av å være student. Har igjen kontakt med familien.- Jeg har såvidt begynt å forkynne. Jeg har startet min egen kristne MC-klubb, Doulos. Jeg har stilt opp for Landsforeningen for voldsofre, blant annet ved å beskytte folk under rettssaker. Det har skapt noen underlige situasjoner når politifolk fra min gamle verden har kjent meg igjen, smiler HP.Han trives fortsatt med sitt barske image. Utenfor huset leker han med hunden "Champ". Den er en verdig motstander. "Champ" er blanding av rottweiler og boxer, ser ut som en pitbull størrelse XXL. En firbent kjempepitbull mot en menneskelig, kloss ved en flammelakkert Harley-Davidson. Scenen kunne skremt fanden på flatmark. Likevel kjennes det ganske bra. Som å ha funnet igjen mye av den lune treningskompisen fra 1980-tallet. Er det slik det skal fortsette?- Ja. Bare vent og se. I to og et halvt år har jeg levd helt som kristen. Tidligere var jeg torpedo. Nå er jeg i paradis.