Kolanordmenn lever på sosialen

Fulle rettigheter Uten pensjonsrettigheter og arbeid lever de fleste av landets ca. 200 Kola-nordmenn i dag på sosialstøtte. Uverdig og skammelig, mener Frelsesarmeen, som ber myndighetene rydde opp og gi dem fulle pensjonsrettigheter.Ni år etterat de første etterkommerne av norske nybyggere på Kola vendte tilbake til Norge, er det fortsatt tilfeldigheter som avgjør hva de får av penger til livsopphold. Kola-nordmennene er i dag spredt over hele landet. De fleste er uten jobb, og stadig flere blir pensjonister. Mange kom etter at de fylte 67 år, og har dermed ingen rett til pensjon. Derfor er det skjønn på sosialkontorene som bestemmer hvor mye de får i sosialstøtte.- Det er trist at stolte, tilbakevendte nordmenn må gå på sosialkontoret for å tigge om penger. De jeg har snakket med synes det er flaut og ekkelt å måtte be om sosialhjelp. Nå må myndighetene rydde opp og gi Kola-nordmennene fulle pensjonsrettigheter før det er for sent, sier fungerende korps-leder i Frelsesarmeen i Vardø, Per Henriksen.Han har skrevet brev til både statsministeren, sosialministeren og medlemmer av Stortinget med bønn om at Kola-nordmennene får sikret sine kår. Vladimir Goniprovskij (81) ble født og vokste opp i den norske bygda Tsypnavolok på Fiskerhalvøya, mellom den norsk-russiske grensen og Murmansk.

Talsmann

Etter å ha bodd en mannsalder i sovjetrepublikken Moldova, kom han tilbake til sine forfedres hjemland som 72-åring. De siste årene har den høyt dekorerte eks-offiseren fra Sovjets røde arme fungert som talsmann for de 26 Kola-nordmennené som lever i Vardø.- Det var som en drøm å endelig komme hjem. Jeg er dypt takknemlig, men livet her har ikke bare vært lett. Forhåpentligvis vil myndighetene i Oslo nå rydde opp, sier Vladimir. Han og kona Alexandra (79) får nå ca. 13 000 kroner i måneden i sosialstøtte fra Vardø kommune. Nylig fikk 81-åringen konstatert uhelbredelig kreft. Han er nå innlagt på sykehuset i Kirkenes. Legene har gitt ham opp etter at det i midten av mai ble påvist en stor svulst i mavesekken, med spredning til leveren. Vladimir, eller Volodja som han kalles av venner, får kun smertelindring. Omgitt av familien ved sykesengen innser han at han bare har kort tid igjen å leve.- Akkurat nå er jeg mest bekymret for hvordan det skal gå med Alexandra etter at jeg er borte, sier han. Han trøster seg med at datteren og legen Ludmila Kristian (52) og barnebarnet Lena (22) også har flyttet til Norge fra Russland, og at kona nå flytter inn i deres leilighet på Hesseng utenfor Kirkenes.Både Ludmila og Lena kan skrive under på at flyttingen til Norge har vært en tøff kamp mot byråkrati og fordommer. 52-årige Ludmila hadde 25 års erfaring fra et sykehus i St. Petersburg som kirurg. Etter noen få uker i Norge fikk hun et brev fra Aetat der de "med glede kunne meddele" at hun hadde fått tilbud om en ny jobb. Som vaskehjelp.- Det var en stor ydmykelse. Jeg takket nei til jobben, tok tilleggskurs og reiste til Bodø der jeg jobbet gratis på et sykehus for å få praksis nok til norsk godkjennelse som lege, forteller hun. For tiden jobber hun som turnuslege i Kirkenes, og etter planen får hun den norske godkjennelsen i sommer.