- Aaaaaahhh!Hun roper inn i røret, det har gått knappe ti sekunder av telefonsamtalen vår.- Er det noe galt?- Jeg har to armer som ikke virker, og hvor er brillene? Jeg er ufør, et vrak, konstaterer hun.- Men det virker som du har fin hørsel?- Hæh!!? Nei, jeg har skrudd opp lyden på telefonen. Derfor. Det er fælt alt sammen, og utenfor ligger hagen død, jeg som elsker hagen har ikke fått gravet, ikke luket. Det er bare trist.- Den døde hagen er vel ikke en metafor på livet ditt?- Jo, den er det. Det er helt jævlig. Stakkars Ola, mannen min, kirurgen, som må slite med meg! Men bare kom. Uansett hva som blir sagt om meg og boka, så gir jeg blaffen. Men hva synes du om den? Hva synes du om coveret? Er boka tåpelig?Og slik gikk det til at vi fikk time hos psykologen Sissel Gran (53), som neste uke kommer med boken "Kjærlighet i hastighetens tid", en grundig, men lettlest analyse av samtidens påvirkning på kjærligheten. Det var den bejublede foredragsholderen, Aftenpostens "Kropp & sjel"-spaltist, parterapeuten med noen ekteskap bak seg, eksperten i den kommende TV2-serien, som ble mor i en alder av 47, som dro i gang den omtalte tidsklemme-debatten i denne avisen.Dette gjør hun på tross av plager som har fulgt henne gjennom livet som en dårlig venn, som gjør at hun noen ganger blir gledelig overrasket over å våkne. Andre ganger knytter hun neven og roper "Jeg er et vrak!". Det er alt hun vil si om det.- Kan dere hjelpe meg å kveile løs hageslangen? Jeg får ikke vannet her.Hun hilser velkommen til Ulsrud med et elendig håndtrykk fra en arm med håndleddskinne. For en vakker kvinne, nei, glem det, vi skal snakke om en bok, men for et utseende, nei huff, vi må snakke om kjærligheten, så fresh hun er! Nei, stopp, Sissel er 53 og har gitt ut en bok!- Se på de stakkars blomstene. Jeg blir bare trist. Vi må gå inn. Vi har god tid før jeg skal til behandling, sier hun.Vi har ikke god tid. Hennes tidsperspektiv er svakt. Hun kommer ofte for sent, for hun tror aldri alle avtalene hennes tar tid. Nå har hun senebetennelse i begge armene. Hun legger seg i sofaen, med det ene beinet på bordet. Armene henger som blomstene i hagen.- Så, hvordan er det med deg? Har du kjæreste? Sier hun, men vi er allerede advart mot "intervjuteknikken".- Med meg? Bra. Og med deg. Hvordan ble du et vrak?- Se på undulatene våre. Åååh, er du glad nå, Kasper, du kan fly og være fri? Hør hvordan han roper på henne. Men hun er lei av ham og synes det er deilig å være i fred inni buret, uten ham. Hun trenger fred, sier Sissel Gran. Sissel i telefonen: "Takk for sist, hvordan går det? Her er det...BANNING, og det er bare...BANNING og fy f... jeg er så lei av hele...BANNING." (Man kan tro det Gran'ske hjem er i ferd med å kollapse. Men det er altså armene hun snakker om.) Etter hver gang hun banner, ler hun. Ifølge venner har de aldri hørt henne syte, bare konstatere at livet er fordømt hardt. Likevel kalles hun en "stor optimist". Hun som hele tiden har fryktet at hun skulle dø før fylte 30. Man kan jo ikke være ufortjent heldig å få leve lenge. Barndomsvenner har dødd. - Da jeg fylte 40 år, gratulerte jeg meg selv så voldsomt at jeg husker det som en av de fineste dagene i livet. Man kan tro Sissel Gran er åpen som en låvedør. Hun røper jo at hun er et vrak. Men faktum er at hun vet presist hva hun ikke skal røpe. Hun er privat. Da hun flyttet fra sine tidligere menn, fikk venninner en telefon: "Jeg har flytta, kan dere hjelpe meg å bære på lørdag?" De fikk vite lite om ektemannen Ola før hun var sikker på at det ble noe. Hun nevnte ingenting om den store forandringen i livet før den var et faktum.Men det er Sissel som stiller opp når venner møter veggen. De lurer bare innimellom på: Hvem skal passe på henne som passer på alle oss?- Det høres litt ensomt ut?- Ja, men i vår kultur er vi så opptatt av at man skal snakke ut om alt. Jeg er ikke skrudd sammen på den måten. Jeg råder par i konflikt til IKKE å rope ut elendigheten til alle. Venner kan hjelpe deg til å ta gale avgjørelser. Ikke legg forholdet ut til ulvene.- Er det sant at de fleste kvinner snakker om alt med venninner?- Menn kan slappe mer av. Mange jenter gir inntrykk av at de sier alt, men de holder faktisk mye ved parforholdet hemmelig.Kjærlighetens veier er uransakelige. Men Sissel Gran har funnet en vei inn. Det begynte da hun var fem. Hun kikket på foreldrene, på venners foreldre, på kjærestepar. Hun la merke til blikk, signaler, små ting som ikke var ment for andre. Hele livet har hun tenkt på parforhold. På hvor hemmelig det er. På at ingen på utsiden kan forstå hva to har sammen. Kanskje vet ikke paret selv.- Du kaller paret en slags tredje part?- Paret de to partnerne har skapt sammen, er den usynlige tredjepart, ulikt alle andre par. Det finnes lite forskning på paret, men du finner det i romanen, filmen og teatret. Siste hundre år har revolusjonert parforholdet. To blir sammen fordi de to har lyst, ikke for å føre slekten videre. Seksualiteten blir til for parets glede, ikke forplantning. Den demokratiske likestillingstanken har i teorien fått innpass i parforhold, men ennå ikke i praksis. Dette er utfordringer for det moderne paret. For rammebetingelsene er fortsatt gammeldagse: I arbeidslivet, kvinnerollen og mannsrollen. Det er fortsatt forventet at mannen skal være "skaffedyr", mens hun er juniorforsørgeren. Det er ikke "mannlig" for menn å be om redusert stilling.- Men vi kan ikke kreve at likestillingen endrer seg fort. Den tar tid, sier hun, og fortsetter:- Den gamle drømmen om romantisk og lidenskaplig kjærlighet gjennomsyrer fortsatt vår kultur, men vi ønsker i tillegg at kjæresten skal være vår likestilte bestevenn. Og vi skal samtidig realisere oss selv.- Dette holder hardt når virkeligheten banker på. Mange takler ikke den demokratiske ideen: å tåle at andre tenker annerledes enn deg. Demokrati er å tåle konflikt, å akseptere andres menneskerettigheter. Forhold er ofte diktatoriske, mener Gran.Ønsker vi varig kjærlighet, sier hun, trengs mer enn følelser, flaks og vilje. Par må vite mer om samlivets kjerne, om hva som åpner og lukker det.- Du mener at folk må ta seg litt sammen?- Mange tror så godt om egen innsats, men det største problemet i parforhold er partnere som trassig venter på at den andre skal forandre seg. Mens forholdet krakelerer. Å si at den andre må skjerpe seg, er ingen bragd. Ta heller det første skrittet. Hvis begge gjør det samtidig, ville det revolusjonert mange par, sier hun.Som snakker av erfaring.Sissel er fra Hønefoss, men vokste opp på Manglerud i raddistiden. Moren er død. Faren lever. (- Er'n ikke utrolig kul? Sier Sissel om faren. - Er hun ikke helt fantastisk? Sier gamle Herr Gran. - Hun har forandret seg voldsomt de siste årene, ja, hun har jo vært vinglete, vet du, fortsetter Herr Gran.)- Hva tror du faren din mener?- Jeg har jo vært gjennom noen forhold og to ekteskap før jeg var 40. Men det er viktig å legge til at det var barnløse forhold. Jeg var så ekstremt på leting etter noe og visste ikke hvor jeg skulle lande. I tidligere forhold har jeg vært så slitsom og kravstor, jeg syntes jeg kunne tillate meg det, barnløs som jeg var, sier hun.- Hva lette du etter?- Et fortrolig, morsomt, intellektuelt berikende forhold. Og så fant jeg det, i Ola, en kirurg mot EU, en ramp fra Torshov. Vi har ledd så mye, sier hun, og tenker seg om:- Vinglingen har gitt meg erfaring. Jeg tåler uendelig mye mer enn før, tåler å ikke bli forstått hele tiden, går ikke i stykker uten kjærlig oppmerksomhet, jeg tåler kjeft og tåler at min manns jobb i perioder overtar alt. Men det finnes grenser. Men jeg har utvidet dem.- Hvordan kommer man til en sånn erkjennelse?- Erfaring og vilje. Jeg er 53 år nå og skal tåle mer enn en 23-åring. Og det handler om å tenke langsiktig på kjærlighet, å vite at nå er det på bånn, men det går opp igjen. Og kanskje det viktigste: vite at jeg selv har ansvar for at forholdet skal fungere.- Som psykolog skriver du om kjærlighet. Hvor kommer psykologifaget og vitenskapen til kort?- Forskning kan aldri forutsi flaks, uflaks og tilfeldigheter. En klok kvinne sa til meg: Mannen min og jeg har hatt flaks. Flaks da vi møttes og flaks som ikke traff noen vi likte bedre i de dårlige periodene. Det er så sant. Følelser er uforutsigbare, sier hun. - Har du hatt flaks?- Nei, jeg har hatt mye uflaks, sier hun bestemt og alvorlig.- Var det ikke flaks da du møtte Ola på Kunstnernes hus?- Flaks og målrettet søken. HAAHAAA, hyler hun, før hun med ett blir alvorlig igjen:- Jeg gratulerer ikke meg selv for å ha blitt mor til Sara Lu. Jeg har takket hennes foreldre 1000 ganger. Det var så flaks at det ikke var til å tro. Det var som å skru på et gen. Hun er min, tenkte hun, hun er min. Sissel hadde stirret på bildet i tre måneder. Hun klarte ikke la være. De hadde gitt henne et navn. Sara Lu. Og så lå den adopterte Sara Lu i armene hennes, et kinesisk barn som ikke kunne gå eller snakke. Jenta var redd. Men utpå kvelden så Sissel et smil. Den nye moren visste ikke hvilket ben hun skulle stå på. Så tenkte hun: Tenk at et lite menneske kan krype inn i hjertet mitt så fort.- Å få henne var flaks, det var livets største gevinst.- Har du tenkt på at du er 67 når hun er 20?- Masse. Og tanken er forferdelig. Jeg trener for å holde motoren min i gang. Jeg er et vrak, men jeg gir meg ikke. HAAHAAHAA!