Seks småjenter i røde strømper og lånt glitter gjør seg til for fotografen. De vet godt hvorfor; de skal i avisen. De vet også godt at det er forskjell på jenter og gutter.- Vi liker forskjellige ting. Jenter liker Barbie og. . . forresten, jeg liker ikke Barbie noe særlig, men jeg har dem, jo da. Gutter liker mer superhelter og sånn. Og fotball.Caroline og Sofie liker godt fotball de også, så godt at de som 6-åringer drømmer om å bli profesjonelle spillere. Men de spiller ikke på Lambertseter SFO.- Det er ikke noe gøy å være eneste jente.Bare Kaja har hørt om hva en feminist er.- Det betyr at man vil at damene skal bestemme, smiler hun stolt.- Like mye som guttene.- Det er rettferdig, synes Sofie.- Er dere feminister, da?Sofie ser på Kaja som titter spørrende tilbake mens hun suger på tuppen av pekefingeren. Kanskje?

Rødstrømper.

Aldri har så mange kalt seg feminist i Norge. Mediene er fulle av kjønnsrelaterte debatter, statsministeren "føler seg som en feminist" og det var en statsråd fra Høyre som stilte krav og vil innføre kjønnskvotering i norske styrerom. I en spørrerunde Klassekampen foretok i januar blant norske stortingspolitikere, erklærte over halvparten av dem som svarte, seg som feminister. - Feminisme er en erkjennelse av at vi ikke har likestilling mellom kvinner og menn. Det handler om å ønske et rettferdig samfunn, mener Karin Yrvin, sekretær i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse.Definisjonen kan sies å være et slags minste felles multiplum for de fleste feminister, selv om mange vegrer seg for å komme opp med noe slikt. Norges første kvinnelige professor i statsvitenskap: Hege Skjeie drar problemstillingen ned:- For meg er feminisme rett og slett et likestillingskrav. Og en holdning. Likestilling handler for meg om helt enkle, grunnleggende, krav: om selvbestemmelse, om frihet fra diskriminering og om lik rett til lik samfunnsdeltagelse, sier hun.Det høres så enkelt ut. Men som professoren og maktutrederen er snar til å påpeke: bare i prinsippet. Siden jobben hennes handler om å studere og analysere politikk, blir det den offentlige likestillingspolitikken som opptar Skjeie. Der er det mye å gå på, mener hun.

Se til Sverige.

- Å være feminist er å anerkjenne at diskrimineringen ikke er tilfeldig, men et patriarkalsk maktspørsmål - og ha vilje til å gjøre noe med det. Aktivismen er et krav for meg, det holder ikke bare å prate, brummer Gudrun Schyman og ser meg strengt inn i øyene.Den populære og skandaleombruste tidligere lederen av det svenske Vänsterpartiet mener at feminismen i partipolitikken får vikeplikt for andre politiske felter. Derfor meldte hun seg før jul ut av Vänster, derfor har hun viet sin riksdagsplass til den feministiske bevegelsen, derfor venter svenskene nå i spenning på om hun på kvinnedagen tirsdag vil lansere et nytt feministisk parti.Også norske feminister venter spent. I Sverige er det visst enda lettere å være feminist, sies det. Der blir det feministiske tidsskriftet Bang "årets kulturtidsskrift", der har de full barnehagedekning og en makspris på halvparten av den vi ikke får til her, og der er de fremste feministiske skribentene spaltister i de største avisene.- Likestilling virker mer akseptert som tema og kampsak, og det synes godt i mediene. Aftonbladet hadde for eksempel en helt selvstendig likelønnskampanje, sier Karin Yrvin.Hun tror likevel at gresset på den andre siden muligens er litt mosegrønt.- Ser vi på de formelle rettighetene, står vi ganske likt, bortsett fra at de i Sverige har klart å gjøre barnehager til et tilnærmet universelt velferdsgode. Det er jo en drøm.

Gro.

Norsk likestillingspolitikk karakteriseres gjerne som "statsfeminisme". Begrepet ble til på 80-tallet, og beskrev en politisk allianse mellom kvinnebevegelsen og partipolitikken. En entusiastisk Helga Hernes definerte "den kvinnevennlige staten" og dens kombinasjon av feministisk mobilisering og integrasjon i maktapparatet.- Nå er ikke jeg så sikker på at det "en gang" - altså mest på 80-tallet - fantes svært mye av slikt. Statsfeminismen var vel like mye mulighet som realitet, sier Hege Skjeie i dag.Gro Harlem Brundtlands andre regjering er selve symbolet på den norske statsfeminismen. En tur var begynt, er metaforen som ofte brukes, en tur på vei mot Likestillingslandet. Tiden har gått, og Norge er kåret til verdens mest likestilte land. Men statsfeminismen anklages også ofte for å dulle oss inn i en forestilling om likestilling, en forestilling som dekker over at problemene ikke løses likevel. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er like store i dag som for 30 år siden.- Statsfeminismen handlet vel først og fremst om en mulig sosialdemokratisk allianse - mellom "kvinnene og staten", sier Skjeie, og påpeker at det i dag knapt finnes en eneste stor kvinnepolitisk organisasjon. I partipolitikken foregår kvinnepolitikken i sekretariater, nettverk og e-postlister. Også den kanskje mest innflytelsesrike feministiske organiseringen i norsk politikk i dag: Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, foreslås nå nedlagt i sin nåværende form. De sosialdemokratiske sosialistene vil i stedet satse på et løsere kvinnenettverk.- Av slik organisering blir det vel mest kjønnspolitisk lobbyisme. Det mangler tyngde - gammeldags "kjøttvekt", for å si det ulekkert. Jeg tror ikke det finnes noen samarbeidsstrukturer mellom kvinnebevegelse og partipolitikk i dag som egentlig fortjener betegnelsen statsfeministiske.

Vikeplikt.

- Feministiske spørsmål er underordnet i politikken fordi politikken er patriarkal, sier Gudrun Schyman.Hennes analyse er at den klassiske høyre-venstre-aksen i politikken i seg selv diskriminerer kvinner, fordi den setter den økonomiske klasseskalaen som kjernen i all politikk.- Når produksjon er det eneste som teller, utelukkes alt ubetalt arbeid og store deler av kvinners virkelighet, mener hun.Schymans analyse av svensk likestillingspolitikk samsvarer på de fleste punkter med den generelle kritikken av norsk likestillingspolitikk, og som Skjeie bruker Schyman kvinnebevegelsen i partiene som eksempel på hvordan likestillingspolitiske spørsmål underordnes. Vanskelighetene med å bringe opp feministiske temaer mener hun går igjen i alle typer politiske organisasjoner, partier, fagforeninger og de såkalte "nye bevegelsene".- I enhver organisasjon som ikke har feminisme som overordnet mål, blir feministiske spørsmål underordnet.Hege Skjeie og Mari Teigen skrev i Makt- og demokratiutredningen 1998-2003 mye om vikeplikten likestilling har i norsk politikk. Skjeie karakteriserer norsk likestillingspolitikk som ad hoc-politikk og likestillingspolitiske stunts. Til stunt-favorittene hennes hører den nevnte styrekvoteringen. - For noen år siden leste jeg alle partiprogrammene for å se hvordan partiene profilerte likestillingspolitikk. I Høyres partiprogram sto det ingenting om likestillingspolitikk. Ikke et ord. Men Høyre har jo Gabrielsen og styrekvoteringen - så der har de likevel sitt på det tørre, for å si det slik.

Mainstreaming.

Hun som var Sveriges første kvinnelige partileder er forsiktig med å uttale seg om planene om et feministisk parti, og nekter å si annet enn at samtaler er i gang.- Jeg har ingen "lanseringsplaner" 8. mars. Du får skrive som jeg sa, at jeg er overbevist om at det kommer til å komme noe både kraftfullt og kreativt ut av alle de feministiske diskusjonene som nå pågår, insisterer hun.- Feministbevegelsen er noe som nå vokser nedenfra. Når form og innhold er klart for offentlighetens lys, kan bare de som er med avgjøre. Demokrati har ingen deadline!Uansett deadline: det blir i hvert fall ikke verdens første feministiske parti. Verdens første kvinneparti ble grunnlagt på Island i 1983, og hadde stor oppslutning i de elleve årene de holdt på. Partiet døde ut mens det lå på topp, og feministene satset i stedet på såkalt "mainstreaming": å inkorporere likestillingsperspektivet i andre organisasjoner og på alle felter. Karin Yrvin er tvilende tilhenger til strategien:- Mainstreaming er riktig strategi når du har oppnådd tilnærmet formell likestilling. Før dette er det ikke nok tyngde bak mainstreamining'en til å få den gjennomført overalt. Men med mainstreaming må en ha forpliktende likestillingsplaner og et lovverk som støtter opp om dette. Det vil alltid være en diskusjon om når kvinnenes stilling er sterk nok til å gå over til mainstreamings-prinsippet, sier hun.I 2003 organiserte de islandske feministene seg igjen. Backlashet tilbakefallet, var blitt for stort.- Mainstreaming har tjent saken, men er ved veis ende, slår Gudrun Schyman fast.

"Støtte-strømper".

Arbeiderpartiets Karin Yrvin tror ikke et rent feministisk parti vil ha noen lang levetid, og viser til at flere av de etablerte partiene også erklærer seg for feministiske. Historisk viser hun til Kvennalistinn på Island og norske kvinnelister og -aksjoner.- Erfaringene både fra Norge og Island viser at dette har vært "engangsaksjoner", og at foregangskvinnene og deres saker fort er blitt tatt opp i det ordinære partisystemet og videreutviklet politikken derfra, sier hun.Yrvin mener det norske parlamentariske klimaet for feminisme er godt.- Men det blir mye ord, og jeg synes det er opp mot festlig når Bondevik erklærer at han "føler seg som en feminist".Hege Skjeie ser altså annerledes på det generelle klimaet, og mener forholdene for et feministisk parti ligger bedre til rette i Sverige enn i Norge.- Det går an å si at det har hatt en skikkelig lang forberedelsestid: femten år omtrent - helt siden begynnelsen av 1990-tallet med de så berømte "støtte-strømpene", sier hun.Den gang var det riksdagsvalg i Sverige, og kvinnerepresentasjonen - som vel de fleste trodde var trygt "på vei" mot 50 prosent - falt overraskende. Høyprofilerte damer i mediene, akademia, partier og kvinneorganisasjoner stakk hodene sammen.- Etter det jeg vet "truet" de med å danne et feministparti allerede da, om ikke de etablerte partiene klarte å sette feminisme og likestillingspolitikk skikkelig på dagsordenen, sier Skjeie og mener det slik ble skapt en konkurranse blant partiene på svensk venstreside om å sette feministisk dagsorden.Da Gudrun Schyman og svenske feministiske partipolitikere for fire uker siden diskuterte grunnlaget for et feministisk parti på seminar i Göteborg, var nettopp løsrivelse fra venstresiden en av forutsetningene for at et slikt parti skal lykkes. Selv om feministisk politikk på grunn av kvinners økonomi nok kan ha noen sammenfallende løsninger med venstresiden, insisterer Schyman på at feminismen er så mye mer.- Feminismen er ikke et venstreprosjekt, den er et demokratiprosjekt. Når halvparten av befolkningen får krenket menneskerettighetene sine, er det et demokratisk problem, sier hun.

Innsiden.

Enten det skjer på tirsdag eller senere: mye tyder på at Gudrun Schyman kommer til å lede et svensk feministisk parti i overskuelig fremtid. Politikken er kanskje patriarkalsk, men den kan utfordres. Som hun sier.- For min egen del kan jeg ikke forstå hvorfor akkurat den feministiske dimensjonen skal holde seg utenfor parlamentet.Og mens hver femte svenske vurderer å stemme på Schymans eventuelle parti, kan 8 prosent blant de norske velgerne tenke seg å stemme på et norsk feministisk parti, mens 13 prosent er usikre, viser en undersøkelse Opinion har utført for Aftenposten. Opinion fortalte norske velgere at det i Sverige foreligger planer om et rent feministisk parti og spurte om de kunne tenke seg å stemme på et tilsvarende norsk parti hvis det stilte til stortingsvalg.- Det er interessant, mener Hege Skjeie.- Det burde fortelle venstresiden i politikken at feminisme opptar flere enn det de tror når de jobber med politikkplattformene sine. Partistrategene kunne få noe å tenke på. Men det gjør de nok ikke.Martine Aurdal er frilansjournalist og debattredaktør
i det feministiske tidsskriftet Fett.