Den rødgrønne frelseren

Når Jens Stoltenberg bestiller kaffe i disse dager, legger han armen på baristaens skulder og sier: "En kaffe. . . arbeid til alle, trygg alderdom og bedre skole. Takk." Etter å ha fulgt ham et par dager, har jeg hørt setningen så ofte at jeg snart tror på den. Aldri mer skal han fremstå uklar, han kan nemlig læresetningen fra filmen om Bill Clintons ferd mot makten: GJENTA HOVEDBUDSKAPET.

Valgkvelden 2001.

Den tapende statsminister Jens Stoltenberg (heretter kalt Jens. "Hei, Jens heter jeg", sier han til alle, som om noen trodde han het Truls) ser utover lokalet. Men øynene fokuserer ikke, ansiktet er grått og munnen henger ned. Selvtilliten har falt siden han delprivatiserte Statoil om dagen og om natten i regjeringskontoret spilte dataspill med ukjente over nettet: "HAHA, de vet ikke at de spiller mot Norges statsminister!" Pikenes Jens er blitt Problemenes Jens. Prinsen er blitt "hengetrynet". Først kom protesten innenfra: Hvor vil Jens? Vi kjenner ikke partiet igjen. Så kom protesten utenfra. Kun 24 prosent stemte Ap., nesten tidenes dårligste. Ille: Kjernevelgere rømte. Verre: De rømte til Fr.p. Verst: Landet er bygd, så hva skal vi med Ap. når ikke engang Jens sier hvor han vil?Selv om han er slaktet, virker han uangripelig. For han er liksom ikke der. Folk sier han dagdrømmer i slike øyeblikk, og kun Jens vet om hva. Men dagen etter nederlaget skjer noe pussig: Katastrofevalget er som blåst bort. Jens kan famle i motgang, men når nederlaget er et faktum, blir han ikke bitter som Jagland, men rasjonell som hans politiske moder Gro. Hun sa etter EU-tapet i 1994: "Vi har en jobb å gjøre". I 2001 sier Jens det samme og legger en plan.

Forrige uke.

Jens Stoltenberg med forkle i duskregn utenfor NRK i Oslo. Han griller laks i NRK Petre, mens Petre skal grille ham. Han sier "Arbeid, eldre, skole" og er litt skuffet fordi han ikke får tid til å forklare. Han er god til å snakke, helst i resonnementer, ikke i onelinere og overskrifter. Jens labber mot bilen. "Sitt på ned til sentrum 'a", sier han. Sjåføren kjører, Jens nynner i forsetet og mimrer om Steinerskoletiden.- Jeg brukte hele 8. klasse på et teaterstykke om to menn som venter på en som aldri kommer. Ikke sant, en evig venting på at noe skal skje. De lurer på om de skal gå. Nei, de må jo vente på Godot, hehe, i tilfelle han kommer. . . tanken på at snart skal alt bli bra, snart reddes vi ut av dette triste livet. Kanskje ligger meningen i ventingen, sier han. Plutselig glemmer man at han er en potensiell statsminister, han kunne vært en kompis der han sitter og nynner i Nudie Jeans og fete sko. Så sier han: "Vi har dårlig tid, fyr løs". Eeh, hva nynner du på? Jeg bare nynner, sier Jens.

Mandag, 08.30.

Morgenen er hans favoritt-tid på døgnet, da alt er uprøvd og kaffen best. Han sitter på flyet til Stavanger, det virker som han koser seg. Jens setter på lesebrillene og ligner sin far. Han bruker sekunder på dobbeltsiden om at Ap. gjør rekordnotering, leser at 38 prosent ønsker ham som statsminister, Bondevik får kun 6 prosent. Ap. er der oppe igjen. På vei mot makten. Jens flyr høyt, men svever ikke, han går inn for landing på Sola.- Hyggelige tall, men følger vi for mye med på meningsmålinger, blir vi gallupblinde. Vi tenker langsiktig, sier han nøkternt på vei ut av flyet. Lokale Ap.-ere mottar ham slik barn møter Idol-stjerner. Eller riktigere: som om de har fått tilbake en far som kjempet i krigen. Etter Jaglands 36,9-fadese, ramlet Det Norske Hus. Fortsatt uttaler Ap.-ere "36,9" med arg stemme. Men der kommer Jens! Det skjedde i Skien, og det skjer i Rogaland: regnet stopper, Jens ankommer med en koffert full av solskinn. - Vi har klart å få en feelgood-stemning rundt Jens, sier rådgiver Jan-Erik Larsen, mannen som var vaktsjef i Dagbladet i 1989 da forsiden ble fylt med "La barna banne", ikke Berlinmurens fall. Larsen er aldri mer enn ti meter unna sjefen. Jens spør ham ofte. Ikke fordi Jens er uselvstendig: Metoden er å hente inn argumenter fra mange og plukke de beste.- Når ting går bra, forsterker mediene det med oppslag om at JENS GJØR DET BRA. Vi ønsker heller oppslag på hva Jens står for, men dette er også bra, sier Larsen, og stirrer på mannen sin som intervjues av NRK. Skjorten henger utenfor.Viktigste årsak til medvinden er at Jens får betalt for å være sjefen i alliansen. Han opptrer som en far for SV-Kristin. Den unge og lovende er blitt moden og klok.- Du kan kjøre med meg! sier en lokalpolitiker, og blir skuffet da Jens setter seg i en annen bil. Jens forsvinner, og en sier: Der kjører vår nye statsminister! Jens vil ikke høre sånt. En realist vet at alt kan rakne 12. september.

Stø kurs - mot bånn.

I 2000 var Jens den beste statsministeren vi aldri hadde prøvd. Endelig kunne vi få beviset: Hvor god var Norges Tony Blair? Hvilke høyder kunne politikkens wonderboy føre Ap. til? Jens felte Bondevik i gasskraft-saken. Men partiet var usikker på hva Ap. skulle stå for: Hva gjør man når Einar Gerhardsens visjon er gjennomført? Når arbeiderklassen er løftet opp i middelklassen, folk er mette og velgere velger sofaen? Når folk i teorien er enige om fellesskapet, mens undersøkelser tyder på en materialistisk/egoistisk dreining i praksis? Slik Rosenborg ikke vinner gull bare av navnet, måtte Ap. fornye seg.Svaret til Jens? "Moderniseringen av offentlig sektor". Visjon? "Stø kurs, unngå oppheting av økonomien!" Og velgerne skjønte ingenting.Han delprivatiserte Statoil, tok sykehusene fra fylkeskommunene, sa ja til boring i Barentshavet. Miljø-Jens ble gass-Jens, Pikenes Jens ble svikenes Jens, mens folk i partiet mente Jens skapte avstand til partiets velgergrupper. Kritikere kalte ham "høyrevridd" og "Armani-demokrat". Jens vokste opp i Ap., ikke i arbeiderbevegelsen og det tradisjonelle Ap., men som akademikerbarn fra øvre middelklasse i det moderne Ap., selve resultatet av Ap.s nasjonsbygging og kunnskapsrevolusjon. De som holder dette mot ham, glemmer at det er partiet som har skapt slike. Jens forsøker ofte å motbevise sitt rene image: holdt på å dø av stafylokokk-infeksjon, var feit, hadde lese- og skrivevansker, sliter fortsatt litt, foreldre var mye borte, mangler energi, kan være fraværende, har Bekhterevs osv.Jens taklet ikke motgangen i 2001. Han elsker virkelig Handlingsregelen (om bruken av oljefondet) og kan bli sur hvis andre ikke ser skjønnheten i den, han sier "jeg blir mer og mer betatt av hvordan verdensøkonomien er vevet sammen". Folk som kjenner ham, sier han opplever lykke når han får dosere om slike emner. Problemet var at ingen skjønte hva han ville, og det han ville, var lite mot Carl I. Hagens avgiftskutt. Skylden? Som Odvar Nordli sa: Det hjelper ikke å ha Vårherre som partileder, når politikken er dårlig. Og hvem synes "Vi lover ikke mest, men vi leverer" er et bra slagord? Katastrofetallene tikket inn.Jens kikket mot SV og Sp. De står ham ikke nærmest, alliansen er en typisk Jens-løsning: pragmatisk søken etter hva som er best for Ap.

Forrige mandag.

JENS! JENS! JENS! Han entrer kinosalen som en Eminem. Hvor mange politikere får trampeklapp på en videregående skole?- Jeg heter Jens og er glad for å være her. (Jubel), sier han, og åpner foredraget for katedralskolen i Stavanger. "Jeg er et veldig nostalgisk menneske. Tenker at alt var bedre før. Min lykkeligste tid var da jeg var på deres alder. Men jeg forsto det først senere. Jeg var alvorlig, hadde langt hår og leste triste bøker. Det er nesten trist å tenke på. Men nyt tiden, for snart kommer ansvar og gjeld. Hehe. (applaus) Men nå skal jeg si noe om politikk". Det politiske dyret i ham våkner, kroppen hans lyver ikke. I oppglødd tilstand beveger den seg i takt med argumentene, kinnene blir røde, og armene pendler hurtigere jo nærmere han kommer konklusjonens klimaks. Han spøker spontant, opplyser om at Tonje fra 3D har bursdag (applaus). Så går lyset, og en sabotør setter på reklamefilmer. Noen roper "Unge Høyre", mens elevene roper JENS! JENS! JENS! I medvind fortsetter han i mørket, knapt synlig gauler han: "Det perfekte parti finnes ikke, som den perfekte kvinne ikke finnes! Stem hva som helst, men stem! Sofaen er fienden". Strategien er å ikke snakke stygt om andre partier, ikke avbryte andre politikere. For en ærlighet! For en gentleman! Og alt betaler seg. Etter foredraget står en mølje med ungdommer rundt ham. De vil melde seg inn i AUF. Og dette er ikke juks.

Hva vil han?

Grundig og saklig er ord som går igjen. Ønsker man show, kom ikke til Jens (så sant han ikke foredrar om finansindikatorer). En dagdrømmer, men ingen drømmer, blid, men ingen tullebukk. Sosialøkonom, forsker, streit, flink. Han gjør ting så riktig at man ikke finner skandaler i hans fot-
avtrykk. Det villeste vi opplevde på to dager med ham: Sjåføren fra Rogaland Ap. Kjører mot enveiskjørt gate. Jens, som sitter stille, kvikner til og hoier: "HVA GJØR DU?" "Jeg kjører alltid her", ler sjåføren, og Jens hviner av fryd mens han sier til oss i baksetet: "som om detgjør det legitimt å kjøre her!"Rådgiver Jan-Erik Larsen sier: "Vi gjorde en masse greier, men glemte å fortelle folket hvorfor, og derfor forsto man ikke hvor Jens ville. Denne gangen skal vi ikke glemme den store fortellingen, vi skal få frem hvilket fremtidssamfunn han vil ha." I bakgrunnen sier Jens til en journalist "Jeg tror på fellesskapet, jeg tror på å løfte i flokk". Journalisten spør egentlig om gasskraftverk.Jens er ingen visjonær, men ideologisk fleksibel, praktisk og handlingsorientert. Han tar sak for sak, derfor er det vanskelig å se hva han vil med Norge. En sier: Hvis Norge er et aksjeselskap, er Jens en flott konsernsjef. Han er opptatt av stø kurs og trygg bunnlinje. Tankene er sunne, men kun økonomer liker "stø kurs". Og enkelte er fortsatt ikke overbevist. Haakon Lie sa nylig: "Jens er flink, men jeg savner å høre hvordan han vil bygge landet". Det paradoksale er at selv om alle sier ideologiene er døde, selv om vi stemmer ut fra saker, ikke helhetlige ideologier, drømmer vi om visjonære som holder lyset for oss når det mørkner.Etter nederlaget i 2001 var samarbeid på venstresiden eneste mulighet til å gjenerobre makten. Slik fikk han venstresiden i Ap., LO og SV på lag. Selv sa han at han hverken gikk til høyre eller venstre: Men "rett frem". Kilder mener Jens har forandret seg lite siden 2001, men at partiet har det. Attac-leder Magnus Marsdal: - Hva skjedde da Norge skulle få nytt pensjonssystem? Hvor mye har han forandret seg når han foretrekker å samarbeide med Høyre fremfor SV i en reform av selveste Folketrygden?Folk som anklager Jens for å være høyrevridd, må ha trodd at han egentlig var radikal eller at Ap. under Gro var venstreradikalt - eller glemme at Jens tilhører partiets moderate fløy. Men det har skjedd en venstredreining i den politiske retorikken. Han snakker ikke lenger om privatisering og konkurranseutsetting. Språket er dempet og tilpasset venstresiden i partiet, LO og SV. Det er slutt på at LO-folk beskylder ham for å være høyremann, men hvis de rødgrønne vinner, er det få som tror at Jens lar SV og Sp. avgjøre de store spørsmålene.

Forrige uke.

Jens Stoltenberg spaserer med folkemengden mot sjøen. Rådgivere og lokale Ap.-folk stråler selvsikre rundt Jens, som går solbrun i midten og nynner. Tramtarida, nynner Jens, på vei til demonstrasjon mot nedleggelse av Union-fabrikken.- Med en god tale kan du vinne 2000 stemmer i dag, sier en lokal Ap.-er.- Jo, men jeg kan ikke drive valgkamp her. Jeg kan støtte dem, men ikke gi løfter, svarer Jens, og nynner igjen. På vei inn deler frivillige ut plakater "LA UNION LEVE". Jens snor seg unna, men tar imot en fakkel som han raskt gir bort. Det er alt for lenge siden han følte seg hjemme med sanger som "slaget står om klassekamp og mot kapital". Og han vet at han ikke kan tvinge en privat bedrift til videre drift. Thorvalds sønn får æren av å åpne politikernes appeller, men da speaker roper "velkommen til JENS STOLTENBERG", står hovedpersonen bak 10 000 fakler og snakker valgkamp med TV 2. Mens han skynder seg gjennom mengden, tar SVs Djupedal ordet: "GODTFOLK!" Hans fakkel av en tale treffer godtfolkets hjerter, mens Jens står bak scenen og ser fraværende ut. Munnen henger, øyne fiksert på noe langt borte. Sp.s Lundteigen kliner til: "KAPITALISMEN KJENNER INGEN GRENSER!" og får hurrarop. Så er det Jens. Sjarmøren. Ap.s lagkaptein. De rødgrønnes frelser. Vi venter en emosjonell tale og heftig kroppsbruk. Men armene henger ned. En Stoltenberg-statue har mer liv.I kveld er han kun fornuft, sier at Ap. ikke kan love noe, men at han støtter dem og vil ha en sunn industripolitikk. Folket jubler ikke. I slike øyeblikk skuffer Jens Stoltenberg. Men man kan snu det på hodet og tenke at Jens viser sitt sanne ansikt. Han sier det han mener, lover ikke mer enn han kan holde. Saklig og nøktern.Så fraktes han videre i valgkampen med helikopter. Jens er fornøyd. Han elsker å fly.

Sauer og kuer.

Mimi (83) ser ham fra avstand på torget i Stavanger: - Han har jo hatt dette gutteaktige ved seg, men plutselig bare vokste og vokste og vokste han. Se på ham nå! Se!Hun ser på Jens, som deler ut roser som var det en olympisk gren mens han sier "arbeid, eldre og bedre skole". Menn går ikke til Jens. Menn skuler helst på overmenn: pen, kjekk, solbrun, avslappet cool i stilen, som i tillegg snakker lett med damene (De vet jo ikke at Jens sier "arbeid osv.). Hvis det er noen trøst, kan han være klønete. Da han åpnet en barnehage tidligere på dagen, pekte en omviser på sauer og kuer 200 meter ovenfor og sa det er bra barna får kontakt med dyr. "Ææh, drar barna til dyra, da? Eller. . . eh. . . leier dere dyra til barnehagen?" spurte Jens. "Eeh, da går vi opp til dyra." Svarte hun. Eller som da han snakket med industriarbeidere og smisket med ord som "lova", for så å glemme seg og si "loven".

Det var bra.

I en bil i Rogaland, på vei til flyplassen. Jens hører sjåføren skryte av ham. Han har hatt en bra dag, han har lagt hånden på mange skuldre, slik han pleier, han har sagt at "fellesskapsløsninger er moderne", han har ristet av seg den irriterende journalisten som kun spurte om gasskraftverk og miljøhensyn. Han har møtt en dame på 90, og selv om hun sa hun tvilte på at Jens ville klare det så mye bedre enn de borgerlige, hadde det gått fint, pressen hadde vært der og folket fikk et bilde på Ap.s politikk, slik planen er. Han hadde møtt kanskje 1000 mennesker og vært blid overfor alle.- Du imponerer oss. Vi er i siget nå, og alle hilser! sier sjåføren Eirin Sund (a).- Ja. Ja. Ja, sier Jens.- De andre når deg ikke til anklene. Det har ikke vært så god stemning i Ap. på lang tid!- Ja. Ja. Ja, sier Jens.Så sovner han, og alle er musestille i frykt for å vekke ham. Jens våkner av sin egen stemme på radioen. Jens hører seg selv le, få inn fulltreffere, ta Høyre på en dannet måte, holde en faderlig arm over SV, men samtidig vise at han selv er sjefen. Jens i bil nikker svakt til Jens på radio.Vi stopper utenfor flyplassen og åpner dørene: - Jeg må høre ferdig, sier han.Han hører seg selv si: "Arbeid til alle, trygghet for eldre og bedre skole". Innslaget er over. Jens går ut av bilen og konkluderer: - Det var bra.