Haakon Lie med krass kritikk av sine partifeller i ny bok

Partisekretæren på Ulvøya rakk å se fremover før han døde i mai, 103 år gammel. Han så lyst på Aps utsikter. Han håpet at Jens Stoltenberg ville fortsette lenge som statsminister og partileder – og senere overlate sjefsroret til utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Støtten til Støre som ny partileder hang nøye sammen med en vurdering av hvem som ikke egnet seg til å bli Ap-leder, påpeker historiker Hans Olav Lahlum i den store og tykke Haakon Lie-biografen som blir utgitt på Cappelen Damm i dag.

Det var ingen tilfeldighet at Lie ikke nevnte nestlederen Helga Pedersen, og heller ikke det andre kronprinsemnet Trond Giske, da han i fjor utga samtaleboken «Slik jeg ser det nå»: Han syntes rett og slett ikke at de to virket sterke og tillitvekkende til å rykke opp som partileder, skriver Lahlum, som til det siste gjennomførte en rekke intervjuer med Haakon Lie.

Heller ikke vennen og tømmerhuggeren Dag Terje Andersen, som senere er blitt stortingspresident, hadde format til å bli statsminister, mente Lie

Sterke personkarakteristikker

Lie-biografien inneholder sterke personkarakteristikker fra Haakon Lies side, også av politikere som lå både en og to generasjoner etter ham i alder.

Ved kommunevalget i Oslo i 2007 stilte Ap «som ordførerkandidat en kjempeflink jente som ingen hadde hørt om, og som byrådslederkandidat en som aldri har gjort noe annet enn å tape valg.»

Ordførerkandidaten het Nina Bachke. Byrådslederkandidaten het Rune Gerhardsen.

På spørsmål om statsministersønnen Rune Gerhardsen var et eple som hadde falt langt fra stammen, sa Lie, som gjennom noen tiår hadde hatt et anstrengt forhold til Gerhardsen-familien, at «treet til Einar Gerhardsen må ha stått på en fjelltopp».

Til gjengjeld hadde Haakon Lie latt seg imponere av Høyres byrådsleder Erling Lae, som han også syntes representerte de homofile på en fremragende måte.

Artikkelen fortsetter under bildet.

FOTO: Uglum, Maria

Hågensen «direkte dum»

I 1989 ble Yngve Hågensen valgt til LO-leder, samtidig med at Thorbjørn Berntsen ble innstilt som nestleder i Ap. «Begge undermålere – den første direkte dum», skrev Lie i et brev noen måneder i forveien.

Rett nok hadde Hågensen bakgrunn som industriarbeider. Men han hadde tilhørt en venstreopposisjon både i fagbevegelsen og partiet, som Lie på 1980-tallet så på med stor skepsis.

Haakon Lie ble til en viss grad overrasket av Hågensens senere innsats, men anerkjente ham aldri som noen stor LO-leder, fastslår Lahlum.

Valget av Gerd-Liv Valla som historiens første kvinnelige LO-leder i 2001 syntes Lie å være «relativt positiv» til, til tross for Vallas sterkt radikale fortid. Lie satte pris på Vallas innsats for å gjenvinne regjeringsmakten i 2005. Hennes dramatiske fall i 2007 ble av Lie vurdert som «en eneste stor tragedie».

Udugelig null

Svært sterke ord brukte Lie på sine gamle dager om justisministeren Jens Haugland, en mann som stikk i strid med Haakon Lies anbefalinger fikk sitte i nesten et helt tiår ved Gerhardsens regjeringsbord.

Da biograf Lahlum for første gang nevnte Hauglands navn for Lie, gnistret sistnevnte til med temperamentet fra storhetstiden: Haugland var et «politisk vakuum» og et «udugelig null».

Trygve Lie, FNs første generalsekretær, ble av Haakon Lie karakterisert som «den gamle forfengelige narr» i en samtale med LO-leder Konrad Nordahl. «Nordahl sa seg enig», ifølge Lahlum.

Lie og Nordahl fattet ikke hvorfor Trygve Lie fikk gjøre comeback som statsråd og bli industriminister i regjeringen som Gerhardsen dannet etter Kings Bay-krisen og den kortvarige, borgerlige Lyng-regjeringen i 1963.

Mislikte Gerhardsen sterkt

Mange har ventet på hva Lahlum ville finne ut om det vanskelige forholdet mellom Lie og Gerhardsen. Og Lahlum er klar i sin vurdering: «Realiteten er at Haakon Lie til sin død sterkt mislikte Einar Gerhardsen,» skriver han.

Veteraner i Arbeiderpartiet har slått seg til ro med at de to gamle kjempene, som hadde tæret kraftig på hverandres tålmodighet og tillit gjennom 1950-og 1960-årene, rakk å bli venner igjen i løpet av de siste par årene før Gerhardsen døde i 1987. De hadde møtt hverandre på nytt, utvekslet håndtrykk og gitt hverandre jubileumsgaver.

Gerhardsen kan ha opplevd det som forsoning. Men fra Lies side var det mest et spill for partiet, fotografene og Jens Christian Hauge, skriver Lahlum.

Han bekrefter og utdyper hva historikerkollegaen Olav Njølstad skrev i sin store Hauge-biografi fra i fjor, at «den såkalte forsoningen ikke stakk særlig dypt». Forsoningsmøtene var snarere en «politisk dekkoperasjon», mener Lahlum: Haakon Lie var en mann som foretrakk ærlig uvennskap fremfor falsk forsoning.

Han anerkjente statsminister Einar Gerhardsen som en av norgeshistoriens største politiske ledere, og et politisk geni i kontakten med velgerne. Han mente, til tross for stigende frustrasjoner, at Gerhardsen var det riktige valg som statsminister og partileder.

Men å tilgi Gerhardsen, på det rent personlige plan, følte Lie aldri noe behov for. Han var og forble dypt sjokkert på egne og partiets vegne da Gerhardsen angrep ham fra talerstolen på Arbeiderpartiets landsmøte i 1967.

Artikkelen fortsetter under bildet.

FOTO: Svensson, Per

Luseknekkertvil til evig tid

Lahlum har ikke klart å besvare det store og avgjørende spørsmålet rundt «luseknekkerstriden» på 67 landsmøtet. Hva var det egentlig Haakon Lie kom bort og sa til Einar Gerhardsen, etter at Gerhardsen fra talerstolen hadde tatt sitt dramatiske og sensasjonelle oppgjør med Haakon Lies lederstil?

Gerhardsen hevdet til sin siste dag at Lie hadde sagt dette: «Jeg skal knekke deg som en lus.» Lie, derimot, hevdet til sin siste dag at han hadde sagt «du forsøker å knekke meg som en lus.»

Forskjellen er «unektelig ganske stor», fastholder Lahlum, og spørsmålet har antatt mytiske dimensjoner i Arbeiderpartiet. Han kommer ikke med løsningen. Det lever ikke noen som har hørt. Påstand blir stående mot påstand «til evig tid».

Men luseknekkersamtalen blekner uansett i betydning mot hva Gerhardsen vitterlig hadde sagt fra talerstolen. Fellesfronten utad hadde vært en vesentlig del av Arbeiderpartiets partikultur. Etter at landsfaderen i all offentlighet hadde angrepet sin partisekretær gjennom 20 år, ble denne fronten aldri like sterk igjen.

Konfronterende linje

«Høyst ufrivillig kom Haakon Lie og Einar Gerhardsen til å innvarsle en periode med langt større åpenhet om interne motsetninger i Arbeiderpartiet,» konkluderer Lahlum.

Han skildrer to helt forskjellige mennesketyper i det lange og seige oppspillet til forsoningsfremstøtene i 1985–87: Einar Gerhardsen, en kompromissenes mester, hadde tvilt seg til at han burde ta oppgjøret med Lie på landsmøtet i 1967, men fortsatte i alle årene etterpå å tvile på om det hadde vært riktig å gjøre det.

Lie sto for en langt mer konfronterende linje, og tok det ikke tungt om han fikk noen uvenner. Tvert imot følte han det «instinktivt som falskt og unaturlig at mennesker som hadde sviktet og angrepet ham, plutselig skulle står der mot slutten av livet og ville forsones.»

Lahlum har et sterkt eksempel på det. Da den tidligere stortingsrepresentanten og SV’eren Trygve Bull forsøkte å ta kontakt, via en felles bekjent, ble Lie rasende og meddelte: «Hils den fordømrade drittsekken og si at jeg ikke vil ta i ham med ildtang.»