STRID. Regjeringen har blinket ut skolepolitikken som et hovedområde i høstens valgkamp. Etter fire år er statsråd Kristin Clemet omstridt blant skolefolk fra universiteter til grunnskole. Hennes overføring av lærerne fra staten til Kommunenes Sentralforbund viste handlekraft, men også vilje til å overhøre en hel yrkesgruppe. Innføringen av de nasjonale prøvene har skapt strid, og disse prøvene har ikke funnet sin form ennå. Og hvorfor skal det på død og liv være nasjonale prøver? En utbygging av sentralgitte eksamener kan gi nødvendig informasjon om faglig nivå i norsk skole. Statsråden har hatt dårlig tid alle disse årene. Hun strever med å globalisere norsk skole, og er lydhør for det minste pip fra utdanningsbyråkratiet i den europeiske økonomiske samarbeidsorganisasjon OECD. Når OECD slår fast at lærende organisasjoner er de beste skolene, varer det ikke lenge før ekkoet lyder fra departementet.

Husker Arbeiderpartiet.

Når mange av oss likevel følger statsråden med velvilje, er det ikke minst fordi vi husker Arbeiderpartiets skolepolitikk fra årene før Clemet. Daværende statsråd Trond Giske fremhevet data, prosjektarbeid og nedbygging av lærerrollen som fremtiden for skolen. Aldri hørte vi noe om faglighet, kunnskap og lærerautoritet fra den kanten. I valgkampen for fire år siden satt forbløffede lærere og hørte Jan Petersen snakke om fag, kunnskap og kvalitet i skolen. Deres egne partier SV og Arbeiderpartiet kom aldri lenger enn til å snakke om bedre skolebygg og leksefri heldagsskole. Clemet har trukket frem fag og kunnskap fra glemselen. Hun har pekt på de internasjonale PISA-undersøkelsene, sagt at lærere skal ha ett års fagutdanning for å undervise i ungdomsskolen og ikke vært redd for å ønske seg autoritet i undervisningen. Nå utfordres Clemets skolepolitikk av de rød-grønne. Men foreløpig har venstresiden ikke samlet seg om en skolepolitikk. Vi er derfor overlatt til å se på hva Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet står for som enkeltpartier i skolepolitikken. Det er SV som står fremst i køen for å overta et utdanningsdepartement hvis de rød-grønne vinner valget. SV har skolepolitikken som en hjertesak, og betydelig velgerstøtte blant lærerne.

Gradvis nedbygging.

Det er klare motsetninger innenfor den rød-grønne alliansen, særlig mellom SV og Arbeiderpartiet. Dette er blitt synlig i spørsmålet om nasjonale prøver der Arbeiderpartiet er for og SV imot. Også i spørsmålet om eksamen vil SV gå lenger enn Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har sagt at fjerning av karakterer ikke er deres politikk. Likevel hviler en uklarhet over også dette partiets politikk. Ap.s skolepolitiske historie er nettopp en fortelling om en gradvis nedbygging av karakterer og eksamen. Og i de siste tiårene har Arbeiderpartiet nedtonet faglige kompetansekrav til lærere i grunnskolen. Det var først med Gudmund Hernes at Arbeiderpartiet - i hvert fall for en stund - tok farvel med sine sosialpedagogiske villfarelser. Hernes hevdet kravet om at læreren først og fremst måtte beherske sine fag, og bygge sin formidlings- og fortellingsevne på denne kunnskapen. Dermed kunne forbindelsen mellom dannelse og fagkunnskap, mellom omsorg og kunnskap, mestring og selvtillit komme på dagsordenen igjen.På ett punkt har likevel de rød-grønne gitt klar beskjed: hvis disse partiene vinner valget, blir det færre privatskoler. Med det lave antallet privatskoler vårt land har, er ikke denne kursendringen av stor betydning. Til nå har friskolene vært en symbolsak. De rød-grønne hevder at flere privatskoler vil rive grunnen unna den offentlige skolen. En av årsakene er nok en økende tvil om hvorvidt den offentlige skolen er god nok, særlig på det faglige området. Her møter de rød-grønne seg selv i døren: for det er Clemets satsing på faglighet og kunnskap som kan styrke den offentlige skolen på kort og lang sikt.

Faglige vurderinger.

Spesielt SV opererer gjerne med kortsiktige og langsiktige mål. Det er gjerne de mest vidtgående standpunktene som sukres med merkelappen "langsiktig". Likevel er også langsiktige mål en del av aktuell politikk siden bevegelsen mot målet vil starte umiddelbart. Ett av disse langsiktige målene er å avskaffe eksamen og karakterer i grunnskolen og videregående skole. SV har funnet ut at eksamen og karakterer styrer altfor mye av undervisningen i skolen. Partiet har derimot ikke merket seg at forskning kan fastslå at ettergivenhet i faglige vurderinger er et problem. Fjerning av eksamen og karakterer vil svekke læringen i skolen. Eksamen må tilpasses sentrale mål i fagene, og karakterene må bygge på kriterier i samsvar med disse målene. I dette perspektivet er ikke eksamensstyrt undervisning noe problem. Det er en ulykksalig myte i norsk skole og reformpedagogikk at eksamen er et onde. Eksamen er tvert imot en del av kommunikasjonen mellom skole og elev, og representerer faglige korreksjoner som er nødvendige for læring. SVs motstand mot faglige vurderinger i form av karakterer og utfordringer for elevene til eksamen viser at det er partiets skolepolitikk som er problemet, ikke eksamen og karakterer.

Spydspiss-skoler.

SV er motstander av de fleste typer faglige krav i skolen. Partiet er lokalt en pådriver for å få vekk "klasseromsundervisning med benkerader", som Øystein Djupedal formulerte det. De såkalte "spydspiss-skolene" er en hjertesak for SV. Disse skolene er preget av en åpen arkitektur, et landskap der elever og lærere kan vandre hånd i hånd under læringens himmel. Utvidet bruk av data og overtro på den autonome eleven ligger ofte bak disse prosjektene. Men disse skolene sliter med å få til gode faglige resultater, og ofte er det de svaktpresterende elevene som ikke takler den påtvungne friheten. Da Stortinget i 2002 behandlet stortingsmeldingen om høyere utdannelse og lærerutdannelse, uttalte komitéens flertall følgende: "Komitéens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil for øvrig understreke behovet for at lærere særlig i videregående skole har en tung fagkompetanse". SV er således det eneste partiet i landet som ikke vil ha lærere med tung fagkompetanse i videregående skole.

Nøkkelen.

SVs skolepolitiske talsmann Rolf Reikvam har fremhevet "metodisk tilnærming" som nøkkelen til den gode skolen. Siden enhetsskolen ble gjennomført for over 30 år siden har skolepolitikere og pedagogiske svermere jaktet på den forløsende metoden. Blant forslagene har vi hatt gruppearbeid, prosjektarbeid, veiledning og ansvar for egen læring; alle gode metoder til sitt bruk. Men det er ikke metoden som er løsningen, derimot interessen og engasjementet for faget. Uten arbeidsinnsats og selvdisiplin, altså mye kontakt mellom eleven og faget, skjer ikke læring. Elevene skal løftes inn i en faglig verden, og der er metoden sekundær.Det er vanskelig å forutsi sikkert hva norsk skole kan vente seg av en rød-grønn skolepolitikk. De konkrete forandringene vil avhenge av hvem som blir statsråd, og kompromissene særlig mellom SV og Arbeiderpartiet. Men retningen for politikken kan det være liten tvil om slik vi kjenner venstrepartiene. Det vil vanskeligere å opprette friskoler. I det offentlige skoleverket vil det bli mindre vekt på eksamen og karakterer. Vi vil få flere "spydspiss-skoler" med åpen og fleksibel arkitektur, men uten dokumenterte gode resultater. Interessen for lektorer i skolen vil bli mindre hos sentrale skolemyndigheter. Mindre vekt på fag og kunnskap, og mer vekt på sosiale ferdigheter. Muligvis vil det komme forslag om å gjøre grunnkursene i videregående skole helt identiske. Rød-grønn skolepolitikk peker tilbake til 1970-årene med selv-
utvikling, trivsel og sosiale ferdigheter
i sentrum.

Pedagogisk realisme.

I dag er det SV og Arbeiderpartiet som er lærerpartiene med hensyn til oppslutning. Et stort antall lærere stemmer i dag på disse to partiene. Men deres skolepolitikk er på sentrale punkter i strid med læreres erfaringer og den pedagogiske realismen som fungerer i skolen. I dag må det spørres om når lærerne vil forlate SV og Arbeiderpartiet. Fra det gamle lærerpartiet Venstre er kommer toner som kan tyde på at det tenkes annerledes om skole og pedagogikk. Skal det bli Venstre som meisler ut en solid og fremtidsrettet utdanningspolitikk som lærere og foreldre kan slutte opp om?