«Jeg er ikke enig med noe parti»

«Jeg er ikke enig med noe parti.» «Jeg prioriterer familien når jeg har fri.» «Jeg er DRITTLEI politikerpreik.»

Det smaker ikke Falsen, Wedel Jarlsberg og Christian Frederik av disse håndskrevne lappene på Eidsvoll. Her er ikke så mye som en linje om Norge som et fritt og selvstendig rike, og ikke et ord om den stolte stemmeretten som ble grunnlovsfestet her på stedet.

Men så er da Eidsvollsbygningen ikke lenger bare et sted hvor det ble holdt møter i 1814. Stiftelsen «Eidsvoll 1814» akter å mane til engasjement og ettertanke ved dagens valg. Det er derfor statsministeren og partilederne poserer som helfigurer i papp bak balkonggelenderet i annen etasje. (Rødt er størst på Eidsvoll, takket være Torstein Dahles 203 centimeter på strømpelesten.) Og det er derfor det står en ganske alminnelig, rutete familiesofa på nedsiden av Carsten Ankers gamle villa. Det er bare å dumpe ned i sofaen og skjenke seg kaffe fra termosen på bordet. I et skrin ligger blanke lapper og en kulepenn. Sofasitterne inviteres til å fortelle hvorfor de ikke vil bruke stemmeretten sin. «Jeg har ikke greie på politikk,» er det en som har skrevet. ««Valg forandrer ikke samfunnet,» melder en annen.

Skal nages av tvil.

Men dagens helter blir sofasitterne ikke. Sofaen er stilt opp slik at man skal nages av tvil om det er riktig å bli sittende.

Man skal føle historiens sus fra bygningen som eidsvollsmennene slet seg frem til gjennom snø og søle – i en tid da veistandarden i Norge var enda mye dårligere enn i dag.

Fra sofaen skuer man også ut over et lite vannspeil der 240 gule plastender driver omkring, tenkt som en kommentar til norsk politisk hverdag. Og ved siden av den vesle andedammen, på betongsøylene som bærer museumsbygget Wergelands hus, henger store, billedsterke plakater som skal bringe verden inn i den norske valgdagen:

«Tør du? Under valget i Afghanistan nylig risikerte velgerne livet etter trusler fra Taliban om selvmordsbombere og avkapping av fingre.»

«Rekker du frem til valglokalet? Da det første frie valget etter apartheidtiden ble avholdt i Sør-Afrika i 1994, sto folk i milelange køer. Noen rakk aldri frem til stemmeurnene.»

«Har du et valg? I Nord-Korea er det stemmeplikt, men det eneste alternativet er kommunistpartiet.»

«Teller stemmen din? Etter det siste presidentvalget i Iran mente mange at stemmen deres var oversett, og det ble voldsomme demonstrasjoner.»

«Får den som vinner valget styre landet? I 1990 vant Aung San Sun Kyi Burmas frie valg, men militærjuntaen nektet å godkjenne valgresultatet. Hun holdes fortsatt i husarrest.»

Og så, til slutt, den sjette plakaten på Eidsvoll:

«Tør du la være? Det er lett å ta demokratiet i Norge for gitt. I Norge og mange andre land er stemmeprosenten synkende. Men uten aktive samfunnsborgere er demokratiet dødt.»

Hovedmotstander.

På den annen side: «Vår hovedmotstander er ikke et annet politisk parti. Vår hovedmotstander er sofaen,» skrev statsminister Jens Stoltenberg i en pressemelding fredag. De andre partilederne har på ulike vis sagt det samme.

Uten en hovedmotstander, mister en valgkamp mye av sin dynamikk.