KJELL MAGNE BONDEVIK og Carl I. Hagen er ikke bare de to norske toppolitikere med lengst fartstid. De er også de to mest garvede maktspillere.I en tid da Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har vist at tre partier med svært ulikt utgangspunkt kan fremstå som et regjeringsalternativ med store muligheter til å få flertall, mens de øvrige stortingspartiene ikke har klart noe lignende, stiller både Bondevik og Hagen med dårlige kort. Likevel spiller Hagen så høyt at oppmerksomheten avledes fra den egentlige kampen om regjeringsmakten. Taperen i maktspillet de to imellom blir sittende igjen med en ydmykende Svarteper. Det eneste som kan avblåse spillet, er valgresultatet ingen av dem vil ha - et flertall for de rød-grønne. Da taper Bondevik en redelig politisk kamp mot Jens Stoltenberg, mens Hagen kan trekke seg ut av banen forholdsvis uskadd, men med sitt parti på vei inn i skyggenes dal. Da Hagen 20. juni kom med sitt ultimatum om at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre må vrake Bondevik som statsminister for at Fremskrittspartiet skal støtte en fortsatt regjering av de tre partiene, var det vanskelig å spå hva virkningene ville bli. Det er det fortsatt når det gjelder eventuelle velgerreaksjoner på et spill som forteller lite om hvordan politiske saker skal løses de neste fire årene. Utviklingen på de få meningsmålingene i ferietiden går ikke i Fr.p.s favør, men det kan snu.

Manøvreringsevne og overspill.

Derimot er det blitt lettere å forutsi at Hagen vil få de største problemene etter en eventuell ikke-sosialistisk valgseier. Årsaken er en kombinasjon av Bondeviks evne til å manøvrere under press og Hagens eget overspill. Hagen står i alvorlig fare for å bli offer for sin egen dramaturgi. Den forlengst selvproklamert avgående formann i Fr.p. omtaler nå stadig oftere også statsministeren som "avgående". Hagen later som han tar for gitt at Bondevik vil la seg ydmyke av Fr.p.s spill. Med all sin teatralske kraft forutsetter han at statsministeren vil la en regjering som ikke bare er knyttet til hans navn, men som også har oppnådd betydelige resultater takket være hans evne til å få uenige politikere til å trekke i samme retning, gå av øyeblikkelig. Hagen bør vite at det bare vil skje hvis de rød-grønne får flertall. For uansett hvor mye Hagen forsøker å oppkonstruere en motsetning mellom Bondevik og Kr.F.-leder Dagfinn Høybråten, og uansett hvor gode argumenter han fører i marken for at Kr.F. ikke kan samarbeide med Ap., har Fr.p.-formannen ikke kontroll over regjeringspartienes reaksjoner på hans spill. Han nekter å ta inn over seg at han faktisk har sveiset dem sammen i stedet for å splitte dem ytterligere.

For åpen scene.

Med et ikke-sosialistisk flertall må Hagen foreta sitt valg for åpen scene i stortingssalen. Han blir ikke kvitt Bondevik som statsminister uten at Fr.p.s stortingsgruppe stemmer for å felle hans regjering. Og det blir for lettvint å legge på en setning om at en ny regjering må bestå av de partier som nettopp er stemt ned, slik Sosialistisk Folkeparti gjorde da partiet felte Einar Gerhardsens Ap.-regjering i 1963. Bondevik vil etter alt å dømme lykkes i sitt forsett om å tvinge Fr.p. til å velge mellom ham selv og Jens Stoltenberg som statsminister. Hagens tilsynelatende beste argument er at de nåværende regjeringspartiene ikke kan være sure på en etter hvert avgått partiformann i fire år. Lysten på ny regjeringsmakt vil etter hvert bli mer tungtveiende, mener Hagen, og viser til at Høyre ble med i Bondeviks andre regjering bare halvannet år etter at partiet felte hans første. Men dette dreier seg ikke om å være sur. Gjennom sitt personforfølgende råkjør mot Bondevik og sin gjennomskuelige smiger av Høybråten, har Hagen bekreftet ikke bare Kr.F.s, men også Høyres sterkeste motforestillinger mot å inngå et mer forpliktende samarbeid, for ikke å snakke om å danne regjering, med Fr.p. Han har sørget for at hans etterfølger som parlamentarisk leder, Siv Jensen, får en langt vanskeligere oppgave når hun skal forsøke å bygge opp en tillit Fr.p. aldri kunne få under Hagen på grunn av hans uberegnelighet.

Politisk avstand.

For uansett hva utgangen på den uforsonlige maktkampen mellom de to fremste veteranene på den norske politiske arena blir, gjenstår det grunnleggende problem at den politiske avstand mellom de ikke-sosialistiske partiene er for stor til at de kan utgjøre en troverdig regjeringsblokk. Dette er en arv både Bondevik og Hagen etterlater seg. Forskjellen er at Bondevik vedstår seg arven, og legger den til grunn for sine politiske valg, mens Hagen forsøker å skjule motsetningene hvis det kan tjene hans overordnede hensikt om å få størst mulig oppmerksomhet. Da får det tydeligvis ikke hjelpe om spillet gjør det enda vanskeligere for Fr.p. å få den innflytelse partiets størrelse normalt skulle tilsi.
Håvard Narum er politisk kommentator i Aftenposten