Siv Jensen sitter ved møtebordet på sitt staselige kontor i «keiserfløyen» på Stortinget og snakker om «rot og kaos i den rødgrønne regjeringen». Fra Karl Johan, under de buede vinduene, høres taktfaste støvler, korpsmusikk og slagord.

FrP-formannen avbryter seg selv, løper mot vinduet og river det opp. –Kjære madonna, så mange de er, hoier hun og vinker ivrig til toget av demonstrerende politifolk på gaten. Hun setter seg. Prøver å fortsette samtalen. Men henger snart ut av vinduet igjen. –Jeg bare må ut dit jeg, altså, sier hun, og griper kåpen fra stumtjeneren, vel vitende om at hun en time tidligere sa at andre i partiet skulle fronte markeringen. Ute, i havet av uniformert politi, kameraer og mikrofoner, river hun av seg noen intervjuer. Hilser. Smiler. Øynene gløder.

–Dette er politikk! Ikke å stå på en talerstol og krangle, oppsummerer hun begeistret på vei inn i nasjonalforsamlingen.

Taktisk blinkskudd.

Men det var fra en talerstol Siv Jensen leverte siste bravurnummer: Da mange trodde finanskrisen omsider hadde skutt ned FrP, kliner hun til med vårens nyord «snikislamisering» og slenger agnet ut i et hav allerede opprørt av hijaber og blasfemikaos. Massiv utskjelling, inkludert sammenligninger med nazistenes jødeforfølgelser, skremmer ikke «folk flest». På flere målinger har FrP igjen vært landets største parti. Nok et kynisk, genialt timet utspill fra partiets strateger, konkluderer mange. Ikke så komplisert, ifølge formannen.

–Jeg snakker ut fra levra og bruker aldri manus. Men ingen ting av det jeg sier er tilfeldig. Disse debattene går i de tusen hjem, mens politikerne altfor lenge har drevet en skyttergravsdebatt der de kappes om å håne FrP. Vi er gode til å fange opp det som rører seg fordi vi snakker med folk, ikke til de.

Jensen poengterer utsagnet med en hes, nesten undrende latter. I likhet med sin forgjenger, Hagen, sier hun helst de og unngår objektsformen dem.

Sniketnifisert?

Etter islamrunden er formann Jensen i enda større grad blitt en man elsker. Eller hater. Enten eller.

–Det er ikke min jobb å få alle til å elske meg. Men å få alle til å skjønne hva jeg sier. Jeg forstår jo at mange ikke kan fordra politikeren Siv. Men mennesket Siv vet de ikke så mye om.

–Hvem er mennesket Siv?

–Jeg har jo litt flere dimensjoner enn i jobben som politiker. Jeg bruker mye tid og krefter på å bry meg om de jeg er glad i. Så bruker jeg ikke mye tid på å bry meg om politiske konkurrenter.

–Men bekymrer det deg at mange innvandrere føler at du sårer dem?

–Det bekymrer meg ikke, men jeg ønsker ikke å støte noen. De som er uskyldige har ingen grunn til å bli lei seg. Veldig mange med minoritetsbakgrunn, særlig kvinner, er faktisk glade for at jeg våger å ta opp problemene og overgrepene. Kanskje de som er mest sinte er de som føler seg truffet.

–Men dere snikgeneraliserer og svartmaler jo hele det flerkulturelle Norge?

–Nei. Veldig mange er eksepsjonelt godt integrert. Men vi har fortsatt mye å lære av USA. Når du først slipper inn der, er det ikke noe kjære mor. Du må komme deg i jobb og lære språket. Når du kan ha bodd i Norge i 20 år uten å kunne norsk, er det noe som ikke stemmer. Ap er blitt veldig opptatt av å si dette, men ikke gjøre det.

Hun ser på klokken, spretter opp og legger ut på en forvirrende ferd gjennom Stortingets underjordiske labyrinter. I en forgylt heis med høy danskebåtfaktor, hopper plutselig Odd Einar Dørum inn. Venstreveteranen bøyer seg mot henne og gransker det etniskinspirerte halssmykket hennes.

–Er ikke det smykket litt snikislamisert?

Ekstrem forvandling.

Under skråtaket i Stortingets festlokaler summer det dannet over Villa Farris og musserende vin. Den dress- og draktkledte forsamlingen kunne utgjort et større advokatkontor. De er FrPs ansatte på Stortinget og partikontoret samlet til markering av oppsamlede merkedager. For dem som ikke har fått det med seg: Frp er ingen sekt, men en proff, velsmurt og ikke minst stor organisasjon. Bare på Stortinget mønstrer de over 70 ansatte. Carl I. Hagen står tilbaketrukket ringside mens hans etterfølger sprer gavedryss og klemmer over partikolleger som har giftet seg eller fylt år. Det har vist seg fullt mulig å overta arven etter partieieren gjennom 28 år.

–Jeg merket jo presset. Men det har gått veldig bra. Carl har ikke blandet seg og latt den nye ledelsen ta de grepene vi har ønsket. Men jeg hadde jo vært dum hvis jeg ikke hadde brukt ham som sparringpartner, sier hun.

Mange har lurt på hvilke sparringpartnere som står bak Siv Jensens ekstreme forvandling fra hissig kjeftesmelle i fistel til nesten påtatt behersket, moden kvinne i slurende dypt stemmeleie. I det siste har hun til og med kostet på seg tilsynelatende helt naturlige smil, ikke bare det lett overbærende nappet i munnvikene mens hun har latt kritikken hagle. Ifølge henne selv er svaret en kombinasjon av systematisk trening og større trygghet. I begynnelsen hadde hun mer enn nok med å stagge egen usikkerhet og frykt.

–Jeg ble beskyldt for å være så sur og hørte jo at stemmen min var anstrengende. Da jeg ble trygg, ble det lettere å slappe av og være raus. Da kom også mitt naturlige stemmeleie, forklarer hun, og betegner seg selv som sin egen hardeste kritiker. –Men har jeg gjort en dårlig debatt, får jeg også straks høre det av min mor.

Danske følelser.

På et av FrPs møterom er politisk reporter Thomas Buch-Andersen fra Danmarks Radio den neste som får høre Jensens naturlig dype stemmeleie. Han er lokket til Oslo av snikislamisering og FrPs kraftige medvind, og venter å møte en norsk utgave av Pia Kjærsgaard fra Dansk Folkeparti.

–Vi vil gjerne høre hvordan Norge vil se ut hvis FrP får makten, åpner han.

–Da blir det veldig bra, spøker Jensen, før hun drar kortversjonen av FrPs politikk og eget ideologiske ståsted på 20 minutter. Hun presiserer at Fogh Rasmussen, ikke Kjærsgaard, er hennes danske forbilde.

–Glimrende, konkluderer journalisten og stanser opptaket, før han innrømmer at han ble positivt overrasket.

–Hun er dypt profesjonell og knapt så ytterliggående som forventet.

Sinna statsminister.

Jensens svarte Saab svinger opp fra Stortingets underjordiske P-anlegg og setter kursen mot Gardermoen. Ved siden av seg har hun rådgiver og «koffertbærer» Hanne Blåfjelldal. Når hun er alene, er bilen et skjermet åsted for utblåsning av edder, galle og oppdemmet aggresjon. Eksplosivt sinne er nemlig en vesentlig del av «følelsesmennesket Siv Jensen».

–Jeg har lært meg å bli flinkere til å håndtere det. Jeg kan jo ikke bare eksplodere raseriet mitt rett i ansiktet på folk. Er jeg fortsatt for kjapp, er jeg den første til å be om unnskyldning, altså, sier hun, og trekker frem temperamentet som et svakt punkt hos den eventuelle statsminister Jensen. En høyst levende skikkelse i FrPs univers. En skrekkvisjon for svært mange andre.

–Jeg hadde jo ikke stått på sånn som dette hadde jeg ikke vært klar for å bli statsminister. Vi forbereder oss hver eneste dag. Så får de andre partiene hoppe og sprette og holde på.

Forberedelsene går i stor grad ut på å ruste partiet som har livnært seg på misnøye og opposisjon til en totalt ukjent verden av ansvar og kompromisser.

–Vi vet jo at vi må inngå kompromisser. Poenget blir å forankre prosessen internt og bli enige om hvor grensen for kompromisser går. Veldig mange i FrP har jo sine hjertesaker.

–Hvorfor i all verden skal velgerne ønske et gedigent politisk eksperiment midt oppe i tidenes krise?

Statsministerkandidaten snøfter.

–Fordi vi trenger fornyelse. Og det er ikke sånn at det er genetisk å være statsminister. Jens Stoltenberg er også bare et menneske. Folk snakker som om Ap ikke har gjort annet enn å sitte i regjering. De begynte en gang de også.

Snikharryfisering.

Det er god plass på flyet til Kristiansand. Siv Jensen og Erna Solberg er invitert av NHO for å snakke om forskning, innovasjon og finanskrise. Sammen. En regelrett politisk date fra arrangørens side, som gjerne bidrar til varmere følelser på borgerlig side.

Backstage på Felix kino plasserer Jensen seg i en overdimensjonert svart skinnsofa av typen trendpolitiet ville avfeid som harry. Et stikkord som trekker henne opp nesten like mye som innvandring.

–Det sitter en gruppe folk som mener seg høyt hevet over oss andre, som håner alt som er vanlig. Som kaller «Hotel Cæsar» og alt annet som er populært, harry. Hetser campingferie, joggings og sydenturer. Stemmer du Frp, da er du alvorlig syk i hodet, tordner hun. Og finner trøst: –Men jeg tror folk driter i det, for å si det på godt norsk.

Før hun skal i ilden drikker hun svart kaffe og sludrer avslappet med Solberg, påtroppende NHO-direktør John G. Bernander og andre konferansedeltagere. Det er lenge siden hun som blodfersk stortingskandidat lå innelåst på do og spydde i ren angst foran sin aller første direktesendte TV-debatt. Om miljø! Mot sluggere som Erik Solheim og Thorbjørn Berntsen. Programlederen fikk lokket henne ut ved å love at de andre debattantene skulle være snille.

–De tok meg knallhardt. Men jeg fikk da bitt fra meg litt jeg også, minnes hun, og ler godt når hun ser seg selv i gamle debatter. Ikke mindre festlig er det å bli gjort narr av i «Hallo i uken» eller «Nytt på Nytt».

–Det er morsomt å bli parodiert, retten og sletten! Jeg ler kanskje litt bedre av andre. Men jeg ler godt av meg selv også.

Siste stikk.

Samtalen mellom Siv og Erna foran Sørlandets næringsliv blir neppe en gjenganger i satireprogrammene. Så samstemte var de to at møteleder Dag Ingvar Jacobsen til slutt oppsummerte: –Hvorfor i all verden utgjør ikke dere et regjeringsalternativ?

–Det får du nesten spørre henne om, nikker Jensen, og Solberg repliserer: –Der er vi ikke i dag. Men vi har ikke lukket noen dører. Dessuten må jo et flertall i folket ønske en regjering.

–Lars Sponheim har klart å lure seg inn i regjering to ganger uten at noen har ønska’n dit! Jensen får siste ordet.

På flyet hjem øyner formannen utsikten til noe så sjeldent som selvlaget middag hjemme på Nordstrand. –Men det som måtte finnes i kjøleskapet, går nok av seg selv, sukker hun.

–Nå som dere har spilt innvandrerkortet, hva skal dere egentlig kjøre på frem til valget?

Siv Jensen smiler triumferende.

–Haha. Vi har ikke spilt noe kort, vi har snakket om politikken vår. Og vi har mye mer på lager. Tro du meg. Mye mer!