–Dette har vært en dyr ettermiddag for en tidligere statssekretær i Finansdepartementet. Vi trenger en pause.

Harald Solberg, ordstyreren under KrF-landsmøtet i Kristiansand, måtte ha luft. Etter forslag fra ungdommene i partiet hadde landsmøtet nettopp gått inn for å øke bistanden til fattige land til 1,4 prosent av bruttonasjonalinntekten. Det kom på toppen av et vell av andre rause vedtak som alle var beregnet til mellom 40 og 50 milliarder kroner. Programkomiteen ville nøye seg med 1,3 prosent til bistand. Påplussingen med det ene desimalet ville beløpe seg til opptil flere milliarder kroner, skjønte noen som var flinke med tall.

–Dette betyr bare at det er vi i stortingsgruppen som må foreta prioriteringene, sukket den finanspolitiske talsmannen Hans Olav Syversen på plenen utenfor landsmøtesalen.

Ingen festbrems.

Da Frps landsmøteutsendinger forlot landsmøtesalen på Gardermoen forrige helg, ble punktum satt for vårens landsmøtesesong. Disse møtene er ikke laget for å balansere statsbudsjetter. På landsmøtene skal man «blankpusse partiets profil». På landsmøtene skal partienes egentlige ønsker stilles ut. Hva summen av vedtakene vil koste, er det ikke alltid finregnet på. Og som regel blir partiprogrammene enda dyrere enn planlagt etter at delegatene har talt varmt om «sin sektor» i løpet av landsmøtene.

–På minst et par av landsmøtene denne våren har det vært delegater som har sitert Olof Palmes slående mantra, «politikk er å ville». Men Finansdepartementet ville nok heller ha sagt at «politikk er å velge», å bestemme hva man skal prioritere med begrensede midler, sier statsviterstipendiat Anders Ravik Jupskås ved Universitetet i Oslo. Han har avlagt forskningsbesøk ved samtlige syv landsmøter denne våren, og opplevd hvor mye lettere det er å foreslå «grep», «løft», «styrking» og «innsats» enn måtehold, kutt og nedprioritering.

–Det er vanskelig å gå på talerstolen og si at akkurat dette synes jeg ikke vi skal prioritere. Det er nesten ingen som ønsker å være en festbrems, særlig ikke der hvor mediene og TV-kameraene er tilstede hele tiden, sier Ravik Jupskås.

Viste tenner.

Denne våren er en gammel sannhet gjort stas på av fotfolket i flere partier: Tennene er en del av kroppen. Mange har ment det i årevis, uavhengig av politisk ståsted. Men derfra til å love gratis tannbehandling, er det mange milliarder.

–Vi har en rekke andre områder som skal løftes i neste stortingsperiode. Å gjøre det offentlige ansvarlig for tannhelsen for alle, vil koste minst 10 milliarder kroner i året, advarte nestleder og programkomiteleder Helga Pedersen på Aps landsmøte. Likevel gikk partiet langt i å love at staten skal betale folks tannlegeregninger.

Tok lisensen.

Høyres landsmøte gikk inn for å fjerne NRK-lisensen og legge finansieringen over på statsbudsjettet, en post til 3,7 milliarder. Vedtaket kom overraskende og med knapp margin, i strid med programkomiteens anbefaling. I Ålesund slo Senterpartiet til med et skattefradrag for enslige, klart i strid med sentralstyrets ønske. Men ingen i partiledelsen gjorde som den tidligere finansministeren Gudmund Restad på Sp-landsmøtet på Hamar i 1993. Idet hele Sp-programmet var ferdigbehandlet, kom han med følgende utblåsning fra talerstolen:

–Vi har nettopp vedtatt et program som viser at vi er et velviljens parti, men kanskje ikke helt ut økonomisk forsvarlige. Jeg frykter at vi i enda sterkere grad vil få merkelappen «utgiftsparti» på oss.

Det provoserte landsmøtet så sterkt at Restad etter en times tid klatret opp på talerstolen igjen og ba om syndsforlatelse.

–Jeg er blitt misforstått etter at jeg falt for fristelsen til å komme med et lite hjertesukk. Jeg burde kanskje ikke ha gjort det, sa den daværende finanspolitiske talsmannen og forsikret at «Sp selvfølgelig skal finne måter å gjennomføre programmet på.»

Frps politikk er også krevende å gjennomføre. Partiet lover skatte- og avgiftslettelser som gir mindre inntekter til staten og samtidig en rekke påplusninger til eldre, veibygging og mye mer.

–Men samtidig ser det også ut til at Frp er de eneste som eksplisitt forteller at de skal kutte i støtten til bestemte grupper. Det gjelder landbruksstøtten og bistand. Litt kynisk kan vi kanskje si at førstnevnte gruppe blir stadig mindre og at sistnevnte gruppe mangler stemmerett i Norge. Det er med andre ikke «viktige» velgergrupper, sier forskeren Anders Ravik Jupskås.

Han tilføyer at de fleste partier har sine bremseklosser. I Ap gjorde Geir Axelsen, statssekretær i Finansdepartementet, noen kostnadsoverslag som skulle gjøre det lettere for landsmøtedelegatene å prioritere. I Høyre gikk nestlederen Jan Tore Sanner på talerstolen og advarte mot å gjøre partiet til et overbudsparti. Landsmøtet lyttet. Forslaget om å fjerne dokumentavgiften ble nedstemt. Trinn en i toppskatten ble heller ikke fjernet.

Med et jafs hadde partiet spart 20 milliarder kroner.