• Siv Jensen og Per Sandberg forsvarer populismen hvis de blir spurt. Her fra Frps landsmøte i mai.

    FOTO: SARA JOHANNESSEN/SCANPIX

Hedersordet som ble skjellsord

Folk fra Venstre, Sp, KrF og SF kalte seg med stolthet populister. Men det var før «populist» og «populisme» ble politikkens kjæreste skjellsord.

Er du lut lei av lettvintheter, prinsippløshet, enkle løsninger, publikumsfrieri, værhanepolitikk, stemmefiske og vending av kapper etter vinden? Da vet du hvilke ord du helst skal gripe til: Populist! Populisme!

Eller, som Venstre-leder Lars Sponheim sa til Høyre-landsmøtet som åpnet døren for regjeringssamarbeid med Frp: Snikpopulisme!

–Det blir stadig vanligere å si «populist» for å avvæpne en motstander, i stedet for å komme med motargumentene, sier statsviteren og populismeforskeren Anders Ravik Jupskås ved Universitetet i Oslo.

Han synes at folk flest skulle tenke seg om før de rakker ned på populismen. Ordet er avledet av det latinske populus, folk. Populisme kan være en helt naturlig ting, en opposisjon mot dominerende og faststivnede eliter.

–At makten skal tilhøre folket, er ikke noe dårlig demokratisk prinsipp, bemerker Jupskås.

Noe positivt.

Han kan ikke tidfeste når populist ble et skjellsord i norsk debatt. Det kan heller ikke Audgunn Oltedal, SV-medlem, forhenværende Ny Tid-redaktør medforfatter av den ferske debattboken Venstrepopulisme – utfordringer for rødgrønn politikk. Men hun husker godt at populisme var et fint og positivt ord da hun var med på å stifte organisasjonen «Populistiske arbeidsgrupper» ved Universitetet i Bergen ved inngangen til 1970-årene. Studenter med bånd til Venstre, Sp, KrF og Sosialistisk Folkeparti sluttet seg til. I bakgrunnen spøkte det europeiske fellesmarkedet, EEC.

–Folk begynte å jobbe på tvers av gamle skillelinjer. Vi var opptatt av miljø, ressursvern, rettferdig fordeling. Men vi var også opptatt av politikkens form, at initiativene måtte komme fra lokalsamfunnene, fra grasrota, sier Oltedal.

Hun synes at SV har endt opp som et svært tradisjonelt parti, uten merkbar påvirkning fra venstrepopulistene.

–Det er tankevekkende at det nå er Frp om legger den største vekten på lokalt engasjement og organisering. De etablerte partiene er kanskje blitt for opptatt av det som skjer på toppen, av det som skjer i mediene. Man må ut og treffe folk, sier Oltedal.

På vegne av folket.

Det finnes mange typer populisme: Venstrepopulisme, sentrumspopulisme, høyrepopulisme. Men alle populister har noen fellestrekk, påpeker samfunnsforskere:

«De hevder å snakke på vegne av et enhetlig folk mot en truende, dominerende elite», skriver Ravik Jupskås.

«Antielitismen, tendensen til å stole mer på grasrota enn på elitene», er fellesgods for alle populister, melder professor Ottar Brox. Han innførte selv begrepet «populisme» i norsk politikk, som positivt motstykke til teknokrati og Oslo-velde i boken «Hva skjer i Nord-Norge» fra 1966.

Knut Haavik, gründeren av det folkelige bladet Se og Hør, tok populismen kraftig i forsvar i et intervju med Aftenposten i februar 2007.

«Jeg er en enkel mann fra Vikersund som hater restauranter som serverer gulrøtter i krøss. Men jeg er representant for grasrota. Kall oss gjerne populister. Det synes jeg er et hedersord,» sa Haavik.

Ikke én bås.

Tre måneder senere var det Frp-leder Siv Jensen som forsvarte seg mot hakkingen fra elitene:

–Hvis populisme er å forsøke å løse folks hverdagsproblemer så er jeg stolt av å lede et populistisk parti, sa Jensen i en 1. mai-tale i Drammen.

Eventuelle fellestrekk til tross: 1970-tallets rødgrønne grasrotpopulister vil ikke settes i bås med høyrepopulister.

–Lar du en venstrepopulist diskutere med en høyrepopulist, har de mye å diskutere, sier Audgunn Oltedal.

Folk flest er ikke enige med hverandre, rett og slett.

Les også:

Klikk + og bli varslet ved nye artikler

Les også

Siste fra Politikk

Siste saker om politiske partier

Flere bilder

EEC-motstandere kalte seg gladelig populister ved inngangen til 1970-årene. FOTO: SCANPIX