• Bekkemellems selvbiografi

    Faren tok livet av en kjæreste med et vådeskudd. Han ble alkoholiker. Og selv prøvde Karita å ta sitt eget liv.

    VIDEO:

- Fraværende, feig og pinglete

Eks-statsråd skriver bok om regjeringsavgang, eget selvmordsforsøk og en alkoholisert far som tok til flasken etter å ha skutt og drept kjæresten med et vådeskudd. Trond Giske skal ha prøvd seg på et komplott for å bli nestleder i Ap. Ærlighet varer lengst, mener Karita Bekkemellem.

Så kom den endelig, Karita Bekkemellems selvbiografi «Mitt røde hjerte» som blir utgitt på Aschehoug Forlag denne uken. Dette er boken som sentrale Arbeiderpartifolk helst ville ha utgitt etter stortingsvalget fordi de trodde innholdet kunne skade partiet i valgkampen.

Noe av den største interessen har vært knyttet til omstendighetene rundt utskiftingen av Bekkemellem i noen vanskelige oktoberdager i 2007 da hun skulle etterfølges av Manuela Ramin–Osmundsen.

I boken skriver Bekkemellem blant annet at statsministeren ikke opptrådte ryddig og medmenneskelig i de vanskelige dagene fra hun fikk meldingen om at hun måtte ut og til hun fikk avskjed i statsråd.

Jeg vil ikke delta i noen debatt om interne prosesser i Ap eller regjeringen, men har lyst til å si at Karita har gitt mye til norsk politikk og jeg ønsker henne alt godt. Jens Stolteberg via sin pressetalsmann.

– Jens Stoltenberg kan i krisesituasjoner oppleves som en fraværende leder, lite tilstedeværende og dermed feig. Mange ganger setter han i gang prosesser for å kjøpe seg tid og dermed slippe å ta standpunkt... Jeg har mye å takke Jens for, men han er ikke alltid imponerende god til å håndtere mennesker i kritiske situasjoner, skriver hun i boken.

Kjernen i kritikken er måten Bekkemellem hevder Stoltenberg opptrådte på da Bekkemellem intetanende ble kastet som statsråd.

Bekkemellem har notert innholdet i SMS’er og telefonsamtaler. Og i en av samtalene med statsministeren i sluttfasen av hennes tid som statsråd, skjer følgende ordveksling, etter at hun har ringt Jens:

Bekkemellem:– Dette er jo helt uholdbart, Jens. Jeg har ikke hørt fra deg hele uka, men ut fra det du sa på mandag, går jeg ut fra at jeg skulle gå av i dag?

Stoltenberg: – Ja, jeg skulle altså ha ringt deg, men det har vært noen uforutsette ting. Det har ikke gått helt som planlagt. Det er ikke riktig klart ennå. Det går noen dager til, sannsynligvis en uke.

Bekkemellem: – Hva? Er du klar over hvordan dette er for meg? Jeg har krevende oppgaver å utføre, jeg har media hengende over meg hele tiden, og jeg svever helt i det uvisse! Jeg synes du behandler meg elendig!

Stoltenberg: – Ja, jeg skjønner det, Karita. Beklager dette. Jeg skulle ha ringt deg. Jeg skjønner at dette må oppleves som veldig tøft. Jeg skal love å ta meg sammen, og jeg skal informere deg så fort jeg vet noe mer. Jeg skal ta meg sammen...

Da avgangen endelig skal skje en uke etter, har Stoltenberg fortsatt ikke ringt. I stedet får hun en gul meldingslapp.

Det endelige dødsstøtet kommer fra statssekretær Karl Eirik Schjøtt–Pedersen.

«Han (Jens) bruker sitt sendebud. Jeg synes det er latterlig, det er feigt og pinglete.»

Han bruker sitt sendebud. Jeg synes det er latterlig, det er feigt og pinglete.

«Jeg har vært så lojal at jeg kunne gitt høyrehånden mi. Og så er han (Jens) ikke engang mann nok til å ringe meg og fortelle hvordan ting går, ikke en aldri så liten prat.»

Spent

Noen få timer før boklansering sitter Aftenposten med en relativt avslappet Karita Bekkemellem. Hun er selvsagt svært spent på hvordan boken vil bli mottatt.

– Er du bitter over det som skjedde?

– Overhodet ikke. Det ble et vendepunkt for meg til noe enda bedre. Til en personlig suksess.

– Det ble sagt i krokene at du hadde tryglet om å få fortsette?

– Ja, og det opplevde jeg som helt absurd. Det var ikke tilfelle.

– Ser du på Stoltenberg som en konfliktsky person?

– Ja, og han sa da også til meg at dette var vanskelig for ham. Men lærdommen fra dette må jo være å tørre å være litt nær. Det handler om å gi beskjeder direkte, ikke via stedfortredere. Jens så nok alt dette, men jeg er overrasket over at han ikke valgte å agere annerledes. Man kan kanskje skrive det på kontoen for dårlig tid, sier hun.

Ukultur

Bekkemellem skriver også mye om det hun oppfatter som ren ukultur i Ap. At man holdt nye nede. Baksnakket. Frøs ut. Hengte henne ut som dumme Kjole–Karita. Da hun ble kastet som statsråd følte hun også det var så som så med solidariteten de hadde stått og sunget om på partimøtene:

«Hvor er kameratene nå? Solidaritet? Ja, den skulle jeg likt å se.»

– Må man ha elefanthud for å være på toppen i Arbeiderpartiet?

– Nei, det synes jeg ikke. Men man må ha en ballast med. Og jeg husker en gang at Martin Kolberg (tidligere partisekretær) sa av vi skulle være ombudsmenn og ombudskvinner for folk flest. Og det har jeg prøvd på.

Giskekupp

Ifølge Karita Bekkemellom la Trond Giske planer foran landsmøtet i 2002 for på sikt å kunne seile opp som ny partileder i Ap – gjennom et teknisk samarbeide med Bekkemellem – som da ledet Kvinnebevegelsen i Ap.

Det var snakk om å fronte et forslag om å utvide Aps toppledelse fra tre til fem slik at Kvinnebevegelsens leder automatisk skulle være med i partitoppen. Det skulle da angivelig gi Giske selv en sjanse til å bli nestleder i første omgang, ettersom mannskvoten allerede var oppbrukt av Jens Stoltenberg og Martin Kolberg.

Samtalen fant sted på Giskes kontor. Men Bekkemellem sa nei. Det ble aldri noe av den planen.

– Hvorfor sa du nei?

– Jeg valgte å stå på det jeg mener er riktig. Det handlet om min integritet, sier hun til Aftenposten.

«Trond Giske og kretsen rundt ham har alltid vært mer opptatt av nettverk og posisjoner enn ideologi» skriver hun i boken.

Trond Giske og kretsen rundt ham har alltid vært mer opptatt av nettverk og posisjoner enn ideologi

Sterkt om problemer

Boken inneholder også sterk kost om et svært trøblete privat– og familieliv. Det er allerede kjent at Karita Bekkemellem led av spiseforstyrrelser og at faren hadde store alkoholproblemer.

Under raserianfall og fyll måtte familien flykte ut av leiligheten i tynne klær.

Men det er helt nytt at Bekkemellem nå oppgir det som kanskje er hovedårsaken til alkoholtragedien som kom til å prege den lille familien på en fryktelig måte.

«Livet hans ble brått endret en skjebnesvanger dag i 1962. Han var sammen med ei jente fra en annen bygd i dalen og sammen med et annet par gikk de til skogs for å skyte med hagle.

Om de var på jakt eller om han tilfeldigvis hadde med hagla, vet jeg ikke.

Men på turen i skogen snublet pappa, haglskuddet gikk av og traff jenta som gitt rett foran ham på stien. Jenta døde av vådeskuddet».

Faren ble bøtelagt for hendelsen, men kunne aldri tilgi seg selv for dette. Og den dårlige samvittigheten prøvde han å døyve med alkohol.

– Dette har jeg levd med fra ung alder. Og det ga meg nok en forståelse for livet som jeg vel ikke hadde hatt uten kunnskapen om det vonde som kan skje.

Selv fikk Bekkemellem så store personlige problemer etter at hun kom inn i politikken at hun i 1992 prøvde å ta sitt eget liv med en overdose av piller, men hun overlevde fordi hun ble oppdaget og ble pumpet på sykehus.

«Det at jeg var så nær ved å ta mitt eget liv, har gitt meg mange tanker om hvor skjør tilværelsen vår faktisk er. Hvor lite som skal til for å gjøre en forskjell i noen avgjørende øyeblikk. De som tar sitt eget liv, etterlater en stor byrde til dem som er igjen, men opplevelsen av å kunne påføre andre sorg forsvinner i ønsket om fred, den store freden - fred fra alt og alle.», skriver Bekkemellem i boken.

– Det kunne ha gått galt for deg?

– Ja. Det er vanskelig å snakke om det. Det er et tabubelagt område. Og jeg vil ikke si noe mer om det enn jeg skriver i boken. Man mister masken, på et vis. Det handler om at mennesker av og til kan oppleve livets gnag som så vanskelig at man ikke ser noen utvei lenger.

Det handler om at mennesker av og til kan oppleve livets gnag som så vanskelig at man ikke ser noen utvei lenger

– Hva lærte du av det?

– Vi må ikke som mennesker presse oss selv så hardt at vi ikke klarer å leve. Vi må lære å bli glad i oss selv.

Tause om kritikken

Statsminister og Ap-leder Jens Stoltenberg svarer på følgende måte på kritikken fra Bekkemellem : Stoltenberg: - Jeg kommer til å lese boken

Trond Giske ønsker ikke å kommentere innholdet i "Mitt røde hjerte".

Les også:

Les også

Siste saker om politiske partier

Flere bilder

Karita Bekkemellem kommer med skarp kritikk av statsminister Jens Stoltenberg i selvbiografien «Mitt røde hjerte». FOTO: CARL MARTIN NORDBY