• Den drastiske satsingen på straff har vært et brutalt og tragisk feilgrep i forhold til formålet: å bekjempe narkotikaproblemet, mener tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund (70).

    FOTO: OLAV OLSEN

Vil avkriminalisere narkotika

Flere fagmiljøer tar nå til orde for avkriminalisering. De mener det er misbruk av strafferetten, og vil ta i bruk andre metoder mot narkotikaen.

Les også

  • Kommentar:

– Det har vært rystende å erkjenne hva jeg egentlig har vært med på, og jeg kan ikke - i motsetning til dem som først nå innser narkokrigens svære og nytteløse omkostninger - unnskylde meg med at jeg ikke kunne vite bedre, sa tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund i et foredrag han nylig holdt om bruken av straff i narkotikabekjempelsen.

Lund, som har vært høyesterettsdommer i 19 år, begrunner overfor Aftenposten sin erkjennelse med at den store satsingen på straff ikke har gitt resultater.

– Den drastiske satsingen på straff, på tvers av vår tradisjonelt milde strafferettstradisjon, har vært et brutalt og tragisk feilgrep i forhold til formålet: å bekjempe narkotikaproblemet, sier han.

  • I 1980 ble det anmeldt 2000 narkotikalovbrudd, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). I 2009 var tallet 40.000.
  • I 1991 sto narkotikalovbrudd bak 21 prosent av det totale antall straffereaksjoner. I 2008 var andelen 42 prosent.
  • Rundt en tredjedel av de innsatte i fengslene sitter der for narkotikaforbrytelser. De fleste av dem for befatning med mindre mengder narkotika.

Ifølge Lund har satsingen på straff hatt svært negative konsekvenser. Den har medført enorme kontrollutgifter som har gått på bekostning av sosial- og helsepolitiske tiltak til forebygging og behandling, og dessuten ført til omfattende vinningskriminalitet. Satsingen på straff har påvirket prisnivået og dermed lagt grunnlag for organisert kriminalitet, nasjonalt og internasjonalt, mener han.

– Det mest frastøtende ved strafferegimet er likevel den brutale behandlingen av dem som går inn og ut av fengslene, som lever i misbruksmiljøer og finansierer sitt liv, sitt misbruk, sin narkogjeld og sine bøter ved deltagelse i narkoomsetning og i omfattende vinningskriminalitet. Dette er nødvendiggjort av prisnivået på narkotika som er et produkt av politikken, sier Lund.

– Det er snakk om en politikk med dehumaniserende folkepsykologiske virkninger. Den politikkens mest rystende uttrykk er alle dem vi har latt forkomme som en driftsomkostning ved narkotikakrigen, sier han.

Rystende

Flere ganger har ulike miljøer tatt til orde for avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika. Flertallet i straffelovkommisjonens siste forslag i 2002 gikk inn for det og ville i stedet satse på sosial- og helsepolitiske tiltak. I tillegg gikk hele kommisjonen inn for store straffereduksjoner.

– Forslagene falt for fullstendig døve ører hos politikerne, sier Lund.

Han mener at politikernes begrunnelse – at strafferegimet har hatt preventiv virkning og at forslagene vil føre til vesentlig større problemer – motsies av virkeligheten.

– Norsk narkotikapolitikk er etter min mening en virkelighetsresistent misgjerning, sier han.

Tillitskrise

For til tross for signaler om strenge straffer og politiforfølgelse viser undersøkelser fra Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) at cannabis og marihuana stadig er utbredt. Det fører til avstand mellom myndighetenes og folks rettsoppfatning.

– Hvis vi bruker det tyngste apparatet vi har, politi, domstol og fengsel, på handlinger som likevel begås i stor utstrekning, kan det resultere i tillitskrise mellom myndigheter og befolkningen, sier Hedda Giertsen, professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.

Hun er bekymret for konsekvensene av å bruke økt straff i narkotikabekjempelsen.

– Jeg deler Johs Andenæs syn når han sa at i historiens lys vil dette bli sett som vår tids største feilinvestering i straff, sier Giertsen.

Hun viser til at strafferettens prinsipp om at de strengeste straffereaksjonene bør forbeholdes de største truslene.

– Og da må vi spørre oss om det virkelig er narkotika som er den største trusselen i samfunnet vårt i dag. Og om det er fornuftig å bruke en stor del av kapasiteten til kontrollapparatet for å bekjempe dette, sier hun.

Moralsk panikk

Hedda Giertsen mener den moralske panikken for narkotika som spredte seg på 70-tallet, fortsatt er til stede blant norske politikere.

– Mange frykter en politisk død hvis de tar til orde for avkriminalisering. Det oppfattes som synonymt med å være for narkotika og si at man ikke synes det gjør noe om barna dine skal begynne med narkotika. De aller fleste er enige om at rusmidler bør begrenses så langt som mulig, men uenige om fremgangsmåter og hva som bør være ulovlig og regulert.

Men Giertsen mener at det vil skje store endringer i norsk narkotikapolitikk.

– Synet på narkotika vil endre seg, og det kan skje ganske plutselig. En ny generasjon har et annet syn på cannabisbruk og er ikke så moralsk ensidig fordømmende mot narkomane som vi var tidligere.

Hun mener det uansett er viktig å informere om farene ved bruk av rusmidler.

– Vi må si: Ja, rusmidler er farlige, men vi må håndtere det på en annen måte enn i dag. Det er ikke de dårligst stilte som skal bære omkostningene av den strenge kontrollpolitikken. Å kriminalisere alle sider ved narkotikahandlinger betyr å omgjøre et sosialt problem til et kontrollproblem og overlate det til politi og fengsel, sier Giertsen.

– Nest beste løsning

– Vellykket med forbud

– Ingen får det bedre

Les også:

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste saker om politiske partier

Tre andre veier

Forbud og kriminalisering: Bruk, besittelse, import og omsetning av bestemte stoffer blir ulovlig. Avkriminalisering: Straffeforfølgelsen reduseres eller fjernes på ett eller flere forhold. Legalisering: Et legalt marked etableres, gjerne underlagt reguleringer.

Flere bilder

FOTO: Svein Eide