Mange års nitid arbeide med kolonispørsmål og hele den norske sørpolitikken har ført samfunnsforskeren Terje Tvedt frem til boken, som inngår i Maktutredningen. Den bør bli stående som merkesten og målestokk i all fremtidig norsk debatt om utviklingshjelpen, og hvis debatten uteblir - slik det ofte skjer - så leverer Tvedt også forklaringen på det. Han klarer å gi oss "det store bildet" av Norges u-hjelp og hva den har betydd - ikke for utviklingslandene, men for oss selv. Tvedt gir et riss av dimensjonene: I 2003 er rundt 1000 personer i statsforvaltningen, flere tusen ansatte i nesten 150 frivillige organisasjoner og deres partnere, hundrevis av informasjonsarbeidere og over 1000 forskere knyttet til det sørpolitiske prosjektet. I løpet av de siste tiårene er nesten 200 milliarder kroner blitt kanalisert av og gjennom det samme systemet. Årlig går nå 15 milliarder kroner - med voksende kurve - til "sør", derav ca. 3 milliarder statskroner til frivillige organisasjoner, som i 100 land arbeider med 10 000 prosjekter. Hans budskap er kritisk, for han sier at "et kulturhistorisk og etisk paradoks utfolder seg på og rammer inn det sørpolitiske området. Den intellektuelle redelighet ... undertrykkes i iveren etter å spre til resten av verden fruktene av den sørpolitiske elitens selverklærte bidrag til den globale politiske kulturen - det symbiotiske forholdet mellom forskning, organisasjon og stat: Den norske modellen."Han peker på problemet med å "unngå å bli overmannet av dette systemets posisjon og makt og dets aura av moralsk-ideologisk uangripelighet". Det er ingen lettlest bok. Den er full av samfunnsforskernes tunge språk, av nyord og definisjoner i ulike retninger. Han tar også feil når boken gir inntrykk av at knapt noen tidligere har reist kritiske spørsmål, når blant andre også denne avisen nokså konsekvent har advart mot å la fredsarbeid og den "humanitære stormakten Norge" komme i veien for andre norske interesser i verden. Men ingen har tilnærmelsesvis dokumentert sin kritikk så overbevisende som Tvedt. Han peker på mange forhold: Stortinget beskjedne rolle. Her fikk han støtte fra Raymond Johansen - nå generalsekretær i Flyktningerådet og tidligere statssekretær i UD - som på et seminar for få dager siden sa rett ut at "Stortinget har ikke giddet å debattere dette". Tvedt taler om "strategiske kommunikasjonsregimer" som med sine "store finansielle ressurser, tallrike personell og sterke legitimitet, har filtrert verden for nordmenn". Han påviser at nesten en milliard kroner -- en milliard! - er brukt til statsfinansiert informasjon om sørpolitikken i det norske samfunn.Politikken bygger opp sin egen støtte hos velgerne, med velgernes egne penger. Ingen organisasjoner i det norske samfunn synes å stå utenfor. Mediene er engasjert i omfavnelsen av "Godhetsregimet", har målbåret sørpolitikkens offentlige mobiliseringsstrategi, har bekreftet de dominerende nord-sør-begreper, og har bare på en ytterst begrenset måte utøvet en kontrollerende rolle. Her er nøytralitet ikke etterspurt, men engasjement. Da uhjelpen startet i 1963 var syv frivillige organisasjoner trukket inn og fikk 3 millioner kroner til sine prosjekter. Nå går 3 milliarder (mer enn hele Miljøverndepartementets budsjett) til disse organisasjonene, hvert år. De som tar mest - tilsammen 70 prosent - er Røde Kors, Flyktningerådet, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna.De måtte sørge for halvparten av pengene selv i 1963, slik det fremdeles er i USA, men nå får de dekket 90 prosent av staten - og ofte 100 prosent, pluss utgifter til administrasjon. Frivillighet er blitt en illusjon; organisasjonene er på vei til å bli en forlengelse av statsadministrasjonen. Store deler av forskerverdenen drives med uhjelpsmidler, med emner og forskerkarrierer som bindes opp til de dominerende mål for "godhetsregimet". Vi har fått en "kamelontilværelse" for forskere, og en ny kategori: Forskerdiplomater, skriver Tvedt. Kriteriene for regnskap er løsere - med stadig nye løfter fra NORAD og UD om at nå skal det ordnes opp. Selv arkivsystemene taler om et "ubyråkratisk byråkrati", med personlige arkiver som føler folk på vei inn og ut, uten langsiktige mål. Vi ser en Gulliver som med rause oljemilliarder har erobret en viktig sektor av samfunnet - og rettet dets interesse mot sør. Det sivile samfunn, også gamle "motkulturer", undergraves med hjelp av statens penger, på samme måte som de samme pengene har vært med på å sikre staten en større og ikke en mindre rolle i næringslivet.Dette går på tvers av trender i andre land. Samtidig ser vi det Tvedt kaller en "elitesirkulasjon" mellom stat, forskning og organisasjoner. Næringslivet forfølges med rette hardt når noen driver økonomisk "innsidehandel", men er ikke faren også stor for "politisk innsidehandel" på den brede samstemmighets grunn i sørpolitikkens store sektor?