AIDS-døden herjer, barn sulter, Sudan-freden henger i en tynn tråd. Og alt folk vil vite om henne, er hvorfor hun fortsatt er single. Er det rart at FN-kandidat Hilde Frafjord Johnson kan bli litt varm i toppen?
Det er formiddag, og det er Roma som ringer. Duvende i regjeringslimousinen på vei oppover E6 og Gardermoen, kald vintersol reflektert i grå skinnseter, blir vi avbrutt. Hilde Frafjord Johnson (41), utviklingsminister og en kjernekraft i fredsprosessen i Sudan, fisker opp telefonen med vant mine, vifter sensur-advarende med pekefingeren mot Aftenpostens utsendte og leser dem teksten i den andre enden. Dette dreier seg om ultra-ømfintlige samtaler om å følge opp fredsavtalen fra januar og håndteringen av Darfur-situasjonen på en måte som kanskje kan stoppe myrderiene og sultedøden i dette så herjede afrikanske landet.
Redde freden.
For dem som har sett bildene av drepte barn og kvinner, noen mishandlet på det mest bestialske, ville det være utålelig med noen form for journalist-kynisme i retning av at nå skal nordmenn redde verden igjen. Men Kr.F.s utviklingsminister prøver i hvert fall på nettopp det. Ingen sitter så tett innpå partene som henne. Hun er på fornavn med John Garang, geriljalederen fra Sør-Sudan. Ofte sitter de og snakker sammen over en kopp te. Hun er budbringer fra John til Ali og fra Ali til John. Ali Osman Taha er leder for det omstridte regimet i Khartoum og Garangs gamle erkefiende. Ali er muslim, John er kristen. I løpet av en lang dag hvor Aftenposten følger henne tett på reise til Bergen, en reise som ender med høye hæler i snøfonnene på Bryggen, har hun flere samtaler med dem og om dem, innimellom alle andre gjøremål. Omkastene er brå. Lydene fra en myndig statsråd som kommer med meldinger i klartekst, siver ut gjennom sidedøren til VIP-rommet på Gardermoen. En nasjonalstat skal bygges ut av kaos og krig, rettssystemer skal på plass, koordinering av samarbeidet i den såkalte troikaen - USA, Storbritannia og Norge - er vitalt, og vi hører navnet til USAs utenriksminister, Condi Rice. Og vil hele Sudan sprekke i en sydlig og en nordlig del? Mye å holde styr på. Trenger hun kjole til middagen i kveld?
Mobilpause.
Først om bord i flyet kan hun slå av telefonen. - Det er min hvilestund. Jeg håper ikke det blir adgang til å bruke mobiltelefoner om bord på fly, sier hun og gliser. Hvordan kan noen holde dette tempoet? I julen var det ryggproblemer, og sist høst, midt oppe i Sudan-forhandlinger, var det to måneder med hangling og forkjølelse og bredspektret antibiotika for å knekke det. - Det er vel kroppen som sier fra om at det går litt for hardt for seg, sier Johnson, som satt oppe til kl. 24 kvelden i forveien for å finpusse foredraget hun skal holde på Sudan-symposiet på Christian Michelsens Institutt i Bergen, hvor vi nå er på vei. Langt nede under flykroppen lyser Hardangervidda hvitt i solglansen.Johnson kan være single opp-og-fremadstormende Kr.F.'er på vei inn i det internasjonale toppskiktet, men er ingen saktmodig gospel-budeie som finner seg i hva som helst. Tvert i mot. Det går en historie om henne i UD-systemet, en historie hun bekrefter. Regjeringen i et land som for en god tid tilbake ble rammet av en naturkatastrofe, fastholdt at det ville øke lønningene og pensjonene kraftig til statsansatte og middelklassen, mens det internasjonale samfunnet alene skulle sørge for all nødhjelp og oppbygging. Det fant hun seg ikke i og sa ifra til regjeringstopper, bistandsyterne og Det internasjonale pengefondet. - Da ble jeg sint. De skulle ikke gjøre noe, og det internasjonale samfunnet skulle gjøre alt. Null vilje, hadde de.
Johnsons Afrika.
Samtalen om bord på flyet flyter fra kampen mot AIDS, hvor Johnson har en liten religionskrig gående med katolikkene på kondomets vegne, og til Mosambik, der hun fikk juling av Riksrevisjonen for et par år siden. Norsk bistand til Mosambik ble slaktet. Ineffektiv og ikke dokumentert at den hjalp de fattige, var noen av hovedkonklusjonene. Hun mener at nu går alt så meget bedre, at det nå er "on track", som hun sier, med kampen mot barnedødelighet. At norsk hjelp nytter og at det ikke var så galt som det ble fremstilt. Vi havner nå i en lang prat om Afrika og hva som egentlig er galt med hennes hjertes kontinent.- Det er først nå de egentlig er blitt fri, avkoloniseringen ble avløst av stormaktskonflikt mellom USA og Sovjetunionen, og det tar tid å komme på bena igjen, er hennes forklaring på at det går så treigt. Dette brenner hun for. Var det ikke for landingen på Flesland, hadde hun sikkert snakket fortsatt.På vei ned trappene spør vi henne om det er irriterende at så mange er opptatt av hennes single-status. Jo, det er det, når så mye annet er så uendelig mye mer viktig, sier hun.Men hva kan man ikke være opptatt av? Bergen er rammet av snøkaos, måker skriker stumt over Vågen.
Raus avsløring.
På Sudan-symposiet i Bergen, etter en turbolunsj på styrten, skjønner vi hvorfor hun i festsanger i departementet blir kalt for "utringningsministeren". En sort genser med en firkantkuttet åpning gir et generøst bidrag av hud. Men det er jo selvsagt bare journalistvås å være opptatt av det mens hun holder et nærmest feilfritt foredrag på engelsk om fredsprosessen i Sudan hvor hun bare har én trykkfeil, på ordet "awry". Mye godord fra de andre Sudan-ekspertene som er til stede, selv om forkortelsene hagler. Her går det i JEM, SPLM, AMIS, UNMIS, DD&R, IGAD. Ingen tvil om at hun har oversikten. Hvorfor hun hopper over setningen i manuset om at mer enn halvparten av alle fredsforhandlinger feiler og at partene havner i krig igjen, har hun ingen forklaring på. - Jeg trodde jeg tok det med, sier hun etterpå.Og nå FN. Kanskje. Regjeringen har offisielt lansert utviklingsminister Johnson til stillingen som sjef for FNs utviklingsprogram, UNDP. Ingen tvil om at hun har gode nok kvalifikasjoner og erfaring fra felten. Hun kjenner også endel toppfolk rundt om i verden. - Jeg stiller meg til disposisjon, sier Johnson og sukker nesten uhørlig.- Legger du ikke inn et ønske om dette i aftenbønnen?- Nei, på ingen måte. Det viktigste er ikke at man vinner den kampen, men at FN får de beste lederne. De ulike landene må være lojale mot FN og ikke drive renkespill i kulissene, sier hun. Er det så noen utsikt til at hun når frem? Det vil hun ikke spekulere over. Men det er jo allerede tunge norske navn i FN-systemet. Jan Egeland og Terje Rød-Larsen er to av dem. Og det er enda flere. Skal FN omdøpes til NAS? Norsk Alt Sammen? Vel er den norske FN-kontingenten stor og alltid innbetalt til rett tid. Men dette er omstendigheter som knuger hennes kandidatur.
Trygg på seg selv.
- Hva er det som driver deg? Vi sitter i baren på SAS-hotellet på Bryggen. Utviklingsministeren nipper til chablis-glasset vi har budt henne på. Hun har kledd seg om til jubileumsmiddag, kraftig forsinket etter en ny runde med Sudan-telefoner. John (Garang, selvsagt) skulle ringe klokken fem. Det ble nok en lang prat.- Troen på at det nytter. Den er forankret i min egen tro.- Din selvtillit på en skala fra 1 til 10. 11?- Jeg liker ikke ordet selvtillit. Jeg vil heller si at jeg fra min mor har fått en trygghet på meg selv. Jeg har rett og slett vært heldig. Jeg har alltid sluppet å slite med et dårlig selvbilde eller angst for at jeg ikke strekker til. Jeg vet at mange andre rundt meg sliter med dette. Jeg er ydmyk i forhold til det.Akkurat det uttrykket, ydmyk, vil det nok være endel protester på i systemet under henne. Er det noe hun ikke blir oppfattet som, så er det ydmyk. I stedet blir hun skjelt ut av NORAD, direktoratet for utviklingssamarbeid, for å være udemokratisk og for å ha sveket løfter som ble gitt under den store omorganiseringen i fjor da mange av NORADs oppgaver ble overført til Utenriksdepartementet.- Ydmyk?- Jeg snakker først og fremst om meg selv som privatperson om akkurat det. I jobb er jeg sjef. Det er nok en annen rolle enn den man har i mer nære relasjoner.- Men her blir du møtt med sterk kritikk?- Det skulle bare mangle at det ikke ble noe som helst bråk i forbindelse med en så radikal endring som er gjort her. Jeg hadde faktisk ventet mer. Jeg har stor forståelse for den usikkerheten mange føler, og at de kan være uenige i endringene.Statsråden nekter fortsatt å se i øynene at Bergen har fått snøfall og stolprer seg bortover mot Håkonshallen og 75-årsjubileumsmiddag for Christian Michelsens Institutt på ekstremt høye hæler og med en eim av parfyme etter seg som lukter noe i retning av lær, krydder og trevirke. - Jeg er en mester i å løpe på høyhælte sko, sier hun, og graver hælspissene ned i issørpen.- Er det Boucheron du bruker?- Nei, Kenzo. En del menn spør meg om det for å få tips om hva de kal kjøpe til kona. Jeg elsker Kenzo. Det gikk rykter om at produksjonen av denne varianten av Kenzo skulle opphøre. Jeg foretok panikkhandel, og fikk fatt i det jeg kunne. Åtte-ni stykker kjøpte jeg og plantet dem pent i kjøleskapet for at de ikke skulle fordampe før jeg fikk brukt dem.
