Kong Haakon fryktet Arbeiderpartiet

Lørdag lanseres boken Æresordet, bind fem i Tor Bomann-Larsens verk om kong Haakon og dronning Maud. Den tar for seg perioden fra 1929 til krigens start i 1940. 1929 var året da kronprins Olav giftet seg med sin kusine, svenske prinsesse Märtha. Allerede da han var 18 år i 1921, hadde kronprinsen "fått øynene opp" for den to år eldre kusinen. Men særlig dronning Maud var skeptisk til alliansen.

Dronningen, som forøvrig selv var gift med sin fetter, hadde merket seg prinsessens dårlige helse med gjentagende sykdommer i ungdommen. Og flere av Mauds kusiner, blant andre tsarina Alexandra av Russland, hadde fått barn med blødersykdom og andre lidelser som kan skyldes inngifte, skriver Bomann-Larsen.

"Jeg vet at Dronningen var meget mot egteskapet av disse slegtskapsgrunner", konstaterte konens adjutant, ifølge Æresordet. Han forteller at det unge forelskede paret selv faktisk oppsøkte professor Otto Lous Mohr. Den anerkjente genetikeren frarådet imidlertid ikke ekteskap.

Ønsket republikk

Arbeiderpartiets harde front mot det nye monarkiet i Norge kan også ha vært en grunn til at kongeparet en stund tvilte på ekteskapet mellom kronprinsen og prinsessen. Partiet markerte gjentatte ganger sin motstand mot kongehuset. Statsminister Mowinckel, som måtte tre tilbake for Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold i 1935, hadde spådd at hvis det radikale Arbeiderpartiet skulle regjere, "er kongemakten forbi", skriver Bomann-Larsen og beskriver en konge som forberedte seg på å bli avsatt da Nygaardsvold kom til makten.

Martin Tranmæl varslet "systemskifte" før valget i 1933: "et nytt, et sosialistisk samfunn må bygges opp". Kong Haakon så alvoret i situasjonen, skriver Bomann-Larsen. "Tiderne jeg gaar i Møde til næste Aar, naar det nye Storting mødes er ikke lyse at se frem til," skrev kongen i et brev, "men jeg støter mig til Vor Herre ..., selv om det for os Mennesker seer meget mørkt ud".

Ville ikke hindre Ap i å regjere

Men selv om kongen fryktet at en ny regjering ville tvinge ham til å fratre, hadde han ingen forståelse for at de borgerlige partiene ikke ville trekke seg. Kongen innså risikoen, "men at hindre dem vil jo være at give dem Ret i at uden Revolution tillader ikke det bestaaende samfund Arbeiderne i at tage Ansvar og Ledelsen".

Det var Arbeiderpartiets mindretall og alliansen med Bondepartiet, som var mer velvillig til monarkiet, som sikret posisjonen til det fremdeles relativt ferske kongehuset. Og det var posisjonen som ansvarlig regjeringsparti som skulle få Nygaardsvold og Arbeiderpartiet til å skifte holdning, skriver Bomann-Larsen. Da prins Harald ble født i 1937 var stemningen snudd, og da dronning Maud døde i 1938, kunne statsminister Nygaardsvold melde at beskjeden om dronningens død hadde skapt folkesorg.

Kongen forkastet Bygdøy

Allerede da det unge kronprinsparet skulle gifte seg, var Arbeiderpartiet motstander av bryllupet, som partiet var motstander av monarkiet. Da kronprins Olav og kronprinsesse Märtha ønsket å bosette seg på Oscarshall på Bygdøy, var det den radikale Martin Tranmæl som motsatte seg dette, ifølge Bomann-Larsen.

"Fremtidens mål må være å utnytte de enestående muligheter Bygdøy byr på for storbyens arbeidsslitte mennesker", skrev Arbeiderbladet. Tranmæl og andre ønsket en gangvei for folk flest langs vannet på Bygdøy. Bolignøden i hovedstaden var dessuten stor. Etter at Stortinget hadde bevilget penger til ombygging av Oscarshall, og 106 arkitekter hadde laget utkast, ble planene forkastet. Arbeiderbladets agitasjon hadde skremt kongen.

Krevde penger for gaven

Det var altså Martin Tranmæl som indirekte var årsak til at dagens kronprinsbolig befinner seg på Skaugum i Asker. Den barnløse Fritz Wedel Jarlsberg donerte sin eiendom, taksert til 550 000, da parets boligproblemer ble kjent. Bomann-Larsen kommer imidlertid med interessante opplysninger. Baronens gave inneholdt nemlig heftelser. Wedel Jarlsberg troppet opp hos kong Haakon og forlangte 120 000 kroner, en opplysning han ikke mente hadde interesse for offentligheten.