Lang, lang kongerekke

Kongerekken har alltid vært en uregjerlig materie. Det finnes ikke noe endelig svar på hvem som rettelig hører hjemme i den kongelige kanon. Hvem var fullbåren hersker og hvem var bare en halvhjertet lofotjarl?Hvor gikk egentlig grensen mellom autorisert kongemakt og alminnelig landeveisrøveri? Norske konger lar seg ikke nummerere som amerikanske presidenter. Med en så udisiplinert forsamling kan det ikke finne sted noen markering av at, for eksempel, konge nummer 60 inntar Norges trone. Grovt kalkulert kan man likevel si at vi befinner oss der omkring, at det går 200 år på ti konger. Bakover i tid. Enda vanskeligere er det å beregne kongerekkens fremtid. Det er betegnende når Dagbladet nylig har presentert en meningsmåling som viser at det kongetro flertall er større enn på lenge; likevel er det bare et mindretall som kan se for seg at statsformen skal bestå utover neste generasjon. I realiteten taler vi her om et 50-årsperspektiv. Ikke for noen er det enkelt å spå over slike distanser, hverken om kongeriket eller kloden forøvrig. Viktigere enn hva politikere, statsvitere og mer enfoldige undersåtter måtte synes og mene, er det hvorvidt dynastiet selv har tro på sin fortsettelse. Et kongehus må pleie sin fortid og skjøtte sin samtid, men fremfor alt må det dyrke sin fremtid. 60 skjeggete monarker kan rasle i sine Olavsskrin, men ingen av dem kan garantere for tronens overlevelse. Bare kongsbarnet holder fremtidens scepter.Den skibårne. Selve urbarnet i norsk historie er Håkon Håkonsson - tronarvingen som tilsynelatende kom fra intet (i realiteten fra indre Østfold). Han ble født i urolige tider - av en frille, etter den angivelige farens, Håkon III's død. Ved juletider i 1205 begynte den utenomekteskapelige pretendent sin eventyrlige birkebeinerferd mot Norges trone. Hvordan snøen fokket seg om skiløperne og smeltet på løetaket der følget søkte ly, er blitt stående som skjebnebestemte værvarsler i norsk historie. Da kongsbarnet kom uskadd frem til Nidaros måtte selv den regjerende konge, Inge II Bårdsson, bøye seg for dets iboende fremtidsmakt. Det skibårne barnet skulle bli som en frelser for Norge. Kong Håkon IV hersket lenger enn noen før ham. Med provinsene Grønland og Island under kronen la kong Håkons regentskap grunnlaget for den seiglivede forestillingen om Norge som imperium.Storhetens undergang, sagarikets oppløsning, unionen med Danmark som fulgte noen få generasjoner senere, kan forklares med mye. Også med barnløshet. Kongsbarnas uteblivelse viklet landet inn i en kjede av fremmede tronfølgere som Erik av Pommern og Christoffer av Bayern. Navnene taler sitt eget språk om en vandrende krone på fremmede hoder. Den nasjonale kongerekke fikk mer og mer preg av et fjernt og mørklagt anegalleri. Kuppet på Vippetangen. Det er snart 100 år siden republikaneren Bjørnstjerne Bjørnson hilste den nye tids monarki velkommen som "en nyttig Overgangsform".Det moderne norske kongedømmet baserte seg ikke på noe ukrenkelig monarkisk prinsipp; det ga seg ikke ut for å være noe mer enn en pragmatisk løsning, en tidsbestemt innretning.Det store spørsmål knyttet til 1905, er derfor ikke hvorfor landet valgte kongedømme, men hvordan det kunne bli et valg av varig verdi.Det hadde lykkes i andre forsøk. Det selvstendige kongedømme av 1814 varte bare et halvt år - kortere enn ministeriet Stoltenberg. Utallige smukke damer strødde blomster da kong Christian Frederik holdt sitt inntog i Christiania for et regentskap som til forveksling skulle ligne et uforpliktende ungkarseventyr. Kong Haakon kom med et barn på armen. Det var en forutsetning i 1905 at kongeparet hadde en arving, slik det var klart for alle at dronningen var engelsk og at den nye kongen skulle bære et gammelt navn. Men ingen hadde kunnet forutse at kronprins Olav skulle bli scenens hovedperson fra det øyeblikk han ble båret i land under snøværet på Vippetangen. Symbolkraften i den lysende, lille skikkelsen kunne vanskelig sammenlignes med annet enn Håkon Håkonssons åpenbaring i Nidaros 700 år tidligere. Den politiske pokerspiller Christian Michelsen sto overfor en aktør som det heretter måtte gjøres regning med, og som ikke lot seg dirigere som en hvilken som helst konstitusjonell monark. Om han var aldri så liten; en gestalt som legem-liggjorde nasjonens fremtid kunne ingen maktpolitiker overse. Christian Michelsen like lite som Inge Bårdsson.Det nye kongedømmet hadde så langt vært et taktisk grep, en foranstaltning for å sikre den nyfødte statsdannelsen aksept i det rojale Europa. Selv folkeavstemningen var iverksatt under dette kortsiktige perspektiv. Først ved barnets tilsynekomst, kunne folket konstatere at kongedømmet var noe mer og noe annet enn en nyttig anakronisme og en tidsbestemt nødløsning. Det var kommet for å bli.Idet kronprins Olav fikk et flagg stukket i hånden og vinket ekstatisk til sitt fremtidige folk, brast forestillingen om republikken Norge. Et to år gammelt barn hadde kuppet Norges forfatning for fremtiden. Femte generasjon. Det politiske verdensbilde anno 1905 gikk i oppløsning bare tolv-tretten år senere. Men den norske kronprins i svev over Besserudtjernet overstrålte tsardømmets endelikt, Habsburgernes undergang og keiserens flukt fra Berlin. Den middelalderske statsform nådde sitt historiske høydepunkt i juni 1945, ved kongefamiliens hjemkomst til det sosialdemokratiske Norge. I den øredøvende jubel som omkranset Honnørbryggen gled folkets blikk fra Majestetens ranke holdning til pistolen i Kronprinsens belte, før det ble hengende ved plasterlappen på prins Haralds kne. Enda et kongsbarn var bragt helskinnet gjennom vinternettene. Fremtiden var sikret.Det er ingen gitt å telle kongerekken inn i det ukjente. Forfatningens horisont vil aldri strekke seg lenger enn til de levende generasjoner. Som statsvitenskapelig konstruksjon er monarkiet kanskje svakt, men som levende organisme er det sterkt. Det vil vise seg igjen, når femte generasjon av vårt moderne kongehus snart skal ta sitt første famlende skritt mot Norges trone.