• Kronprinsesse Victoria og Daniel Westling i samtale med Svenska Dagbladet om det forestående bryllupet.

    FOTO: DAN HANSSON/SVENSKA DAGBLADET

«Et privilegium å dele livet med en fantastisk person»

Først var de treningspartnere. Så ble de venner. Vennskapet vokste seg dypere og ble til forelskelse. 19. juni skal de bekrefte sin kjærlighet med ekteskap. I dette eksklusive intervjuet med Svenska Dagbladets Karin Thunberg forteller kronprinsesse Victoria og Daniel Westling om bryllupet og forholdet til foreldrene, samfunnet, pressen – og hverandre.

- Kjærlighet? Det er når noen andre er viktigere enn en selv, sier han.

- Nå stjal du det jeg tenkte å si. Men da kan jeg tilføye: Kjærlighet er når man vil tilbringe hvert minutt med noen, oppleve alt med denne personen. Etter bryllupet blir dette mulig på en helt annen måte for Daniel og meg. Vi får også fordelen å kunne representere Sverige sammen og omgås også i arbeidstiden, sier hun – mens han kvikt oppsummerer: –Akkurat, slite på hverandre 24 timer i døgnet...

Blå salong

Det er mindre enn en måned igjen til det som må betraktes som årets bryllup, og hovedpersonene har akkurat, lettere enn jeg trodde, oppsummert hva de ser på som kjærlighetens fundament. Eller i det minste noen av de viktigste hjørnestenene.

Rett før kom de inn i Den blå salongen i prins Bertils leilighet på Det kongelige slott der vårt møte er blitt forberedt med vannflasker og en skål røde epler. Hun kommer først, glad og smilende. Han kommer etter, noe avventende. Derfor tar vi reglene først. Helst, ber den blivende prins Daniel fotograf Dan Hansson om forståelse, ikke så mye fotografering under selve samtalen.

Ståhei

Intervjusituasjonen er uvant nok som den er, innrømmer han uten omsvøp. De skal vies foran TV-kameraer i Storkyrkan, fylt til siste ekstraplass. Midt i oppmerksomheten og all ståhei håper de inderlig at de skal kunne skape sin egen sfære. At mediene er bak dem og på sidene, men ikke rett foran.

Victoria: Vi må få ha et slags eget rom, Daniel og jeg. Noe som er bare vårt.

- Hvilken del av vielsen vil føles mest privat?

Daniel: Det er vel når vi står der fremme sammen og sier ja. Jeg kan tenke meg at en svært spesiell følelse melder seg da: Nå er vi ektemann og hustru.

FOTO: Scanpix

Victoria: Jeg er enig. Jeg kommer ikke til å si ja til TV eller forsamlingen. Mitt ja kommer til å være rettet bare til Daniel.

Daniel: Det håper jeg!

- Og nervøsiteten som rammer mange brudepar også i mindre sammenhenger, hvordan skal dere takle den?

Victoria: Ikke å glemme å puste er alltid lurt. Vi bør jo ikke besvime ved alteret. For min egen del får jeg trygghet gjennom å sette meg inn i planleggingen og organiseringen, hva som skal skje. Jo mer jeg føler at jeg har grep og kontroll, desto roligere er jeg.

Daniel: Jeg har siden nyttår gått gjennom et introduksjonsprogram der jeg har forsøkt å lære så mye som mulig om hoffet, treffe så mange dyktige medarbeidere og også eksterne eksperter som mulig – ja, hatt det så travelt at nervøsiteten bare har innfunnet seg i slike intervjusammenhenger som dette. Victoria er så rutinert og vant, for meg er det en større spenning, selv om vårt møte nå føles avslappet.

- Betyr det at Daniel Westling ikke kommer til å være nervøs den 19 juni?

Nei, det sa han virkelig ikke. Snarere: –Når det drar seg til, kommer jeg til å ha både sommerfugler i magen og skjelvende knær.

Tar på hverandre

Ti minutter er gått, i høyden elleve. Likevel føles det som om vi har havnet, i hvert fall nesten, hjemme i deres egen stue på Drottningholm. Latteren stiger opp mot maleriet av kronprinsesse Margareta, moren til Victorias farfar, som henger over sofaen.

Underet staves kjærlighet.

Man kan ha alle meninger i verden om det kongelige bryllupet den 19. juni, men ingen kan unngå å se at det blivende brudeparet lyser som et lite bål, sprakende, varmende. Dessuten tar de hele tiden på hverandre, klapper og dytter som forelskede par gjør. Takk og lov er det ingen forskjell i salonger med blå brokadevegger.

Gjestene

De gjenstående ukene frem til bryllupet er stressende. Akkurat nå holder man på å sortere og skrive lister over alle gjester som har takket ja. Kronprinsesse Victoria minner om at det, heldigvis, finnes mange kyndige personer med i planleggingen.

-Og gjestene, er det noen spesielle dere vil skal komme?

Victoria: Selvsagt er det visse slektninger og venner som betyr noe helt spesielt.

Hun setter punktum der. Jeg hadde ikke engang våget å håpe på noen navn.

- Kanskje er spørsmålet om hvorfor de har valgt å gjøre sitt bryllup til en statsbegivenhet lettere?

FOTO: Scanpix

Daniel: Vi har ikke valgt. Det er regjeringen som har bestemt at det skal være slik.

-Og om dere selv hadde fått velge?

Kronprinsessen bryter inn, understreker hvor mye de begge gleder seg over at bryllupet interesserer hele Sverige, om at så mange vil feire deres dag.

Victoria: Det føles umåtelig vakkert.

Vielsen kommer til å veve sammen tradisjoner og historiske symboler med som er nåtid, moderne – og personlig. Ifølge kronprinsessen kommer mye til å være ulikt fra hennes foreldres bryllup i 1976. Men likheter finnes også, fra små til store ting.

-...som en myrtkvist fra Sofiero bak i bryllupsdiademet?

Victoria: -ja, det er vel ikke umulig. Jeg er veldig for tradisjoner. Man kan si at blomstene i brudebuketten kommer til å bli valgt ut med stor omsorg, stor symbolikk.

Om noen Ockelbo-tradisjoner kommer til å bli lurt inn i seremonien, virker mer usikkert. Det kommer mest av at bygdas store sønn aldri har vært i bryllup i noen kirke på hjemstedet. Alle hans kamerater som har giftet seg, har gjort det etter at de har flyttet.

-Og ringene? Det ble ingen mannlig forlovelsesring den 24. februar i fjor. Kommer også Daniel til å få en ring nå?

Han nikker, blidt og bekreftende, mens Victoria presiserer: –Ja, hvis han er snill.

Kyss

Så kysser hun ham på kinnet som en besegling av dette løftet – akkurat i samme øyeblikk som fotografen har senket kameraet. Etter parets første berømte kyss en julinatt i 2002 på utestedet J i Nacka da en fotograf lyktes å fange dem gjennom et vindu, later hun til å ha blitt mer garvet. Etterpå skal vår fotograf Dan Hansson sukke over at ikke et eneste kyss kom med på bildene. Victoria valgte anledningene med omhu.

Hvor lenge?

Tiden er like vrien å få has på. Da paret forlovet seg i fjor, sammenlignet man med eventyret: Etter syv lange år fikk gutten sin prinsesse. Nå snakker man plutselig om bryllup etter ni år.

- Når begynner egentlig deres felles historie?

Daniel: Det er mer enn åtte år siden.

Victoria: Ja, du har kontroll på tellingen.

Daniel: Det er jeg som er petimeteret.

- Alle par pleier å ha en dato som er spesiell for dem?

Daniel: Ja, men det føles veldig privat å fortelle om. Vi lyktes jo i å treffes i lang tid uten at noen utenforstående kjente til det.

Victoria: Men det begynner vel å nærme seg ni år.

Deres felles historie begynte da kronprinsessen trente på Master Training, Daniel Westlings senter i Stockholm sentrum. Men det sa ikke bare klikk. Det handlet snarere om – i hvert fall først – mer om kondisjon enn lidenskap. Pluss et vennskap som ble dypere. Hvordan den følelsesmessige forandringen skjedde rent konkret, har de vanskelig for å uttrykke.

Daniel: Jeg vet ikke om man kan sette fingeren på når vennskap blir til kjærlighet. Men når man oppdager flere og flere sider hos hverandre, når man lærer hverandre å kjenne på et dypere plan, når man plutselig føler: Oj, hva er det som skjer?

Kronprinsesse Victoria og Daniel Westling feiret kronprinsessens 32-årsdag på Solliden slott på Öland. FOTO: PAUL MADEJ/SCANPIX

FOTO: Paul Madej

Raskt kaster han et blikk på sin vordende hustru, undrer om det ikke var slik for dem og hun kan bare nikke, bekrefte.

Victoria: Jeg er enig.

-Var det også noe bekymringsfullt med overgangen?

Victoria: Definitivt. Det var jo ikke planlagt. Og vi tenkte vel begge: Vi får se hva som skjer.

Daniel: Nettopp. Men samtidig; er man forelsket, velger man å se mulighetene, ikke problemene.

I dag - med fasiten i hånden – kan vi konstatere at deres vei frem til bryllupet har vært uvanlig lang. Kronprinsessen poengterer at det virkelig er på tide at de gifter seg.

Daniels ofre

-Samtidig har disse årene vært viktige, av mange grunner. Til dels fordi vi har fått et så godt fundament som mulig å stå på foran fremtiden, men også fordi det har vært en så stor omstilling for deg, Daniel. Hvilke ofre. Du har måttet forlate de foretak du har bygget opp og det arbeid du elsket – for å gå inn i dette som en ny utfordring. Et ekteskap med meg innebærer at man gifter seg med alt rundt omkring min person. Skal man, som vi begge føler det i dag, gjøre noe godt for Sverige, må man kunne gi mye av seg selv.

Daniel: Jo, men opplever man de beste årene hittil i sitt liv, har man åtte vidunderlige år med den man elsker. Da går ikke tiden sakte. Samtidig skal man kanskje ta det litt rolig før man bestemmer seg for å inngå ekteskap med tanke på at halvparten av alle par skiller seg.

-Og det er det ikke så beleilig at dere gjør?

Daniel: Nei, nettopp. I denne situasjonen er det viktig at man vet om man kommer til å klare dette. Jeg kan ikke se at jeg har ofret noe, slik Victoria var inne på. Snarere er det en fordel og et privilegium å få dele livet med en så fantastisk person. Men også å få ansvaret – og æren – med å tjene landet og svenskene. Vi har trengt denne tiden. Nå er vi klare.

-Dere har begge snakket om hvor viktig det er med støtte fra deres respektive familier i dag. Men da du, Daniel, ringte hjem og fortalte det til moren din første gangen – hva sa hun?

Daniel: Jeg husker faktisk ikke om det var noen slik første gang. Delvis er det så lenge siden, og delvis hadde jeg og Victoria hatt omgang som venner så lenge.

-Så det ble ikke noe mamma-oi i telefonen?

–Det ble det sikkert. Også fordi de først og fremst ble glade for at jeg hadde møtt en person som jeg liker så godt. Men det ville jo være tåpelig å si at mamma og pappa ikke syntes det var, og er, litt spesielt at jeg gifter meg med Sveriges kronprinsesse.

Victoria: Jeg husker første gang jeg møtte dine foreldre. Jeg tror jeg var mer nervøs enn dem.

-Nervøs for hva?

-For hva de ville mene og tenke. Stakkars, de ble jo dratt inn i dette, sier kronprinsessen med en gest ut i rommet og mot hele slottet, som akkurat nå bryllupspusses ned til det minste trappetrinn.

Daniel: Jeg har lest et sted at min pappa sa: «Hva har du stelt i stand, gutt.» Det stemmer ikke. Slik har de aldri reagert. De er rolige og sindige – og mindre nervøse foran bryllupet enn vi er.

Han tier, nøye med å beskytte foreldrenes privatsfære, som ingen journalist har lykkes i å bryte gjennom.

Daniel: De har ikke noe behov for offentlighet. Det som har skjedd, angår meg. Mine foreldre vil fortsette å leve sine vanlige liv.

Moren hans jobbet på posten. Faren er pensjonert sosialsjef. Spørsmålet er hvordan deres sønn skal takle et liv med omvendte kjønnsroller, der det er han som følger etter sin hustru?

Ifølge Daniel Westling er dét et ikke-spørsmål.

Daniel: Jeg har vokst opp i en familie med total likestilling. Det med at fedrene skal bestemme, kjenner jeg overhodet ikke igjen. For meg er det ikke noe problem å gå ett, to eller ti steg bak Victoria – og fortsatt beholde selvfølelsen. Slik er det bare. Og se på dronningen, hvilket fantastisk arbeid hun har gjort i alle år med å støtte kongen. Men at hun som kvinne støtter en mann, oppfattes åpenbart som mindre oppsiktsvekkende...

Daniel Westling avbryter: -Vår generasjon tenker ikke slik. Jeg med min bakgrunn kjenner mange næringslivsmenn som ikke synes det er nok å være fantastiske menn og prestere på jobben. De må også ta ansvar hjemme, ellers fungerer det ikke.

-Bra, slå i bordet!

-Jeg avviser ikke det du sier, men for meg er det slik. Men kom tilbake om ti år og se om jeg går der bak Victoria som en grå mus.

-Hvordan har du det i dag?

Daniel: Strålende. Jeg skal kanskje klargjøre en gang for alle at min nedsatte nyrefunksjon var medfødt og ikke arvelig. Den kan ha kommet av en forkjølelse som min mor hadde under graviditeten. For drøyt to år siden så man at den måtte byttes ut, da var pappa allerede utredet. Operasjonen var godt planlagt. Når det finnes en levende donor, blir det aldri akutt.

På forlovelsesdagen den 24. februar 2009 viste en lykkelig kronprinsesse Victoria forlovelsesringen hun hadde fått av Daniel Westling. FOTO: LEIF R. JANSSON/SCANPIX

FOTO: Leif R Jansson / SCANPIX

-Så dette visste dere da dere satt i forlovelsessofaen?

Daniel: Ja, ja, det var i februar og operasjonen var planlagt til slutten av mai.

-Hva bekymret deg mest?

Daniel: At ens far skal på operasjonsbordet føles jo ikke bra, selvsagt. Jeg visste heller ikke hvordan min kropp ville ta imot den nye nyren. Samtidig sto vi overfor dette året med bryllup, presse og mye hardt arbeid.

-Kan dere i ettertid se noe positivt med inngrepet, med tanke på forholdet deres?

Victoria: Ja, absolutt.

Daniel: Man tar ingenting for gitt lenger. Det er en ydmykhet over livet og for å ha god helse, men også overfor dem som har det vondt og går gjennom tøffe perioder.

Victoria: Man kan også se hvor viktig det er å leve sunt. Ikke bare for egen del. Det at Daniels far hadde levd sunt, gjorde den vellykkede transplantasjonen mulig.

Daniel: Det er en god synsvinkel. Hadde han for eksempel hatt høyt blodtrykk, hadde han ikke fått gi meg sin nyre. Det samme gjelder meg, om jeg ikke hadde holdt meg i form. Nå var jeg oppegående nesten med en gang etter operasjonen. Alt har gått så utrolig kvikt og bra.

-Får man et spesielt forhold til den forelder som har gitt en et organ?

Daniel: Ja, det er klart det betyr noe for relasjonen. Vi har ekstra omtanke for hverandre, spør alltid den andre hvordan vi har det når vi snakker sammen.

-Og før, var du mammas gutt eller pappas?

Svaret kommer uten betenkningstid, lavmælt, men tydelig: –Mammas.

Mange småpiker drømmer å bli prinsesser. Unge Daniel Westling drømte aldri om å bli prins, da heller hockeyproff. Familiens interesse for kongehuset beskriver han som «vanlig». Man så den kongelige familie som noe positivt og samlende.

-Men jeg kan ikke huske at vi så noen TV-innslag fra kronprinsessens fødselsdagsfeiringer eller slikt.

Hans tilkommende har i ulike sammenhenger betonet det positive med at ulike kulturer møtes. Hennes mor kom fra Tyskland – og Brasil. Selv dro hun til Ockelbo, der man fra første stund har vist dem respekt og varme. Og der får de være i fred.

-Håper dere på mindre overvåking fra massemediene etter vielsen?

Victoria: Til en viss grad ettersom det snart er en mer aktiv valgkamp i gang. Andre tar over. Og vi gir gladelig oppmerksomheten videre.

-Og enda lenger frem, hvordan håper dere livet ser ut om ti år?

Daniel Westling svarer raskest, oppmuntret av kronprinsessen: –Om ti år håper vi å ha stiftet familie.

-Med hvor mange nye prinsesser og prinser?

Daniel: Et antall, skjønt slikt styrer man jo ikke helt. Dessuten håper jeg at vi har gjort en forskjell, rent arbeidsmessig. Som at vår bryllupsstiftelse har kunnet motvirke utenforskap og forbedret helsen blant barn og unge – alt dette som vi brenner for.

Victoria: Jeg har mine områder, Daniel kommer til å ha sine. Det tror jeg er viktig, og der kompletterer vi hverandre. Men jeg håper også at vi kommer til å ha mange felles aktiviteter, ting vi deler.

Intervjutiden er til overmål overskredet. Kronprinsesse Victoria og Daniel Westling er allerede på vei til et siste bilde i slottets festfløy når han vil presisere – med et blikk på mine to båndspillere.

-Min fremste oppgave, som jeg sa tidligere, er å være en støtte for kronprinsessen. Å komme inn i den rollen tar tid. Jeg håper det er forståelse for at det ikke er en fullbefaren prins som starter her den 20. juni.

NORSK ENERETT: AFTENPOSTEN

Les også:

Les også

Siste fra Kongelige

Flere bilder

6 år gamle kronprinsesse Vicoria marsjerer på Stockholms slott i 1984. FOTO: JAN CALLSIÖÖ/SCANPIX

Første gang den svenske avisen Aftonbladet meldte om kronprinsesse Victorias forhold til Daniel Westling. FOTO: JANERIK HENRIKSSON/ SCANPIX

Siste nytt