"Noe man har funnet på for å tjene penger", lyder den algeriske raï-stjernen Khaleds fnysende dom over begrepet "world music" - to dager før han opptrer på Oslo World Music Festival. Festivalen startet under navnet Verden i Norden i 1994, og årets program viser igjen hvorfor begrepet er så problematisk. For hva har Khaled felles med den senegalesiske hip hop-trioen Daara J eller den kurdiske protestsangeren Sivan Perwer? Bortsett fra at de ikke er fra "Vesten"? Samtidig skal vi være takknemlige for at en gjeng engelske bransjefolk en junikveld i 1987 samlet seg på London-puben Empress of Russia for å diskutere hvordan de kunne markedsføre musikk fra andre verdenshjørner. Resultatet av møtet var bruken av begrepet Khaled misliker. Paul Simons 1985-album "Graceland" skapte en voldsom interesse for afrikansk popmusikk, men i platebutikkenes hyller forsvant artister som King Sunny Ade og Bhundu Boys mellom ABBA og David Bowie. Etterspørselen var der, men musikken manglet et samlende begrep. Forslag som "worldbeat", "roots" og "ethnic" ble ifølge The Guardian forkastet, før grupperingen gikk for "world music" - som ble solgt inn til platebutikkene via en kampanje som kostet 3500 pund fordelt på 11 plateselskaper. Kampanjen ble raskt en gedigen PR-suksess.Bivirkningen var designet world music, påkostede og pretensiøse album skrudd sammen av afrikanske råvarer, franske produsenter og krydder fra Peter Gabriels Real World-studio. "World music" ble en coffee table-genre for den europeiske middelklassen, mens popmusikken i Afrika, Asia og Latin-Amerika utviklet seg videre - sterkt påvirket av hip hop, r&b, techno og boyband-pop. Det er derfor viktig å huske at "world music" sier mer om geografi enn musikalsk innhold, og heldigvis gjenspeiler det varierte programmet på Oslo World Music Festival nettopp dette. God festival!
