NÅR INNVANDRERBARNA på Tøyen oppsøker det lokale biblioteket, møter de to ting: Ansatte ildsjeler som går langt ut over stillingsinstruksen for å skape et tilbud til lokalsamfunnet. Og en offentlig fattigdom mange ikke trodde var mulig i Oslo i 2005. Vi har hørt utallige festtaler om forebyggende tiltak, om integrering og språkopplæring. Om møtesteder og arenaer for positive aktiviteter. Hvis det er ett sted det burde være mulig å realisere alle de store ordene samtidig, må det være på Deichmanskes lille, nedslitte og nedleggingstruede filial i Tøyensenteret. Hadde festtalerne fulgt opp sine egne ord, burde dette lille biblioteket vært nyoppusset, fylt opp med bøker, filmer og PC'er. Og medarbeidere som hadde mulighet til å gjøre den utrolig viktige førstelinjejobben de faktisk ønsker å gjøre.Da blir det desto mer meningsløst når virkeligheten, slik Aftenposten Aften beskrev den før helgen, er en ganske annen. Ikke engang tegnepapir kan biblioteket tilby barna. Når filialstyreren må klippe tegneark fra en rull biblioteket har fått i gave, sier det det meste om en økonomi ingen utenfor det offentlige ville akseptert. Å be de ansatte bruke færre gule post-it-lapper illustrerer også sparing på et nesten absurd nivå.
DEICHMANSKEhar fått smake sparekniven mer enn de fleste. De siste 20 årene er både driftsbudsjetter og innkjøpsbudsjetter nær halvert. Kulturbyråd Anette Wiig Bryn (fr.p.) la for en stund siden frem en bibliotekmelding, som har skapt sterke reaksjoner både i fagmiljøet og i Rådhuset.Når bystyret i løpet av høsten skal stake ut fremtiden for byens biblioteker, kan vi bare håpe at de er seg sitt ansvar bevisst. Vi vet at folk både bryr seg om og bruker biblioteket. Festtaler derimot er ingen så veldig opptatt av.