EN AV BYPLANLEGGERNESog arkitektenes største og mest forsømte oppgaver i dag er forvandlingen av Groruddalen fra sjelløse drabantbyområder til trivelige bydeler med urbane kvaliteter som gjør byrommene til levende miljøer på linje med Majorstua, Gru¨nerløkka, Grønland, Torshov og andre populære strøk i Oslo. Denne snuoperasjon vil kreve stor økonomisk, politisk og faglig innsats. Men den er nødvendig hvis hovedstadens urettferdige todeling skal opphøre. Det byplanmessige skillet mellom øst og vest, som har en lang historisk forklaring med røtter tilbake til byggingen av motpolene Homansbyen og Gru¨nerløkka fra midten av 1800-tallet, ble for alvor sementert etter sammenslåingen av kommunene Oslo og Aker i 1948, da man først utpekte Lambertseter og deretter Groruddalen som arenaer for etterkrigstidens sonedelte drabantbystrategi. Med begrepet sonedeling mener jeg den uheldige rasjonelle byplantenkning som opererte med adskilte enklaver for boliger, industri, kontorer, forretninger, rekreasjon, kulturelle virksomheter osv. Dette i motsetning til den sjarmerende blanding av disse funksjoner i den tradisjonelle by, der den integrerte mangfoldigheten preget bylivet. Oslo før 1948 var urbant pluralistisk. Liten, i europeisk forstand, men karakterisert av en allsidig bebyggelsesstruktur og en variert livsutfoldelse. H VORDAN RESONNERTE PLANLEGGERNE da reguleringen av Groruddalen nordøst i byen tok til? Hva slags byplanideologi og arkitektonisk tenkning var rådende etter annen verdenskrig? Vi må gå tilbake til den såkalte funksjonalismens opprinnelse i Europa og USA tidlig på 1900-tallet - til Oslo kom funksjonalismen med pionerer som byplansjef Harald Hals og arkitekt Lars Backer i slutten av 1920-årene - og de ideer som hang sammen med den moderne industrialderens effektivitetslogikk og teknologiske nydannelser. Den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier sa at "huset er en maskin til å bo i", og slik ble byen tolket, som et strømlinjeformet redskap skapt for å gjøre samfunnet mer produktivt hensiktsmessig og sosialt operativt, en fremtidsrettet "bymaskin" var målet, plassert i grønne omgivelser med motorveier og kollektivtransport som blodårer i den velfungerende organismen. Byplansjef Hals drømte om et funksjonelt Stor-Oslo, og var en foregangsmann når det gjaldt utviklingen av hovedstaden på effektivitetstenkningens premisser. I dette bildet var Oslo sentrum byens sivilisatoriske hjerte, kontorarbeidets og butikkenes og kulturlivets mekka, det var dit man måtte dra for å oppleve den egentlige by. Groruddalen ble en periferi, ensidig beregnet for boliger og matvareforretninger - soner som fikk navnet "sovebyer" - med industri og lager i dalbunnen. I dag har bydelen 130 000 innbyggere, en middels stor norsk by, men uten de forskjellige tilbud som hører hjemme i virkelige bysamfunn. T RADISJONELT HAR BYPLANLEGGERNE ANVENDT GATER, plasser og torg som scener for å forene byens mangeartede elementer - boliger og arbeidsplasser og kulturfunksjoner - i det myldrende potpurri den danske arkitekten Jan Gehl kaller "livet mellom husene". Stortorvet, Karl Johans gate, Bogstadveien og Grønlandsleiret er slike vitale skueplasser. Noe tilsvarende finner vi sjelden i Groruddalens ensformige blokkmiljøer. Nylig mistet bydelen sin eneste kino, og den mangler de fleste felles goder som kjennetegner det rikt sammensatte indre Oslo. Du vandrer langs en asfaltert gangvei, fra T-banestasjonen eller parkeringsplassen, til blokkens inngangsdør og låser deg inn i leilighetens private domene. Kafeen på hjørnet, teatret, byparken, kunstgalleriet og museet var ikke der som attraksjoner langs din daglige rute. De inngikk ikke i planen, som riktignok inkluderte det mest nødvendige, skoler og barnehager, og senere kom kjøpesentrene, men alt det andre ble utelatt, det du må reise til bykjernen for å finne. I SAMME ÅND TEGNET ARKITEKTENE de frittstående boligblokkene, satt sammen av masseproduserte betongelementer og banale platekledninger i et formspråk der hver bygning til forveksling ligner sin nabo, rettvinklet og med spartanske fasadeuttrykk. Den opprinnelige funksjonalismen hadde en langt mer spennende arkitektonisk artikulering, men uttrykksformen ble etterhvert vulgarisert, og særlig gjelder dette for drabantbyarkitekturen. En arkitekt protesterte mot Ammerud-blokkenes høyde og utforming i et foredrag som fikk oppslag i pressen på 1960-tallet, men han ble ikke hørt, boligkøen var lang, folk måtte ha tak over hodet, og tidens smak - det vil si arkitektstandens dominerende stiloppfatning - favoriserte slike byggverk. Fagdebatten var fraværende den gang, byggebransjen hadde suveren makt og arkitektene gikk stille i dørene i frykt for å miste oppdrag. Nå ligger Groruddalen der og venter på den store transformasjonen. Plan- og bygningsetaten har opprettet en egen miniavdeling som arbeider med saken. Det er en begynnelse, men ikke nok. Første tiltak bør være å utlyse en åpen byplankonkurranse som tar for seg helheten, omdanningen fra hendelsesfattig forstadspreg til livlig bymiljø, med innføring av virksomheter - ut over boligfunksjoner - som gjør området til en mer allsidig bydel. Boligstrøkene må forbindes med hverandre, og suppleres med virksomheter som gir beboerne muligheter til å bli mindre avhengig av bykjernen, fleksible bygninger hvor det kan foregå ulike aktiviteter i nabolaget. En slik konkurranse vil kunne frembringe mange spennende ideer, lignende konsepter er på trappene i en rekke land med tilsvarende bebyggelser, hvor man har innsett at det opprinnelige planleggingsarbeidet ikke holdt mål. En radikal byfornyelse vil se dagens lys i flere etterkrigsforsteder rundt omkring i Europa, inspirert av nye holdninger til det gode byliv. Norge bør ikke bli en sinke i denne maktpåliggende utvikling. I SIN TID VAR DET SNAKK OM Å OPPRETTE et drabantbyfond for å komme videre i dette arbeidet, og nå må politikerne på nytt sette fondstanken på agendaen, samtidig som byrådet i Oslo forbereder forskjellige andre økonomiske tiltak som muliggjør Groruddalens fornyelse. Hittil har det dreid seg om nye balkonger, fasadeutbedringer og planting av busker og trær; her handler det om å vitalisere Groruddalen og heve bydelen opp på et nivå som reduserer sentrumsavhengigheten og forskjellen mellom øst og vest i hovedstaden. Den gjennomgående biltrafikken er et stort problem for beboerne, en trafikksaneringsplan må utarbeides, og den sterkt utnyttede dalbunnen - som planleggerne nå har på tegnebordet - krever omsorgsfull nytenkning. I denne sammenheng er åpningen av elven Alna, som delvis ligger i rør, et ledd i rehabiliteringen. N ÅR ALT KOMMER TIL ALT, dreier det seg om vår holdning til fortidens byplanlegging og evne til å rette opp bommerter som er begått. Tidligere byplansjef Sven Meinich oppsummerte Plaza-høyhuset som en "byplantabbe"; vi må erkjenne at våre drabantbyer også var feilgrep som fortjener reparerende innsats. Den gamle arbeiderbydelen Grunerløkka ble forvandlet gjennom byfornyelsen på 1970-tallet, riktignok - skulle det vise seg - til fordel for mer velstående inntektsgrupper, men tankegangen var preget av vilje til å gi byen et nytt ansikt. Nå skal også Oslos sjøside i støpeskjeen, og det gamle industristedet Nydalen befinner seg i en omdanningsprosess. Mer enn et halvt århundre er gått siden Groruddalen ble regulert. Tiden er inne til å gi drabantbyene en ny sjanse.