Dugnad, kakelotteri og loppemarked? Iranske Hamid Solaimanpoor møtte en ukjent verden da datteren Aida begynte å spille organisert håndball på Klemetsrud for syv år siden. I likhet med mange innvandrerforeldre ble familien passiv i forhold til det frivillige arbeidet i idrettsklubben.- Jeg forsto ikke systemet. Mange innvandrere kommer fra områder der man er vant til at arrangementer og aktiviteter blir organisert av staten eller kommunen. Jeg var veldig forsiktig i begynnelsen, forteller Solaimanpoor. For få år siden gikk Oslo-idretten ut og etterlyste større engasjement fra innvandrerforeldre. Oslo idrettskrets startet prosjektet "Foreldreengasjement" for å trekke flere inn i det frivillige arbeidet, få foreldre til mer aktivt å stille opp på treninger, kjøre til kamper og ta i et ekstra tak ved behov.

Foreldrekontakter

På Klemetsrud har et av Oslos største idrettslag opplevd større oppslutning etter at man innførte en ordning med foreldrekontakter som bindeledd mellom foreldrene, spillere og klubb. Foreldre trenger mer informasjon om det frivillige arbeidet, sier Solaimanpoor. Han har hatt dette vervet i to år, og har brukt mye tid på å informere foreldre om de frivillige aktivitetene rundt laget.- For å få med flere må vi bli flinkere til å forklare hva det norske frivillige arbeidet går ut på. Vi har et godt og sosialt miljø i håndballgruppen. Jeg ser at selv når laget taper, er det et miljø som holder dem her fortsatt. Det er viktig for en datter eller sønn å se at mor og far støtter opp. Det gjør at de ikke føler seg annerledes, sier Hamid Solaimanpoor. Ildsjelen er opptatt av å fange opp ungdom som driver uorganisert idrett. Han forteller at familiens velvære og nettverk vokste enormt da de gikk mer aktivt inn i arbeidet rundt håndballen. Klemetsrud idrettslag har vokst de siste årene, og har i dag rundt 1000 medlemmer.- Vi har jobbet bevisst for å få flere til å ta mer ansvar. Det er blitt en større åpenhet, og vi har fått en større andel innvandrere inn i håndballen, sier leder av Klemetsruds håndballgruppe, Jan Knoph.

Kartlegging

Engasjementet blant foreldrene er blitt kartlagt i 110 idrettsklubber ved hjelp av et spørreskjema. Totalt er det rundt 600 idrettsklubber i Oslo. Sammen med bedriftsidrettsklubbene er det rundt 250 000 medlemskap i Oslos idrettslag. Det frivillige arbeidet som legges ned, utgjør en verdi på én milliard kroner i året.- Innvandrerforeldre er blitt flinkere til å stille opp for barna og klubbene sine, sier Odd Syversen i Oslo Idrettskrets. De siste 2-3 årene har han jobbet med prosjektet "Foreldreengasjement". Men selv om innvandrerforeldrene er blitt flinkere enn tidligere, sliter fortsatt klubbene med foreldre som tror de bare kan sette igjen barna i en klubb og la andre gjøre jobben. Her har etnisk tilhørighet for øvrig mindre betydning.

Tidspress

- Et idrettslags eksistens består av hvert enkelt medlems innsats, sier Syversen, som minner om at alle idrettslag er tuftet på frivillighet. Børre Rognlien, leder av Oslo Idrettskrets, mener at tidspress og kulturbakgrunn er to av hovedgrunnene til at foreldre ikke møter opp så flittig som de burde.- Mange etnisk norske sitter i tidsklemma, og gir barna for lav prioritet, mens fremmedkulturelle i langt større grad sliter med kulturelt betingede problemer, sier Rognlien.Hamid Solaimanpoor peker på en annen tendens som tvinger innvandrere ut på sidelinjen. Mange familier oppmuntrer ikke barna til å starte med idrett fordi de frykter utgiftene.- Mange har ikke råd til å betale alt, kontingent, drakter, utstyr og turer. Det kan skape en underklasse. Jeg tror roten til disse problemene ligger i arbeidsledigheten, sier Solaimanpoor.