– JOHN ER SÅ HØFLIG og vennlig. Det fins da ingen grunn til at han skal måtte stå ute i all slags vær, sier Berit Hegdahl bestemt.

Den ferske utgaven av =Oslo er allerede på plass i handleposen. Hun har skrevet under på kravet om at den populære selgeren må få slippe inn på Røa Senter i Oslo vest. Nå klapper en rørt John Hongslo henne på kinnet og takker for enda en støtteerklæring.Dem er det blitt mange av etter at et modernisert kjøpesenter i vinter beordret ham til å selge =Oslo utenfor inngangspartiet. Bare i løpet av mai satte 650 personer navnet sitt på underskriftskampanjen. Lokalavisen har druknet i sinte leserinnlegg.

«Kjære Røa Senter. Dere skyter dere selv i foten. Røa-befolkningen har talt. Legg dere flate og slipp John Hongslo inn på senteret igjen!» konkluderte nylig Ullern Avis Akersposten i en harmdirrende lederartikkel.

Skutt 15 ganger.

Hongslo er overveldet. Bare vissheten om at flere hundre mennesker tenker på ham, styrker selvrespekten. Han er overbevist om at nordmenn er blitt mer inkluderende. Innbiller seg at omslaget kom da outsideren Mette-Marit ble ønsket velkommen inn i kongefamilien.

Han selger i snitt omkring 40 blader om dagen, ofte mer, fra sin faste plass ved trappen ned til senteret. Mottar hundrevis av oppmuntrende kommentarer fra forbipasserende. Blikket viker ikke lenger når noen ser ham i øynene. Endelig kjenner han seg viktig.Sånn har det ikke alltid vært. Et omskiftelig liv har til tider kjørt dampveivals over den hyperaktive 48-åringen. I fjor ble han skutt 15 ganger på kloss hold da han var på feil sted til feil tid og mirakuløst overlevde det såkalte Torshov-drapet. Noen måneder tidligere ble han knivstukket. Hendene er fremdeles konstant kalde og numne. Han må alltid ha på hansker. Uten amfetamin tror han ikke tilværelsen ville vært til å holde ut.

– John er alltid så høflig og blid. Nå diskrimineres han, sier stamkunde Inger Schøyen, og føyer navnet sitt til underskriftskampanjen.Mett på tango. Hadde det ikke vært for den infernalske støyen fra gravemaskiner, trykkluftbor og lastebiler på alle kanter, ville både hun og John hørt trekkspillet til rumeneren Margarit Vasile, som sitter utenfor bokhandelen på den andre siden av det overbelastede Røa-krysset.

Schøyen er glad hun slipper.– Den tangoen han spiller omatt og om-att, tiltaler meg ikke, sier hun.

John er heller ingen fan av musikken. Men i motsetning til de fleste lokalbeboerne vi snakker med, uttrykker han stor sans for den blide mannen med gulltann og sixpence, som har hatt fast tilhold på Røa denne forsommeren.

– Vi hilser på hverandre. Han er hederlig og hyggelig. En ordentlig arbeidskar, i motsetning til en del av de andre sigøynerne her i byen. Det ser jeg på trælene i hendene hans.Fembarnsfar Vasile har forlengst merket seg at John får mye mer penger og oppmerksomhet. Selv tjener han i beste fall 200 kroner dagen. Halvparten går til losji, 50 bruker han på mat, 50 legger han til side for å ta med til familien i Bucuresti.

Når han kommer hjem, er høyst uklart. I dag reiser han fra Norge mot Spania, i håp om bedre kår for trekkspillere der, og med en klar farvelmelding til dem som mener at han spiller den samme låten om og om igjen:– Jeg har vært musikant siden jeg var 12 og har minst to sekker fulle av melodier!

Innimellom reflekterer John over at han har mye mer innbringende dager enn rumeneren. Han synes det er litt ubehagelig.

– Han har det sikkert verre enn meg. Sigøynerne er tross alt blant Europas fattigste mennesker. Men han lider under at de har denne organiserte tiggingen. Mens jeg nyter godt av at jeg har blå øyne, snakker vestkant og ser vestkant ut, oppsummerer John.

Bakmenn?

Ifølge Kirkens Bymisjons rapport «Rumenere som tigger i Oslo», får norske tiggere i snitt inn 600 kroner dagen. Utlendingene må nøye seg med 150 kroner. En årsak er utvilsomt at mange av oss mener at rumenernes tigging organiseres av kyniske bakmenn.

Men holder denne mafiaforklaringen vann? Nei, mener Kirkens Bymisjon. De får støtte av Oslo-politiet, som har forsøkt å kartlegge hvordan tiggertrafikken fra Romania styres.

– Vi har ikke funnet noe kriminelt bakteppe. Dette synes å være styrt av familiene selv, sier politioverbetjent Geir Mjåset, operativ leder for Oslo-politiets utlendingsseksjon.

Han anslår at det neppe er mer enn 50 rumenske tiggere, trekkspillere og roseselgere i byen, og de skaper ikke noe trøbbel for ordensmakten. Men med sine unorske manerer – noen teatralsk skjelvende, andre innpåslitne – er enkelte av dem meget synlige i gatebildet.

Da vi rusler en tur på Jernbanetorget med Kirkens Bymisjons generalsekretær Sturla Stålsett og Hildegunn Brattvåg, forfatter av «rumener-rapporten», får vi straks selskap av tre kvinner fra Romania. Som overrekker vakre roser. Og deretter krever betaling for dem.

Det var blant annet slik opptreden som i vår – et snaut år etter at tiggerloven ble opphevet – fikk Høyre til å ville gi politiet utvidet fullmakt til å jage bort aggressive tiggere. Et lovforslag som ble nedstemt i Stortinget.

Det er Stålsett og Brattvåg veldig glade for. De påpeker at de utenlandske tiggerne er i en forferdelig knipe. De er uglesett her og i resten av Europa - vi hverken forstår ritualene eller språket deres. Og de er diskriminert i hjemlandet, der de i praksis står uten mulighet til å skaffe seg lønnet arbeid.

– Vi må behandle dem med respekt og omsorg, understreker Stålsett.Han synes det er fint at folk engasjerer seg for Hongslo. Det er et sunnhetstegn at vi i vår velsignede velstand evner å se enkeltmennesker som ikke henger med.

– Vi kan ikke la vær å hjelpe ett medmenneske fordi vi helst vil hjelpe alle. Da blir det beste det godes fiende. Men er det noen som virkelig faller i skyggen og fortjener vår støtte nå, så er det de utenlandske tiggerne, sier han.

For medaljen har en stygg bakside: Enkelte tiggere har begynt å sette ut «Jeg er norsk»- skilt. Noen gir til de norske tiggerne bare for å markere avstand til utlendingene.

– Når vi endelig makter å humanisere noen vanskeligstilte, blant annet gjennom =Oslo, stigmatiseres umiddelbart andre som «verstinger». Det er trist, sier Stålsett.

De svakes kamp.

Tidligere denne måneden, halvannen lukrativ uke etter at moren kjørte ham fra Røa til sentrum så han kunne fylle en gigantisk koffert med 200 rykende ferske eksemplarer av =Oslo nummer 17, stiller John Hongslo på selgermøte i magasinets redaksjonslokaler i Kirkegaten.

Som vanlig har bare et 20-tall av de 460 registrerte selgerne møtt opp til det ukentlige treffet. Mens de drikker brus og spiser pølsegryte, står en brennende engasjert John foran dem, i brun, velbrukt helsetrøye, og argumenterer for at de skal organisere seg.

– Vi behøver en sterk fagforening! messer han, og oppfordrer flest mulig til å påta seg styreverv under selgerorganisasjonen «Vi Er Like»s kommende generalforsamling.Responsen i en godt sliten gjeng er mildt sagt laber. Noe snakker høyt i mobiltelefon mens John agiterer, andre dupper halvveis av. Først da vi spør selgerne hva de synes om Oslos utenlandske tiggere, selgere og musikanter, tenner de.

– Jeg er så lei dem. Jo mer jeg ser av dem, jo mer skeptisk blir jeg. Det hele virker organisert, sier Wenche Møller.

– De er så frekke. Setter seg rett ved siden av meg og spiller trekkspill, fnyser Nora Hermansen.

– De som sitter stille plager ikke meg, ymter Ole Petter Haug, men blir snart overdøvet:

– De er sleipe, roper en. – Verste som fins, mener en annen.

Vil bli gatefeier.

Noen kvartaler unna, på hjørnet av Møllergata og Grensen, sitter den spedbygde Lacramiona Feraru stille på bakken i rosa treningsdrakt, med en femmer i pappkruset foran seg. Den 24-årige tobarnsmoren forteller at hun er i Norge for andre gang, etter igjen å ha lånt billettpenger til skyhøy rente. Alt hun tjener, skal sendes hjem til mannen og barna i Romania.

Hun liker ikke å tigge. Ville mye heller spilt trekkspill, men behersker ikke kunsten. Og om hun ikke føler seg all verdens velkommen her, har hun det tross alt materielt bedre enn i hjembyen Onesti:– Jeg har lyst til å bli gatefeier, men får ikke jobb, hevder hun.

Mange av Oslos utenlandske tiggere skvetter unna når vi kontakter dem. Andre svarer i kor at livet her er mye bedre enn hjemme. Flere er svært opptatt av å understreke at de er musikere, ikke tiggere.

– Jeg betalte 170 euro for bussbilletten og kom hit fordi jeg har hørt at nordmenn er gavmilde. Men jeg behandles som en tigger, til tross for at jeg utøver et ordentlig yrke, fremholder Valerica Istodi (54), mens hun lar trekkspillet hvile i et slitt foldeskjørt.Rangorden. Hvis det fins en klar rangorden blant de utenlandske tiggerne, er den neppe noe mindre mellom =Oslo-selgerne.

Hos inspirasjonskilden Big Issue i London må selgere dokumentere at de er hjemløse. =Oslo-ledelsen har nøyd seg med å si at selgerne skal være vanskeligstilte. Men noen kontroll foretas ikke. I teorien kan hvem som helst kjøpe 100 blader om dagen til 20 kroner pr. stk. og selge dem for det dobbelte.

=Oslo skal være et alternativ til tigging. Er det en risiko for at det i stedet blir et alternativ til jobb?

Stian Olderkjær i magasinets ledertroika tror ikke det. Han påpeker at det er stor selvjustis i miljøet, at 95 prosent av selgerne har rusproblemer og at folk flest vil oppleve det som nedverdigende å selge =Oslo.

– Men det er ingen tvil om at særlig de som har fått innpass i kjøpesentrene og et forhold til kundene der, kan gjøre det godt, sier han.

Dronning Dagfrid.

Hos CC Vest på Lilleaker i Oslo Vest er =Oslo-selger Dagfrid Fosen dronning. Da hun fylte 50 år den 22. mars, rullet kjøpesenteret ut rød løper foran hovedinngangen. Drømmedagen bød på både ansiktspleie, frisørtime, deilig lunsj, middag og betydelige mengder champagne. På det fire meter lange gavebordet lå presanger fra de 55 butikkene: Klær, kremer, smykker, «bli ny dag», lamper, sko, gratis tannlegetime og synsprøve hos to optikere.– Helt vilt! Jeg fikk gaver for bortimot 50 000 kroner, sier Fosen.

Hun begynte tidlig med amfetamin, ingenting annet ga snev av ro i kroppen. Hun har bodd ute i flere år, med malerpensel og gitar som eneste trøst. På sitt sykeste veide hun 39 kilo. Først i 2001, da hun var 43 år og mormor, fikk hun ADHD-diagnosen.Sommeren for to år siden begynte oppturen. Da debuterte hun som =Oslo-selger på CC Vest.

– Det fantes en Berlin-mur mellom vanlige folk og oss på gaten. Den muren har =Oslo og jeg sørget for å rive. Nå er avstanden mye mindre. Her er jeg bare en bompengestasjon kundene skal gjennom, sier hun.

Bekymrede kunder.

I så fall en usedvanlig populær bompengestasjon. For de dagene Dagfrid er syk og borte fra sin vante plass på innetorget foran Vinmonopolet, mottar senteret opptil 40 telefoner fra bekymrede kunder.Inger Michelet er blant dem som alltid gleder seg til å treffe Dagfrid.

– Så godt å se deg! Når du ikke er her, går jeg og leter etter deg, vet du, sier hun. Betaler 50 kroner for magasinet, og ber Dagfrid om å beholde vekslepengene. For Michelet betyr de korte samtalene med den sprudlende Fosen mye. Hun kjøper ikke bladet fra noen andre, og støtter ikke rumenerne som utelukkende er kommet hit for å tigge. Vi må først hjelpe våre egne, mener hun, og berømmer Dagfrids vilje til å ta tak i tilværelsen.

Dagfrid er kvikk til å gjengjelde rosen.– Jeg trodde de hadde et bedritent menneskesyn på denne kanten av byen, men nå beundrer jeg viljen til å komme oss i møte, sier hun, samtidig som en forbipasserende klapper henne på skulderen og sier «jeg skulle så gjerne hatt litt av peppen din!».– Ja, du skulle vært entertainer du, Dagfrid, følger Michelet opp.– Er det! På Oslos fineste scene! repliserer Fosen.

Kanskje i høst.

Fire kilometer lenger nord må John Hongslo nøye seg med en plass i kulissene. For Røa Senters representant Marianne Kollerøs gjør ingen innrømmelser når underskriftskampanjens initiativtagere, småbarnsmødrene Hanna Høiness og Ellen Bruusgaard, overleverer en tykk perm med 650 underskrifter og mail fra provoserte kunder.

– Jeg syns dette er ordentlig vondt, men vi er så vidt halvveis i første driftsår og må få tid til å lage rettferdige regler. Det fins så mange gode formål, det er sigøynere utenfor som sikkert også gjerne vil inn, og inntil videre prioriterer vi barna i nærmiljøet, sier hun.Ikke godt nok, mener Høiness og Bruusgaard. For riktignok har de stor sympati for den rumenske trekkspilleren. Men samtidig er de blitt mistenksomme etter pressens mange fortellinger om nettverk og menneskehandel. Og det er tross alt bare John Hongslo som har søkt formelt om å få stå inne på senteret.

– Vil dere iallfall vurdere søknaden hans på nytt, spør de.– Det vil vi, lover Kollerøs.

Bekymringsfullt.

Så hva forteller det om oss at vi engasjerer oss for en John Hongslo, dyrker en Dagfrid Fosen, men ignorerer de rumenske tiggerne? Asun St. Clair – spansk filosof, sosiolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen – mener det gir grunn til bekymring.

– Utviklingen er bedrøvelig. Jeg ser et økende skille mellom «oss» og «dem».Etter snart åtte år i Norge mener St. Clair å se at vi blir stadig mer negative til migranter fra fattige land, uten utdanning og med mørk hud.

– Vi tolker dem som mindreverdige for å rettferdiggjøre at vi går rett forbi. Hun minner om at det ikke er mange generasjoner siden Norge var et lutfattig land, og vi selv utvandret for å skape et bedre liv.– Det synes vi å ha glemt. Vi har vent oss til å bo i et styrtrikt land og føler oss vel når vi er veldedige mot de få nordmennene som faller utenfor velferdssystemet. Men reising er ikke lenger forbeholdt oss rike. Det vil komme mange flere fattige hit de neste årene, og da er vi nødt til å behandle dem ordentlig!