Clara Boesen har alltid ønsket å klare seg selv, og har lenge motsatt seg hjelp fra andre. Men da hun nylig ble akuttinnlagt på sykehuset, etter at naboen fant henne liggende på gulvet, dehydrert og underernært, skjønte hun at hun trengte hjelp. Etter sykehusoppholdet ville hun ikke hjem. Hun ønsker seg en sykehjemsplass. Men siden hun har motsatt seg hjelp fra bydel St. Hanshaugen tidligere, ble hun sendt hjem. Hjemmetjenesten skal besøke henne fire ganger om dagen i tillegg til daglig hjemmehjelp og oppfølging av bydelens innsatsteam, men hennes nærmeste pårørende, halvbroren Jan Smilden (86), tror ikke dette er nok.

–Hun har ingen barn, og jeg er den eneste nære familie hun har. Jeg er fryktelig bekymret for henne. Hadde det ikke vært for naboen som alltid har holdt et øye med henne, vet jeg ikke hvordan hun skulle klart seg, sier Smilden.

–Det verste er usikkerheten

De siste årene har vært en voldsom påkjenning for 86-åringen, som bor på Nordstrand sammen med konen sin. Dersom noe skulle hende søsteren, tar det ham minst 30 minutter å komme seg fra Nordstrand til leiligheten hennes på Frogner.

–Det verste er usikkerheten. Clara hverken ser eller hører, og har falt flere ganger uten å komme seg opp igjen. Hun sitter hele dagen i stolen ved telefonen, men hører ikke når den ringer. Hun trenger overvåking hele døgnet. Dette er første gang jeg har hørt henne si at hun ikke vil hjem, sier Smilden.

De siste månedene har han merket en sterk forverring i søsterens helse. For noen uker siden fant hjemmehjelpen henne i badekaret. Hun hadde tatt et bad, men kom seg ikke opp, og hadde blitt liggende i vannet i flere timer. Badevannet var fullt av blod fordi hun hadde skrapet seg til blods når hun prøvde å komme seg opp.

Tette rør

Siden hun er dårlig til beins, og hun må ned en lang trapp for å komme seg ut, har hun begynt å kaste avfallet i toalettet og i vasken. Smilden har alt byttet toalett en gang, og forrige uke måtte rørleggeren komme for å åpne tette rør. Clara har fått hjelp fra hjemmesykepleien før, men etter at 25 ulike mennesker var innom leiligheten hennes i løpet av kort tid, orket hun ikke mer. Matordningen fra bydelen prøvde hun også, men siden hun ikke hørte ringeklokken når maten ble levert, motsatte hun seg også denne ordningen.

–Soveværelset er i den ene enden av leiligheten og toalettet i den andre. Jeg skjønner ikke hvordan hun skal klare seg om natten. Det er jo bare et tidsspørsmål før det skjer henne noe, sier niesen Wenche Jensen, som også har engasjert seg i tantens sak.

Da Jensen og Smilden var i møte med bydelen forrige uke, fikk de høre at Clara var «velfungerende».

–Hun hverken ser eller hører, og så sier de at hun er velfungerende? Når hun endelig har innsett at hun trenger hjelp, er det rart at bydelen motsetter seg henne eget ønske, og sender henne hjem. Det burde være mulig å finne et permanent tilbud til henne. Skal man straffes for å ha klart seg selv i alle år? spør Jensen.