Arne Lindaas er ikke den eneste kunstneren som føler seg krenket. Norske Billedkunstnere (NBK) mener Oslo kommune er elendige til å ta vare på sine nesten 20000 kunstskatter.
– Behandlingen av Edens Hage er en stygg sak, men dessverre ikke enestående. Hovedstaden har vært en viktig arvtager av kunstverker, mye har man fått gratis. Men man har nærmest hatt en Sovjet-økonomi, der man kjøper og har mye, men glemmer vedlikeholdet helt til ting er i ferd med å støve ned, sier daglig leder Gjert Gjertsen, som også gremmes over at det må kommersielle sponsorer til for å kunne vise frem Munch-kunsten som kommunen har fått i gave.
Han peker på at Oslo i mange år har hatt et nonchalant og naivt forhold til kunsten kommunen har forvaltet. Enorme verdier har forsvunnet eller blitt ødelagt fordi man har manglet oversikt.
– Oslo kommune er en kunstversting. Det er klart at noe kunst går i bakken av og til – dette er ikke Forum Romanum som står til evig tid, men det har vært for lite fokus på det man har. Vi snakker om store verdier som tilhører fellesskapet, men man glemmer å vedlikeholde arvesølvet, mener Gjertsen.
Direktør Gro Balas i Kulturetaten vil lese innlegget til Lindaas før hun kommenterer saken om Edens Hage. Men hun mener langt på vei at den generelle kritikken av Oslos kunstforvaltning er berettiget.
–Kunst i kommunal eie blir vedlikeholdt og rehabilitert i den grad det finnes midler. Det er klart at det er et stort etterslep, men vi har fått en ekstraordinær bevilgning på ti millioner som gjør at vi nå på tredje året ruster opp skulpturene som står ute i Oslo. Dette er et kapasitets- og ressursspørsmål. Vi gjør så godt vi kan innenfor de rammene vi til enhver tid får tildelt.
– Bør ikke kommunen gjøre færre innkjøp og fokusere mer på å ta vare på kunstsamlingen?
– Det er veldig viktig at alle nye kommunale bygninger får utsmykninger, men vi er opptatt av at disse kunstverkene skal være robuste. Der er blitt et viktig kriterium. Samtidig er det viktig å erkjenne at ikke alle kunstverk varer evig. Vi driver nå en opprydning i forhold til hva som er de viktigste kunstverkene vi har og hva som bør tas vare på. Dette er kapasitetsspørsmål, ikke et viljesspørsmål.
