Alene hjemme

Hun advarer foreldrene, søsknene og vennene. «Ikke bli bekymret. Jeg har det greit. Det går bra,» sier hun.

Dagen etter står artikkelen Kristin Størmer Steira (30) har gruet seg for, på trykk i Dagbladet. Hun slår av mobiltelefonen. Verdensmesteren og den olympiske mesteren tar med skiene og stavene ut og går en lang tur i «gamasjer og anorakk-tempo». Da det er tid for å spise lunsj, går hun forbi kantinen på Topp-idrettssenteret. Hvis hun legger for mye mat på fatet, så vil andre kanskje tenke at hun bare skal overbevise dem. Tar hun for lite, vil de tenke hun spiser jo ikke. I stedet lunsjer hun på en restaurant i Oslo sentrum sammen med en venn. Mens hun tygger uten å være sulten, sprer nyheten seg til nettaviser i Norge, Sverige, Finland. Til og med på engelsk kan man lese de intime opplysningene om henne:

Kristin Størmer Steira nektes å delta i verdenscupen i langrenn i Russland 4. og 5. februar. Hun nektes fordi hun er for tynn. Hun er for tynn fordi hun ikke klarer å spise nok. Hun klarer ikke å spise nok fordi et ni år langt forhold fikk en tøff slutt noen dager inn i det nye året.

Så viktige er skiløperne våre, hver lille detalj om dem skal ut i lyset. «Her er det Størmer Steira trenger i løpet av en dag», skriver VG Nett, og viser et bilde av blant annet en Grandiosa, 2,5 liter Cola, en Firkløver og to caffe latte. Eksperter på ernæring sier problemet burde ha vært tatt tak i før. Det er en viktig debatt. Men må den tas offentlig?

Vet de hvor vondt hun har det? Hvor vanskelig hun har for å konsentrere seg? Hvordan det er når ingenting på bordet frister? Hvordan hun vrir seg uten å få sove?

Alene i Holmenkollen

Mandag morgen denne uken: Kvinnelandslaget i langrenn er på vei hjem fra russiske Rybinsk etter en perfekt verdenscuphelg. Marit Bjørgen vant milløpet lørdag. Therese Johaug knuste alle på 15-kilometeren dagen etter. Mer var det ikke å vinne.

Men det norske reisefølget mangler én.

På parkeringsplassen i Holmenkollen står en diger BMW med sponsormerker nesten alene. «Kristin Størmer Steira» står det på begge sidene. I løypa presser hun seg opp bakkene som er internasjonalt beryktet for å være så krevende. Størmer Steira er forsiktig. Lederne hennes nektet henne å gå i Russland, og ba henne om å trene mindre og spise mer. Hun har gjort som de sa. Oppfylt sin del av avtalen. Vekten viser mer enn den gjorde før helgen. Er det nok? Hun vet ikke. De sa ikke «et halvt kilo opp, så får du bli med til Nove Mesto i helgen». Både eksperter på ernæring og psykologi skal se henne og prate med henne før hun får startnummeret tilbake.

En toppskiløper har flere titalls par ski. Her er Kristin Størmer Steiras treningsski og staver.

FOTO: Ivar Kvaal

Det er heller ikke dét hun tenker på mens hun gjennomfører intervaller helt på melkesyregrensen. Størmer Steira tenker at det føles godt og riktig å trene hardt igjen. Det er dette hun kan. Hun har gjort det i hele sitt voksne liv.

Området er nesten folketomt. Hun deler sporet med en dame og en hund. De forsvinner rolig inn i skogen mens Kristin Størmer Steira tar det hun føler er små steg tilbake mot verdenstoppen. Himmelen er grå, det blåser friskt. Vinden pisker snø i ansiktet hennes. Men hun enser den ikke, hun liker rødfargen hun får i ansiktet, hun elsker å gå på ski, det var på grunn av dette hun ikke klarte å legge opp etter VM i Holmenkollen i fjor; dette og det magiske miljøet hun, Bjørgen, Johaug og de andre endelig klarte å skape på et kvinnelandslag som lenge slet med at utøverne pratet om, og ikke med hverandre.

Etter økten «går hun seg ned» i et tempo hvor det er mulig å holde følge. Hun forteller om resten av uken, og sier at hun «skal på innveiing i morgen». Så ler hun før hun arresterer seg selv:

- Jeg bør ikke tulle med det,  det er ikke noe å tulle med. Men det som skjer nå, har ikke noe med ski å gjøre. Ja, jeg har gått ned i vekt, og konsekvensene skaper nye konsekvenser for skigåingen. Men jeg tror alle som har vært der jeg er nå, kan kjenne seg igjen. Det er jo en slags krisesituasjon. Etter et brudd spiser man enten veldig lite eller veldig mye. Jeg har ingen spiseforstyrrelse. Det har jeg aldri hatt, sier hun.

Vi skilles ved Frognerseteren, og blir enige om å møtes på Toppidrettssenteret noen timer senere. På vei ned stopper hun ved Ullevaal Stadion for å handle. Da hun kommer tilbake, finner hun en ukjent mann i bilen sin. Han forsøker å stjele det han kan finne, men løper til slutt tomhendt unna med skiløperen etter seg. 2012 har foreløpig ikke vært Kristin Størmer Steiras år.

Mat, mat, mat

Det ble slutt mellom Kristin Størmer Steira og samboeren like etter nyttår i år. Alt hun vil si om bruddet, er at det er veldig trist og at det kan være krevende å leve sammen med en som har 200 reisedøgn i året. Landslagsløperen var midt inne i den svært krevende flerløpskonkurransen Tour de Ski da det skjedde. Hun hoppet av touren før den siste kraftanstrengelsen, løpet som gikk opp slalåmbakken i italienske Val di Fiemme. Hun følte seg syk og utmattet, og var ikke sikker på om hun ville klare å komme seg opp uten å begynne å grine.

Les også

Ny startnekt for Steira

Veier ikke nok til å få gå i Nove Mesto.

30-åringen fortalte de nærmeste i miljøet hva som hadde skjedd. Både de som visste, og de som ikke visste så henne bli mer og mer dratt i ansiktet. De tynne bena hennes, de hun har arvet av foreldrene, ble enda tynnere. Når jobben din er å gå rundt i klær som sitter like tett på kroppen som hud, er sånt vanskelig å skjule. Hun som har så lett for å smile og le, smilte og lo ikke like mye som før.

Størmer Steira ble med verdenscupsirkuset videre, til estiske Otepää 21. januar, men ble bare nummer 25, nesten to og et halvt minutt bak Justyna Kowalczyk. Det er mye på 10 kilometer.

«Jeg har det vanskelig. Jeg har ikke matlyst. Jeg klarer ikke å spise nok,» fortalte hun ernæringsfysiologene i Olympiatoppen. Jobben deres er å passe på at våre beste menn og kvinner, de som trener 800–1000 timer i året, ikke mister kontroll over forholdet mellom kalorier ut og kalorier inn.

De målte muskel-, ben- og fettmasse med en DXA-maskin (et slags røntgenapparat). De gransket fettprosenten. Den nedre grensen for kvinner er 12 prosent. Det er selvsagt store individuelle forskjeller, men de fleste norske kvinner ligger på mellom 20 og 30 prosent. Internasjonale studier og anbefalinger viser at når tallet faller under 12, vil det være fare for at kroppen ikke har energi nok til å opprettholde menstruasjon. Det kan igjen ha betydning for benhelsen og kan gi effekter som man vanligvis ser i kvinnenes overgangsalder. De tok blodprøver og de gikk igjennom hva hun hadde spist og drukket målt mot påkjenningene hun hadde utsatt kroppen for. Størmer Steira har alltid beveget seg i grenseland. Nå var hun på feil side.

Musikk er en viktig del av Kristin Størmer Steiras liv. Hun vokste opp med Dylan på veggen på pikerommet 
i Tana.

- Jeg hadde gjort alt for å overbevise meg selv om at ting ikke var så gærne. Ski var det eneste lyspunktet jeg hadde. Jeg ville bort fra Norge, ville tenke på noe annet, være sammen med jentene på laget. Men etter hvert erkjente jeg: Det er jo bare et skirenn. Helsen min er viktigere.

Tren, spis, sov

På det spartanske rommet hennes på Toppidrettssenteret ligger en tom pizzaeske øverst i søppelkurven. Vi fleiper om det; hva må de ha tenkt på Peppes da skiløperen uten matlyst ringte og bestilte en medium nummer 22 til norsk topp-idretts høyborg? Kjøkkenet var tomt for potetmos. Hun orket ikke å gå ut, forklarer hun.

Da hun jobbet som servitør på hotellet hjemme i Tana som ungjente, drømte Størmer Steira om å bli kokk. Hun smiler mens hun forteller det, hun vet at det kanskje høres rart ut. Men hun har flere titalls kokebøker, og livsnyteren i henne kommer frem når hun kan skjenke seg et glass vin, sette på god musikk, kjenne lukten av maten hun lager og merke at hun begynner å bli sulten. Slik er det ikke nå, ikke bare fordi de få kvadratmeterne som er hennes midlertidige hjem, ikke har kjøkken, men fordi hun føler at hun ikke gjør annet enn å «trykke i meg mer enn jeg har lyst på».

Og her kommer et slags poeng: Topp-idrettsutøvere som Størmer Steira trenger daglig flere tusen kalorier. Hvorfor? Gå to, tre, fire, fem timer på ski, og kjenn hvordan kroppen hyler etter mat; 12–15 brødskiver med pålegg, sportsdrikker fulle av næring, store lunsjer med fett, karbohydrater og salat, husmannskost-middager med grønnsaker og poteter. Blir det for lite, sper stjernene på med nøtter, rosiner og til og med litt potetgull.

Kristin Størmer Steira sier at vi ikke kan forstå hvor mye hun og lagvenninnene har jobbet med kostholdet. Lange perioder av en toppidrettsutøvers liv handler om å trene, spise og sove. Det kan høres bekymringsløst ut, men det er en marginal tilværelse der alt henger sammen med alt. Én kjøttkake til? Husk på vektgrensen.

- Jeg rekker aldri å bli sulten før jeg må spise igjen. Det er kjedelig å ha det sånn, sier hun, og forteller hvor sterkt hun ønsker seg til helgens verdenscuprenn i tsjekkiske Nove Mesto. Jentene skal gå 15 kilometer klassisk og stafett. Hun har så lyst, men det er utenfor hennes kontroll nå. Får hun ikke lov å reise, skal hun i hvert fall trøste seg med konserten med det nye favorittbandet First Aid Kit i Oslo.

Noen må bli nummer 4

Kristin Størmer Steira ble født i Rana og vokste opp i Tana. I mange år vekslet hun og en venninne på å vinne de lokale rennene som ble arrangert i landets nordligste fylke. Først som 13-åring fikk hun prøve seg mot de beste i Norge. Det ga mersmak. For ti sesonger siden fikk hun sitt internasjonale gjennombrudd som seniorløper. Siden har hun vært i toppen. Hun er ikke like stor som Petter Northug eller Marit Bjørgen, men hun er både olympisk mester og verdensmester – begge deler i stafett. Hun har også fire individuelle VM-medaljer, men når sportsjournalister omtaler henne, står det ofte noe om «den evige firer» et eller annet sted i artikkelen.

Årsaken er 30 sekunder.

I to olympiske leker og ett verdensmesterskap på tre kontinenter er hun blitt nummer 4 fem ganger. Det har tilsammen stått 30 sekunder mellom Kristin Størmer Steira og fem medaljer å vise kommende barnebarn.

Hva er et halvt minutt på fem skirenn? Seks glipptak? En liten forkjølelse i oppkjøringen? Et halvt minutt er nesten ingenting. Det er ikke engang en femtedel av den kjappe Beatles-hiten «Love me do», som var blant musikken hun hørte på da hun vokste opp.

- Det er selvsagt noe jeg bærer med meg. Det føles kjipt der og da, men kan faktisk brukes til noe konstruktivt, til å bli bedre. Noen må jo bli nummer 4? spør hun. Temaet er et kjent område. Hun og prestasjonspsykologen Britt Tajet-Foxell har snakket mye om det. Hun skal ikke gå til renn med angst.

Etter hvert erkjente jeg: Det er jo bare et skirenn. Helsen min er viktigere.

De tre (!) fjerdeplassene i Torino-OL (2006) var hun faktisk fornøyd med. Det var hennes første olympiske leker, og hun gikk noen av sine beste løp noensinne. Men da hun fikk samme plassering i Vancouver fire år senere, føltes det som om verden skulle rase sammen. Hun spurtet mot Kowalczyk, det var norsk listighet mot polsk kraft, og da Størmer Steira så opp på resultattavlen, så hun:

3. STOERMER STEIRA, NOR.

Hun løftet skiene og stavene mot den blå canadiske himmelen og hylte. Endelig! Under ett minutt senere gråt hun av skuffelse. Arrangørene hadde sett på målbildet.

- Så byttet de om på navnene våre. Det var helt jævlig. Men samtidig, det var fair. Jeg har sett bildene selv: Hun var først.

Det er sagt om Størmer Steira at hun ikke er rå nok. Men går det an å snu på det? Om hun ikke hadde vært så rå som hun er, ville hun ikke da ha blitt nummer 18 i stedet for nummer 4 alle disse gangene?

Kunne ikke slutte

Det er 14 måneder siden Kristin Størmer Steira sist kom blant de tre beste i et internasjonalt renn. 2011 ble så godt som spolert av tre forskjellige tretthetsbrudd i hælen. Lenge kunne hun bare sykle og svømme. Følelsen da hun endelig kunne gå på ski igjen  – den kan ikke forklares. Hun rakk verdensmesterskapet på hjemmebane, men ikke med den utholdenheten hun vet at hun kan ha. Likevel nøt hun VM-dagene. Da tremila var over – nei, hun ble ikke nummer 4, men nummer 5 – gikk hun noen ekstra kilometer i sporet for å oppleve publikumshysteriet én gang til.

– Har du lest denne? spør Kristin Størmer Steira om biografien om tennisspilleren André Agassi. Ian McEwan er også populær.

Hun hadde sagt at hun ville legge opp, men kanskje visste hun allerede der og da at det ikke kom til å skje.

- Jeg har utdanning. Jeg gleder meg til å gjøre andre ting. Vennene mine begynner å etablere seg, få barn. Jeg håper at jeg kan finne en jobb jeg kan elske nesten like mye som dette. Men jeg kunne ikke slutte, ikke etter en slik sesong og slike resultater, sier hun, og vi trenger ikke å nevne det: Denne sesongen har jo vært enda verre.

Når skal hun igjen få oppleve å gå et skirenn hvor det føles som om hun bare kan gå, gå, gå og aldri stoppe? Senere i måneden? I Holmenkollen i midten av mars? Eller i avslutningen i Falun en uke senere, dit alle skistjernene reiser med flere kjoler og høyhælte sko enn skitøy i bagasjen fordi de skal feire at enda en sesong er over?

Hun vet ikke. Men hun føler at hun er på riktig vei.

Dagen etter vårt intervju sender hun en e-post hvor hun skriver at hun fortsatt nektes start. Det blir ingen Nove Mesto-konkurranser denne helgen. «Men det verste av alt: First Aid Kit på fredag er UTSOLGT!!!»

2012 har foreløpig ikke vært Kristin Størmer Steiras år.