Glory day

- The land of the free, and the home of the braaaave, synger Jennifer Hudson så samtlige hår på hodet mitt står i stram giv akt. De prøver å innta hvil idet hvite Thunderbird-jagerfly suser over Raymond James Stadium i formasjon, så ørevoksen rister og gåsehuden brer seg. Fyrverkeriet dundrer. 70 774 mennesker jubler febrilsk. Det skåles, blitzes og spillerne tar på seg hjelmene igjen. Det er Super Bowl, og underdog Arizona Cardinals skal måle krefter med den konservative giganten Pittsburgh Steelers.Det er David mot Goliat både på banen og på tribunen. De såkalte «terrible towels» er over alt. Gule håndkleer, som Steelers-fansen snurrer over hodet, dominerer ved enhver dugelig anledning. Arizona-fansen får ikke stemt sine forsiktige «Here we go Cardinals, klapp, klapp, klapp».Dette har USA ventet på et år. Det er høytidsdag, religion og matorgie i ett. I det sørvestre hjørnet av stadion, noen titalls meter fra det 103 fot store sjørøverskipet hjemmelaget Tampa Bay Buccaneers er så stolte av, sitter paralyserte, europeiske journalister med åpne munner. For det går ikke an å unngå å bli fascinert. Alt er så stort, ubeskjedent, og veldig amerikansk.

Kardinalfeilen

Første quarter er over, og alle setter seg ned. Steelers leder 3-0, og er best. Cardinals virker malplasserte og litt redde. Det er forståelig. Å debutere på en slik scene kan skremme fanden på flatmark. Men Kurt Warner er ikke skremt. Arizonas 37-år gamle quarterback har allerede en Super Bowl-ring, og han leder sine menn ut i strid frem mot pause. Syvbarnsfaren kan bli en ekte amerikansk helt om han snur dette, og på tribunen begynner trauste ørkenboere å tro.Et langt kvarter senere er tro snudd til håp. En kardinalfeil av kardinalene, og Steelers leder 17-7 - aldri har noe lag tatt igjen mer enn ti poeng i en Super Bowl. «The Boss» kommer med trøstende ord - «Working on a dream» og «Glory days» lover godt. Med lyskasterne avslått, vifter 70 000 fotballrusede fans med utdelte minilommelykter. Pølse, brus og Bruce. Det er stemning - the American Way.

Big Ben

Men Springsteen rekker knapt å bli svett i luggen før Kurt kommer tilbake. Han nekter å gi opp, og svelger hardt når Steelers øker til 20-7.Ørkenvandringen ser ut til å fortsette, da det rasler i rastafletter, og Larry Fitzgerald er sist på to kjappe touchdowns. Plutselig er Cardinals i ledelsen, og de gule håndkledene tørker tårer. Men Steelers har en mann de kaller Big Ben. Quarterback Ben Roethlisberger er stor som et hus, og omtrent like nøyaktig som uret i London. Da det gjenstår 35 sekunder slår Goliat grusomt tilbake. David, Kurt og fansen fra ørkenen må gi opp. Steelers vinner 27-23.

Verdensmestere

I Steelers-garderoben er det full fest. Nakne menn, cheerleaders, små unger, en drøss journalister og én pokal - Vince Lombardi-trofeet.- Seks ganger, baby! roper en røslig kar, og henviser til at Steelers nå er historiske. Ingen andre lag har så mange Super Bowl-seirer. Og det skal feires. Aftenpostens utsendte får en periode ansvaret for Vince Lomabardis blanke pokal før Big Ben overtar. Han filmer med eget kamera, og ber om armsleng og oppmerksomhet før han klatrer opp på en krakk. - Vi er verdensmestere!, konstaterer han som bare en amerikansk idrettshelt kan.